Når politikerne svikter - Energi og Klima

Når politikerne svikter

Jordens klima utvikler seg raskt i feil retning. Hvorfor justeres ikke politikken etter klimakrisens hastverk?

Erna Solbergs dilemma i klimapolitikken er en illustrasjon på den situasjonen nær sagt samtlige partier på Stortinget befinner seg i, skriver artikkelforfatteren. Her er statsministeren under trontaledebatten i Stortinget 4. oktober 2019.Foto: Stortinget cbnd

Paris-avtalens mål – «ned mot 1,5°C» – er utenfor rekkevidde. Det er sannsynligvis også 2°C. Vi beveger oss mot 3°C innen utgangen av dette århundre, trolig enda høyere. Dette vil være en varslet katastrofe.

Klimaendringene virker ikke alene. De inntrer i et komplisert samspill med andre dyptgripende endringsprosesser, både fysiske – teknologiske – og samfunnsmessige. I sum stiller vi oss selv og våre etterkommere overfor formidable – for ikke å si uoverstigelige – utfordringer.

Hvorfor justeres ikke politikken etter klimakrisens hastverk? Stadig flere stiller dette spørsmålet, ikke minst våre unge. Politikken preges av handlingslammelse, fornektelse og utenomsnakk. Er dette fordi man ikke tar situasjonens alvor innover seg? Muligens – til en viss grad.

Eller er det fordi man ikke kan eller vil? Mest sannsynlig.

Grunnproblemet er dette: Ingen politiker vil eller kan ta fatt i disse utfordringene på en troverdig og ærlig måte. Et eksempel på dette er statsminister Erna Solbergs svar på DNs spørsmål 3. september d.å. på hvordan hun vurderte klimautfordringene. Hennes svar var at hun håpet vi ville kunne holde oss innenfor målet i Paris-avtalen.

Men Erna Solberg vet – som mange av oss har visst en god stund – at det ikke eksisterer noen reell mulighet for å nå Paris-avtalens mål.

Hvorfor sier hun det da ?

Trolig for å skape et inntrykk av at hun som landets statsminister vet at det som gjøres fra norsk side blir gjort – og at hun har tingene under kontroll. Ved å berolige velgerne kan dagens politikk fortsette – inkludert en offensiv petroleumspolitikk som gjør Norge til en av verdens største eksportører av CO2-utslipp. Hadde hun vært ærlig i sin beskrivelse av situasjonens alvor, ville hun også måtte fortelle hva hun ville gjøre med dette. Det håper hun å unngå så lenge som mulig.

Dette er ikke å utvise lederskap. Det er å føre velgerne bak lyset.

Svaret fra Erna Solberg aktualiserer enda et spørsmål: Hvor ligger lojaliteten hennes? Hos folket? Eller i partiet Høyre? Måten hun velger å svare på, forteller at hennes lojalitet først og fremst ligger i partiet. Hadde den ligget hos folket, ville hun for lengst åpent ha erkjent situasjonens virkelige alvor og manet oss til å stille oss bak prioriteringer og tiltak – i og for seg smertefulle – som kan innebære en reell reduksjon i utslippet av klimagasser. For henne er det åpenbart viktigere å holde skuten Høyre flytende.

Erna Solbergs dilemma er en illustrasjon på den situasjonen nær sagt samtlige partier på Stortinget befinner seg i. En forståelse av situasjonens alvor og det etiske perspektivet i forhold til verdens befolkning og de unge, på den ene siden, og partipolitiske hensyn på den andre. Hvert parti er bundet av sin historie, sine kjerneverdier, kjernesaker og kjernevelgere. En politikk som setter klimaet først nøler ikke med å fase ut olje- og gassvirksomheten, heve CO2-avgiften slik at det merkes både for bedrifter og familier eller ta grep for å redusere kjøttforbruket eller flyreiser. En politikk som både kan pålegge byrder på innbyggerne og påvirke statens inntekter. Men tiltak som dette oppfattes som politisk selvmord, noe verken det enkelte parti eller den enkelte politiker ønsker å iverksette. Utfordringene blir heller ikke mindre ved at det til enhver tid vil være stater som ikke er villige til å gjøre nødvendige oppofrelser for å møte klimakatastrofen.

Vil ikke Jonas Gahr Støre være i tilnærmet samme situasjonen som Solberg, i forhold til fagbevegelsen og sine kjernevelgere? Og hva med Trygve Slagsvold Vedum og hans velgere når landbruk- og distriktene skal omstilles? Partiet Venstre beskriver kanskje politikkens dilemma aller best. Det er få partier som har dypere innsikt i klimaendringenes paradoks enn dem. Likevel er de deltaker i en regjering som ennå ikke har klart å snu den negative utslippstrenden, som setter stadig nye rekorder i letelisenser til olje- og gassindustrien og som må samarbeide med Fremskrittspartiet som i årtier har fornektet – og delvis fornekter fortsatt – at vi står overfor en klimakatastrofe. Hva har egentlig Venstre i regjeringen Solberg å gjøre?

Den underliggende realiteten – at våre politiske partier ikke er i stand til å foreslå og iverksette tiltak som virkelig kan bidra til å snu en negativ utvikling, kommer mer og mindre tydelig til uttrykk i partienes retorikk, som dels har karakter av tungetale, utenomsnakk og fromme ønsker, uten forankring i faktiske og politiske realiteter. Bagatellmessige tiltak løftes frem som banebrytende nyskaping. Det som vedtas er for lite – og kommer for sent. Velgerne skal beroliges, men stadig færre lar seg berolige. Selv barn gjennomskuer politikerne.

Vårt politiske system i Norge er et representativt demokrati. Gjennom valg hvert fjerde år overlater vi til et politisk flertall å utforme og gjennomføre politikken – også på energi- og klimafeltet. Men hva gjør vi når det parlamentariske flertallet er handlingslammet; når våre politikere – hvis vi «går dem på klingen» – verken vil eller kan bidra til at nødvendige tiltak blir iverksatt, men i stedet velger å legge ut et røkteppe rundt problemene?

I partifloraen møter vi også MDG, som har en tydeligere og mer troverdig miljøprofil enn de øvrige. Dette partiet vil trolig vinne øket tilslutning i tiden fremover. Men èn vår gjør ingen sommer. Det må skje en partimessig bredere og sterkere fornyelse av politikken enn dette, enten ved radikal omstilling av eksisterende partier eller gjennom etablering av helt nye. Er demokratiet klar for dette?

Gårsdagens politikk og gårsdagens politikere er kjerneproblemet. Fortsatt handlingslammelse er nærmest å be om en rettsliggjøring. Denne erkjennelse begrunner de søksmål som nå reises mot myndighetene rundt om i verden – og i vårt eget land. Politikerne har valgt å overse etiske, naturrettslige, menneskerettslige og konstitusjonelle normer – i Norge er det Grunnloven §112 – som gir miljøet en rettslig beskyttelse. Nå blir det domstolens oppgave å håndheve disse normene. Spørsmålet er om domstolene er oppgaven voksen. Det vil kreve mot, innsikt og uavhengighet.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.