Krafteksport en dårlig forretningside - Energi og Klima

Krafteksport en dårlig forretningside

Å eksportere vannkraft til Europa er ikke bare en dårlig forretningside. Det er også å dra teppet vekk under beina fra kommende generasjoner av verdiskapende norske innbyggere og bedrifter.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 14 kommentarer

(Artikkelforfatterne arbeider med energispørsmål i Borregaard og Elkem.)
Å bruke det norske kraftsystemet som batteri der kraft lagres i vannmagasiner for senere utnyttelse, er ingen ny ide. Det var grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Denne fantastiske ressursen må nå benyttes til å videreutvikle norsk industri. Å være et grønt batteri for Europa gjennom utenlandskabler, er en kostbar blindvei. Vi må fri oss fra tanken om at Norge skal være en råvareeksportør, og benytte vannkraften som innsatsfaktor i en bærekraftig og kunnskapsdrevet industriell sektor som produserer varer med høy merverdi. Det er der vekstmulighetene ligger.

Industribygging

Norge har allerede en mye mer klimavennlig og bærekraftig industrisektor enn de aller fleste andre land. Norsk industri ligger langt fremme når det gjelder utnyttelse av fornybare energiressurser, og vi har en høyteknologisk industriell sektor. Dette må vi huske på når vi diskuterer hva som skal være motoren for økonomisk vekst når olje- og gassinntektene synker. Kraftbransjen selger ideen om at Norge kan være et grønt batteri for Europa, og taler varmt for flere kabler for strømeksport. Både av hensyn til klimaet, bærekraft og vår egen økonomiske utvikling vil det imidlertid kunne lønne seg å tenke mer langsiktig når det gjelder vannkraften. Skal den selges eller brukes?

Problemstillingen er høyaktuell etter at regjeringen sendte på høring et lovforslag som vil tillate at private aktører eier såkalte «merchant cables», altså kabler som skal benyttes til krafthandel mellom land. Slik EU-regelverket er utformet, skal kraftflyten på slike kabler som hovedregel gå fra lavprisområder til høyprisområder. En kabel til for eksempel Storbritannia vil derfor i realiteten bli en linje for eksport av norsk vannkraft.

Blåsjø reservoar i Ryfylke og Setesdal (foto: Statkraft)
Blåsjø reservoar i Ryfylke og Setesdal (foto: Statkraft)

Diskusjonen om utenlandskabler handler ikke bare om hva vi skal gjøre med vårt nåværende kraftoverskudd, eller vekststrategier for en offentlig eid vannkraftsektor. Det er i høyeste grad en samfunns- og industripolitisk diskusjon. Det handler om forvaltning av våre felles ressurser, om arbeidsplasser og verdiskaping. Det handler om hva slags risiko vi vil at statseide bedrifter tar med kraftsystemet. Ikke minst handler det om hva slags økonomi Norge skal ha i fremtiden. Skal eksporten fortsette å være dominert av råvarer, eller skal vi satse på eksport av foredlede produkter basert på kunnskap, forskning og utvikling?

Det er heller ikke gitt at Norge som grønt batteri er den beste klimamessige løsningen. Globalt vil det være vel så gunstig å sikre rammevilkårene for en bærekraftig industri i Norge. Skal man snakke om omstilling av den norske økonomien i klimavennlig retning, trekker derfor økonomiske og industripolitiske argumenter tungt i retning av mindre kraftutveksling.

Eksport av vannkraft over flere utenlandskabler vil være en dyr investering med høy risiko for det norske samfunnet

Dersom vi velger å foredle kraftoverskuddet her i Norge, er mulighetene enorme. Det gjør at vi kan satse ytterligere på videreforedling og forskning og utvikling innenfor en type industri som har stort vekstpotensial. Metall- og treforedlingssektoren har store vekstmuligheter ved å satse på høyteknologisk industriutvikling og høyverdiprodukter. Nye tjenester som datasentre er også en potensiell vekstbransje. Produksjon av fornybarteknologi som silisium og wafere til solcellepaneler er en annen. Den mye omtalte bioøkonomien basert på nye utnyttelsesområder for norsk skog trenger også konkurransedyktig, ren kraft. Alle disse bransjene vil kunne skape et stort antall sårt tiltrengte arbeidsplasser i en situasjon der oljebransjen stadig nedbemanner.

Det grønne batteriet – dyrt og risikofylt

Norsk vannkraft som et oppladbart batteri er ikke noe nytt. Det som er nytt er at forvalterne av denne evigvarende og rene energikilden – offentlig eide kraftselskaper – nå ønsker å eksportere mer av kraften. «Det er ingen fantastisk forretningsidé å subsidiere norskprodusert kraft og selge den billig til utlandet» sa tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe til Aftenposten i 2012 på spørsmål om hvorvidt vi bør bygge flere utenlandskabler for eksport av vannkraft. Uttalelsen har ikke blitt mindre aktuell med OEDs siste lovforslag. Stadig flere kraftselskaper, interesseorganisasjoner og forskningsinstitusjoner tar også til orde for flere kabler og økt eksport.

Ideen om norsk fornybar vannkraft som et grønt batteri er lett å selge som en klimaløsning. Den portretterer et bilde av en bransje i vekst som er en viktig del av det grønne skiftet i Norge, og som arvtaker til olje- og gassindustrien. Det er en god og enkel idé. Den er imidlertid basert på forenklede antagelser og forhold som til dels er i endring, og til dels er oversolgt i det offentlige ordskiftet. Det er ikke bare politiske forhold som gjør ideen om Norge som Europas grønne batteri vanskelig å realisere:

  • Kapasitetene i norske vannmagasiner er relativt sett ganske liten. Et mye brukt argument er at vi har halvparten av all vannmagasinkapasitet i Europa. Men, vi har også 1/100 så mange innbyggere som EU. Vi kan forsyne oss selv med vannkraft fordi vi har så mange fjell, så mye nedbør og er så få folk. Den antatt samlede potensielle batterikapasiteten som Norge kan tilby dersom alle kraftutbyggingsmuligheter utnyttes er 20 GW. Dette er 2/3 av kapasiteten i det norske kraftsystemet i dag. Den eksisterende kapasiteten i de mest aktuelle markedene (Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark) er på sin side nesten 300 GW til sammen. Bare i Tyskland er installert kapasitet av vind- og solkraft nesten 80 GW. Samtidig er det vedtatt politikk i alle våre nabomarkeder at fornybarkapasiteten skal økes, og at behovet for balansekraft derfor vil stige ytterligere. Dette behovet må dekkes gjennom egne gasskraftverk, vannkraftverk, batterier og andre lagringsløsninger, samt forbruksfleksibilitet og smartere styring av strømnettet. Norge vil ikke kunne være noe annet enn en marginal leverandør av kapasitet og energi til disse markedene. Dette synet ble også fremsatt av NVE ved Per Sanderud på Statnetts høstkonferanse 2015, hvor han sa; «vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg for en stund siden».
  • Utenlandskabler sender subsidier ut av Norge. Det varslede kraftoverskuddet i Norden skyldes i stor grad innføring av markedet for grønne sertifikater, en ordning betalt av Ola Nordmann og Medelsvensson. Det antas at sertifikatordningen vil koste norske forbrukere ca. 60 milliarder kroner frem mot 2035. Dette innebærer at den norske stat gjennom sertifikatordningen, sitt eierskap i kraftbransjen og kraftnettet, og gjennom sin rolle som regulerende myndighet, står for en markant formuesoverføring fra Norge og Sverige til utenlandske bedrifter og forbrukere.
  • Prisutviklingen hittil taler ikke for økt eksport. Hvordan man skal prise verdien av batterikraften er en avgjørende faktor. Enkelte har benyttet prisen på Teslas batterier som utgangspunkt, og hevder på den bakgrunn at magasinet i Blåsjø er verdt like mye som oljefondet. Dette er en sterkt misvisende antagelse. Kraft over utenlandskablene selges i spot- og kapasitetsmarkeder. Lønnsomheten av kraftutveksling avhenger derfor av den fremtidige prisutviklingen i eksportmarkedene. Det gir et feilaktig bilde å dra paralleller til teknologi som i dag er altfor dyr til å levere kraft og kapasitet inn i disse markedene uten subsidier. Et annet moment er at prisutviklingen i dag faktisk tegner et annet bilde. Spotprisen i Tyskland har hatt en jevn nedadgående trend de siste årene. Tilgjengelige forwardkurver viser også at prisforskjellen mellom det nordiske og det tyske spotmarkedet antas å minske til under 4 €/MWh før 2022. Gjennomsnittlig spread mellom grunnlast og topplast i Tyskland var over fire ganger lavere i 2014 enn i 2006. Mulighetene for å tjene penger på kraftutveksling og trading på utenlandskabler er derfor kraftig redusert de siste årene, og trenden går i samme retning. Om man ikke legger til grunn en sterk økning i prisdifferansen mellom Norden og Tyskland frem mot 2030, vil også den bedriftsøkonomiske lønnsomheten av utenlandskabler være begrenset.
  • Kraftoverskuddet i Norden kan være midlertidig. I dagens marked er det kraftoverskudd i Norge og Sverige. Faktisk så mye at atomkraftverkene i Sverige prises ut av markedet og flere reaktorer er besluttet nedlagt. Hva som skjer med resterende svensk kjernekraft er et åpent spørsmål, men dersom alt skal fases ut etterlates et stort behov for grunnlast i det nordiske kraftsystemet. Det er vanskelig å forutse hvordan det nordiske kraftmarkedet blir seende ut uten svensk kjernekraft. En indikasjon kom imidlertid mandag 23. november, da én ekstra reaktor i Sverige var ute. Timesprisen i Sør-Norge steg til over 800 kr/MWh og regulerkraftprisen var 18 422 kr/MWh. Med et slikt risikobilde er det ingen god ide å legge opp til eksport av kraft.
  • Vannkraften kan aldri ta over rollen som økonomisk lokomotiv fra olje- og gassbransjen. Samlet norsk kraftproduksjon i 2013 var 134 TWh, mens netto eksport av kraft var 5 TWh. Dersom man bygger ut den antatt potensielt maksimale batterikapasiteten i norske vassdrag antar Cedren at 70 TWh kraft vil kunne lagres i det norske kraftsystemet for salg til Europa. Motsetningsvis eksporterte Norge olje og gass i 2014 tilsvarende 1 774 TWh. Vi må derfor finne på andre løsninger enn eksport av kraft om vi skal klare omstillingen som norsk økonomi står overfor.
  • Norsk krafteksport vil direkte konkurrere med norsk gasseksport. Etter hvert som produksjonen av olje på norsk kontinentalsokkel synker, blir Norge gradvis mer avhengig av inntekter fra eksport av gass. Store deler av norsk gass forbrukes i europeiske gasskraftverk, og disse gasskraftverkene fungerer allerede i dag som batterier for å balansere ut den varierende kraftproduksjonen fra fornybare energikilder. Ved eksport av norsk vannkraft opplever Norge altså å komme i direkte konkurranse med egen gasseksport.

I tillegg vil en forhøyning av kraftprisene som ikke skyldes økte produksjonskostnader eller nye produkter, tappe privat sektor for kapital som ellers kunne vært brukt til innovasjon og investeringer.

Eksport av vannkraft over flere utenlandskabler vil være en dyr investering med høy risiko for det norske samfunnet. Grønne sertifikater og økende kvotepriser på CO2 vil gjøre at Norge subsidierer kraftforbruket i andre land, samtidig som vi importerer og pålegger en enorm, ubegrunnet klimakostnad på vårt eget fornybare kraftforbruk.

Ad

Alternativet – bærekraftig verdiskaping

Vannkraften ble opprinnelig ikke utbygget for å bli eksportert, i det minste ikke som elektroner. Den eksisterer først og fremst for å levere en uunnværlig vare til norske husstander, bedrifter, sykehus, skoler og offentlige institusjoner. Vannkraften har også vært et bærende element i oppbyggingen av norsk eksportindustri. Den har avgjørende betydning for den delen av industrien som ikke tilhører olje- og gassektoren. Om vannkraften skal fortsette å tjene norsk industri når petroleumsalderen i Norge går mot slutten, er derimot et åpent spørsmål. Dersom Norge skal være et grønt batteri for Europa vil dette kunne medføre økte nettkostnader og kraftpriser, og at vi dermed mister den ene naturgitte fordelen vi har for norsk industri. Å satse på å forsyne EU med elektrisk kraft vil dessuten befeste Norges posisjon som en råvareeksporterende økonomi.

Det er i den høyteknologiske industrien og tjenestesektoren at muligheten for å skape de største merverdiene ligger

Vi må dyrke frem kunnskapsintensiv kraftforedling og produksjon av høyverdiprodukter, ikke satse på eksport av nok en råvare. Vannkraften er en fantastisk ressurs, men som eksportprodukt er den en generisk råvare som konkurrerer kun på pris i et historisk volatilt og uforutsigbart marked. Vi vil derimot kunne mangedoble verdien av vannkraften dersom den eksporteres i form av høyteknologiske tjenester og produkter. Det er i den høyteknologiske industrien og tjenestesektoren at muligheten for å skape de største merverdiene ligger. Det er der potensialet for nye arbeidsplasser er størst, og man kan sikre langsiktig, bærekraftig verdiskaping.

I et globalt perspektiv er det også en enorm konkurransefordel for norsk industri å kunne benytte en klimanøytral innsatsvare som vannkraft. Den innebærer at det grønne skiftet ikke er noe som vi må ta fatt på nå, men en prosess vi lenge har vært en del av. Vi må bare sikre den kontinuiteten som er viktig for å videreutvikle oss på grunnlag av våre naturgitte fordeler.

Som eksempel kan vi benytte Borregaard. Borregaards fremgang er basert på intensiv forskning og utvikling, høyt fokus på å skape merverdi gjennom spesialisering og sikker tilgang på konkurransedyktige innsatsvarer. En av disse innsatsvarene er elektrisitet – ca. 750 GWh i året. Det er ikke mye sammenlignet med tradisjonell kraftkrevende industri, men det tilsvarer likevel nesten 0,6 prosent av kraftforbruket i Norge. Dersom Borregaards forbruk skulle blitt solgt på den tyske kraftbørsen i dag ville meromsetningen vært ca. 200 millioner, uten at dette ville kunne generert stort mer enn noen ekstra arbeidsplasser til krafthandel.

Motsetningsvis har Borregaard i Sarpsborg i dag en årlig omsetning på ca. 3 milliarder kroner. Konsernet omsatte for 3,9 milliarder NOK i 2014, og hadde 1080 ansatte fordelt på fabrikker og salgskontorer i 16 land. Bare i Sarpsborg jobber ca. 800 personer, hvorav 90 personer jobber heltid med forskning og utvikling. Livsløpsanalyser viser at virksomheten genererer ca. 5000 arbeidsplasser i hele næringskjeden. Som all industri i Norge er Borregaard en del av det pågående og fremtidige grønne skiftet i norsk økonomi. Som all industri i Norge er Borregaard avhengig av forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser. Denne forutsigbarheten og konkurransedyktigheten kan bli satt under hardt press dersom norsk kraftforsyning skal fungere som et batteri for privateide europeiske kraftselskaper.

Et annet eksempel er Elkem, med et kraftforbruk på ca 3 TWh i året. Med klimavennlig norsk vannkraft som innsatsfaktor har Elkem et komparativt fortrinn i produksjonen av materialer og metaller, som silisium og ferrosilisium. I tillegg til å brukes i alt fra husholdningsprodukter til medisinsk utstyr, brukes Elkems produkter i solceller og vindmøller som produserer fornybar energi. 1 GWh norsk kraft brukt til å produsere Elkem Solar silisium gir 200 GWh ren solstrøm i land som Kina.

Elkem er en global aktør med lange tradisjoner i Norge – tilbake til 1904. I dag har Elkem tatt en ledende posisjon innen energiteknologi. Av 3600 ansatte er det rundt 10 prosent som jobber med FoU, og både arbeidet med inkrementell innovasjon og mer langsiktig step-change teknologiutvikling dreier seg om energi. Elkem jobber konkret med å utvikle ny teknologi innen energieffektive prosesser, ny, bedre bruk av råmaterialer, og nye råmaterialer, og produktutvikling til fornybarindustrien, som for eksempel batterier. Selskapet omsatte for 14 milliarder NOK i 2014, og med en økende etterspørsel av silisium har selskapet store ambisjoner om å vokse.

Arvesølvet

Et siste poeng, som ofte synes glemt i batteridebatten, er at vannkraften i Norge eies av innbyggerne. Den blir ofte omtalt som vårt arvesølv. Det er en ren, evigvarende ressurs som tilhører norske borgere. Den sikrer rimelig kraft til oppvarming i et kaldt land, og er den eneste naturgitte fordelen norsk industri har. Vannkraften er derfor hovedsakelig eid av statlige, kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper, som forvalter denne ressursen på vegne av fellesskapet. Slik unngår man at den selges ut, kraftverk for kraftverk.

Kraftselskapene drives på kommersiell basis, noe som har skapt en godt fungerende kraftmarked. Dersom den kommersielle eksporten av vannkraft økes for å forbedre inntjeningen til norsk kraftbransje, innebærer det imidlertid at den norske stat og norske kommuner selger vårt arvesølv – dråpe for dråpe – til de landene som våre industribedrifter konkurrerer med. Kraftselskapene vil i så fall ignorere det ansvaret de har som forvalter av en felles ressurs. Det er ikke bare en dårlig forretningside. Det er å dra teppet vekk under beina fra kommende generasjoner av verdiskapende norske innbyggere og bedrifter.

Det er derfor avgjørende at norske myndigheter ikke lar seg presse av at kraftselskapene i en kortere periode opplever lavere inntjening. Inntjeningen vil komme tilbake og ressursene vil for alltid være der. Å videreutvikle en bærekraftig, kunnskapsbasert industriell sektor er derimot ikke like enkelt. Industrien er i global konkurranse. Da må vi sikre at industrien har langsiktige rammebetingelser som gjør at man kan konkurrere globalt, og sikre bærekraftig, kunnskapsbasert verdiskaping i Norge.

Jostein Røynesdal er Energy Director i Borregaard AS
Aleksander Strøm Arnesen er Head of Power Procurement i Elkem AS
Terje Omland er senior kraftforvalter i Elkem

Bli abonnent!

14 kommentarer

  1. Avatar

    Knut Hofstad

    Det er vel ikke slik at økt kabelkapasitet til utlandet nødvendigvis fører til økt eksport av norsk kraft. Det åpner også for importmuligheter. I disse tider der himmelens sluser er vidåpne og elvene flyter over er det vanskelig å forestille seg at landet også kan rammes av tørrår. Men det er ikke så mange år siden at det faktisk skjedde, og det kan skje igjen. Varslene om mer ekstremvær i vente kan nemlig gå i begge retninger. Vi kan igjen oppleve kalde vintre med ekstremt lite vann i magasinene. Hvis været låser seg til et mønster med mange høytrykk som gir lite nedbør og vind, får vi utvilsomt et problem. Da vil økt kabelkapasitet til utlandet utgjøre en viktig tørrårssikring, også for norsk industri. Dette blir enda viktigere hvis svenske kjernereaktorer legges ned. Disse har til nå har vært en viktig grunnlast som også bidrar når nedbøren uteblir. Å gjøre Norge til et grønt batteri for Europa er kanskje ingen god ide, men å øke forsyningssikkerheten er høyst relevant.

    • Avatar

      Sveinulf Vågene

      Vi har mer enn nok kapasitet til å takle et tørrår med det vi har i dag.
      Problemet med noen av de såkalte tørrårene har vert at magasinene har blitt tappet formye ned for å selge kraften til utlandet.

  2. Avatar

    La Naturen Leve

    En særdeles god analyse. På høy tid at norske indistrimiljøet tar til orde for annen bruk av norsk kraft enn til eksportformål. Dere bør komme mye høyere på banen og sørge for å få politikerne i tale. Kraftbransjens talsmenn har hittil fått råde grunnen alene.
    Norge har potensial og kompetanse til økt innenlandsk verdiskaping basert på vannkraft; la oss benytte mulighetene! Norsk vannkraft gjør høyst sannsynlig større nytte i Norge enn i EU, også i et klimaperspektiv. Effekten av «Det grønne batteri» som europeisk klimatiltak er høyst tvilsomt og omtvistet. I følge norske forskere (Bendiksen m. fl.) går vi mot stort og økende kraftoverskudd. La oss bruke det til nytte for både norsk industri og for klimaet, ved å satse på hjemlig, kraftkrevende industri!

  3. Avatar

    Audun Berg

    Jeg må si meg mye enig i betraktningene i artikkelen. Vi bør kunne benytte denne strømmen i mye større grad her i landet. Sammen med videre utbygging av solkraft og vind kan vi skaffe mange arbeidsplasser. Vi kan øke foredlingen av metaller som vi allerede driver med, vi kan bygge ut lagringskapasitet i høytliggende områder som vi likevel ikke kan bruke til noe annet, vi kan akkumulere varmt og kaldt vann til bruk i bygninger og industri, vi kan bruke tilfeldigkraft eller overskuddskraft til hydrogenproduksjon som snart vil bli benyttet i kjøretøy i større grad, vi kan foredle skrapmetaller i større grad, elektrifisering av ferger og lokaltrafikk er allerede igang, likedan biltrafikken, vår industri bør oppmuntres til videre utvikling isteden for å bli solgt ut av landet. Men vi bør nok ha noen kabler for gjensidig utveksling til og fra kontinentet. Dermed kan de kjøre sine verk mest mulig effektivt. Billigsalg til utlandet er en dårlig løsning når vi trenger arbeidsplasser her i landet. Men el-bransjen har stort sett vert bremseklosser for utvikling i lange tider. Ikke vil de bygge ut, ikke vil de spare, og norske forbrukere skal betale for at andre skal få fordeler. Men for all del, kontinentet er milevis foran oss i utvikling når det gjelder vind og sol.

    • Avatar

      agnar storbakk

      Det snakkes så fint om foredling av råvarene Norge idag eksporterer. Ja, det hadde vært flott med foredling av både metaller og fisk, men EU, gjennom EØS-avtalen nekter oss å eksportere foredlede produkter.
      Derfor er det første som må til en reforhandling, eller aller best en utmelding, av EØS.
      Da kunne Norge fritt både foredle fisken vår og metallet vi produserer.
      Så er det klart at det blir eksportert mer el-energi om det blir lagt flere kabler. Det er jo nettopp for å få større kapasitet for eksport at det ønskes flere kabler.
      Kablene som allerede er der har mer enn stor nok kapasitet til å dekke et eventuellt underskudd her i landet, om det skulle komme.
      I dag så produseres det maksimalt hele sommeren igjennom for eksport, så magasinene får ikke fylt seg opp før vinteren. Konsekvensen av det er at vi ofte må importere kraft på senvinteren før snøsmeltingen.
      Om kraftselskapene har vært lovpålagt å ha ei magasinfylling på minst 85% hver høst, har import av kraft vært en saga blott.
      Men dette er nok bare ønsketenking, for et slikt påbud ville redusere profitten på sommerstrøm til kraftselskapene. Så da så…

  4. Avatar

    Sveinulf Vågene

    Et meget innsiktsfullt og realitetsorientert innlegg!
    Med flere utenlandskabler er Norge med full fart på vei tilbake til å bli et U-land som eksporterer sin viktigste råvare til utlandet uten å nyttiggjøre seg verdien av denne råvaren til å skape arbeidsplasser i eget land.
    Snakk om å skyte seg selv i foten!

  5. Avatar

    Geir Ove Olsen

    Man kan virkelig lure på denne iveren etter å selge vår mest verdifulle råvare på billigsalg til utlandet i stedet for å foredle den i Norge og utvikle egne næringer. Hvorfor tillates Olje- og Energidepartementet å ha en agenda som ikke er i samsvar med landets interesser? Hvor er næringsministeren, arbeidsministeren, finansministeren, klimaministeren, kunnskapsministeren, kommunalministeren og rensten av regjeringen i denne alvorlige saken? Er dette et misforstått forsøk på å renvaske vår olje- og gassproduksjon ved å gi fra oss våre fornybare ressurser og muligheter? Ingen i Norge er tjent med det som nå skjer, hverken tungindustrien, bedrifter generelt eller privatpersoner. Så hvorfor skjer det?

  6. Avatar

    Frederik Winkler

    Dere er helt paa villspor.
    Naar dere först er igang med aa kutte Norges baand til omverdenen, vil dere ikke stenge ned olje og gassrørene fra nordsjøen til kontinentet og UK for at vi skal få billigere olje og gass i Norge også?
    Vil dere ikke forby export av Laks for at vi skal få billigere fisk i Norge ogsaa?
    Det dere argumenterer for er Autarki, en økonomisk model som ikke funket
    Sist den ble forsøkt i Albania

    Jeg synes vi skal forby Elkem og Borregaard å eksportere hva enn det er de eksporterer slik at vi andre kan få disse varene billigere her i Norge. For noe reinspikka tull.

    I tillegg så viser dere at dere ikke skjønner et fnugg av kraftmarkedet. Tyskland har bygd så my vindkraft i Nordtyskland, og deres flaskehalser internt i Tyskland medfører stor overvekt av flyt av kraft nordover og billigere priser i Norge….og større forsyningssikkerhet for begge.

    Sett dere selv på museum sammen med resten av kraftsosialistene fra 70 tallet.

  7. Avatar

    Lars Olav Prestegård

    Det værste er at det er norske forbruere gjennom el.avgift, grønne sertifikater og til slutt en økt strømpris dom skal betale for at kraftbaronene skal hente ut enda større utbytte. Når skal noen sette en stopper for denne galskapen?

  8. Avatar

    Olav Hjeljord

    Til Winklers innlegg. Det kan være ulike oppfatninger om hvem som bør settes på museum: eksport av råvarer betyr eksport av arbeidsplasser, utveksling av ustabil vindkraft gir ingen forsyningssikkerhet.

    • Avatar

      Frederik Winkler

      Olav Hjeljord: Videreforedling av råvarer er selvfølgelig bra, dersom videreforedlingen skaper verdier. Dersom det er skaper mere verdier å selge råvaren som råvare så bør man gjøre det, om det er til utlandet eller innlandet, om den er fornybar eller ikke. Dersom investorer mistenker at den varen de skal produsere kommer til å ha eksportforbud (eller andre merkverdigheter) så kommer de ikke til å investere. De samme økonomiske tyngdelover gjelder. Norge har mye fornybar kraft og det er bra. Vi bør helt klart forske, utvikle og implementere nye bruksområder for denne fornybare kraften, spesiell der den kan erstatte fossilt. Det er først og fremst innen transport (Bil, Buss, Ferge, Fly, Lastebil, Tog) men også alle andre steder vi fremdeles bruker olje/gass/LNG. Der tror jeg nok både Borregaard og Elkem også har en forsømt hjemmelekse. Du trenger også å oppdatere din kompetanse om «ustabil» vindkraft, f.eks her: http://www.statkraft.de/presse/Pressemitteilungen/20151/interdisziplinare-zusammenarbeit-ermoglicht-meilenstein-in-der-energiewende/.
      Dersom vi ønsker billigere innsatsfaktorer til industrien (f.eks Kraft), så er den beste. raskeste og minst konkurransevridende metoden å kutte i skatter og avgifter.

  9. Knut Olav Tveit

    Knut Olav Tveit

    Det er vel ingen tvil om at det er en god ide å ta den fornybare kraften i bruk her hjemme. Det være seg til industri, datasentre eller elektrifisering av transportsektoren.

    Det som kanskje tilsløres litt fra Borregaards side er hvor i verdikjeden fortjenesten ved bruk av kraften hjemme skal havne. Hos industrien mens kraftbransjen skal levere til rekordlave priser ?

    Norsk fornybarbransje er snart nede i knestående på grunn av de lave prisene på kraft. Vi trenger både kabler og fornuftig bruk av kraften hjemme for å gjøre noe med dette.

  10. Avatar

    Halvor Kr. Halvorsen

    Jf. avslutningen om «Arvesølvet» – nennsomt skrevet om: …Kraftkrevende industri drives på kommersiell basis, noe som har medvirket til et godt fungerende kraftmarked (jf. Eivind Reiten Norsk Hydro). Dersom vannkraften (og øvrig energiproduksjon) stenges inne, og dermed indirekte brukes for å subsidiere kraftkrevende industri, innebærer det at den norske stat og norske kommuner selger vårt arvesølv – dråpe for dråpe – til industribedriftene som forfatterne av artikkelen representerer. Kraftkrevende industri vil i så fall ignorere det ansvaret de har som samfunnsaktør og forvalter av et felles ressursgrunnlag. Slik subsidiering er ikke bare en dårlig forretningside. Det er å dra teppet vekk under beina fra kommende generasjoner av verdiskapning for norske innbyggere og kraft- og energiprodusenter.

    Det er derfor avgjørende at norske myndigheter ikke lar seg presse av at kraftkrevende industri ønsker maksimale rammebetingelser for en innsatsfaktor i sin produksjon – ved reduserte eksportmuligheter i det nordiske kraftmarkedet. Inntjeningen vil i så fall være varig lav for staten, vertskommuner og eierne, selv om ressursene for alltid vil være der. Å videreutvikle et bærekraftig, kunnskapsbasert og ressurseffektivt samfunn er derimot ikke like enkelt. Norge er i global konkurranse. Klimautfordringene er store. Da må vi sikre at alle energiprodusenter har langsiktige rammebetingelser og utviklingsmuligheter som gjør at man kan konkurrere globalt, og sikre bærekraftig, kunnskapsbasert og ressurseffektiv verdiskaping i Norge….

  11. Avatar

    Pelle Danielsen

    Å bygge nye industri er viktig for Norge, men å bygge ny industri på subsidiert kraft er ikke bærekraftig i lengden. Så lenge Norge ikke er en økonomisk isolert øy i verden vil og må prisene på råvarer og sluttprodukter følge internasjonale markedspriser. Og Borregaard og Elkem ønsker neppe eksportforbud på sine sluttprodukter…

Kommentarfeltet er stengt.