Havvind, hydrogen, CCS: Norge trenger en helhetlig energiplan for Nordsjøen - Energi og Klima

Havvind, hydrogen, CCS: Norge trenger en helhetlig energiplan for Nordsjøen

Tiden er inne for integrert planlegging av energisystemet i norske havområder. Norge bør utvikle en sammenhengende strategi som er forenlig med EUs nye målsetninger i den grønne given.

Tett regionalt samarbeid med nabolandene blir igjen strategisk viktig i utviklingen av Nordsjø-områdene, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon fra havvindprosjektet North Sea Wind Power Hub. (Ill: Tennet.eu)

Med krav om klimanøytralitet og behov for ny økonomisk verdiskaping – særlig etter koronapandemien og fall i energiprisene – står Norge foran både utfordringer og muligheter. Og Norges tilgang til havområder byr nettopp på store muligheter.

Havet og spesielt Nordsjøen har lenge vært en nasjonal og regional arena for industriell vekst og samarbeid. Nå kan det i tillegg bidra til avkarbonisering av energisystemet på ulike nivåer – nasjonalt og internasjonalt – og på ulike måter. Spesielt tre områder kan bidra til en fremtidig lavkarbonvisjon for Norge og Nordsjøen: havvind, ren hydrogen og karbonfangst og -lagring (CCS).

Andelen av fornybar energi i det europeiske energisystemet forventes å øke kraftig i fremtiden, med havvind i førersetet. I sin Global Offshore Wind Report 2020 anslår Global Wind Energy Council at det vil bli bygd 205 GW ny havvindkapasitet på verdensbasis innen 2030, inkludert minst 6,2 GW flytende havvind.

Produksjon av ren hydrogen, basert på fornybare energikilder eller naturgass med CCS, kan bidra betydelig til reduksjon av klimautslipp i ulike sektorer. Hydrogen brukes i industriprosesser og kan brukes i større grad enn i dag i transport og oppvarming, når dette er hensiktsmessig. Ren hydrogen som produseres i Norge, kan eksporteres til andre land, spesielt i Europa.

I juli la Europakommisjonen frem sin hydrogenstrategi, og flere land (Tyskland, Nederland, Portugal, Frankrike, Spania) har nå vedtatt nasjonal hydrogenstrategi med klare industrielle ambisjoner. CCS-teknologien som utvikles i Norge, kan brukes nasjonalt og internasjonalt. I Europa kan Norge også tilby permanent lagring på norsk kontinentalsokkel i tråd med fullskalaprosjektet Langskip/Northern Lights. Kombinert med bioenergi kan CCS-teknologien levere negative utslipp.

Behov for helhetstenkning

Havvind, ren hydrogen og CCS må sees i sammenheng og i kombinasjon med eksisterende tiltak som elektrifisering av offshore plattformer. For å by på mer fleksibilitet og oppnå optimal reduksjon av energibruk og utslipp, bør energisystemet være integrert i større grad og fra starten av. «Sektorkobling» og «sektorintegrasjon» har vært to sentrale hensyn bak utformingen av Europakommisjonens strategi for energisystemintegrasjon, som ble vedtatt 8. juli samtidig med EUs hydrogenstrategi («Sektorkobling» henviser til kobling mellom ulike energiinfrastrukturer og energibærere (dvs. elektrisitet, gass og varme), mens «sektorintegrasjon» henviser til integrering av ulike sektorer (energi, transport, industri, landbruk, husholdning, mv.).

Kombinasjonen mellom ulike energibærere og ulike teknologier kommer til å skape nye forretningsmodeller langs verdikjeden. Det blir ikke én type forretningsmodell, og heller ikke én type verdikjede, men flere av dem og flere kombinasjoner mellom dem. Samtidig blir det viktig å sørge for like konkurransevilkår for optimal utnyttelse og vern av naturressurser. Regimet for eierskap av ressursene i havet bør også sees i sammenheng.

Behov for en integrert energisystemplanlegging

Integrasjon er ikke et mål i seg selv, men resultatet av et nødvendig tettere samspill mellom energibærere og sektorer for å kunne oppnå felles mål. Integrasjon må skje hvor det er mest hensiktsmessig og kostnadseffektivt. Derfor er det nødvendig med en helhetsstyring av dette samspillet fra starten av, gjennom en integrert energisystemplanlegging.

Vi støtter Energi og Klima:

En sentral utfordring er mangel på koordinering på tvers av sektorene og infrastrukturer. Planleggingsarbeidet hos myndighetene er ofte preget av silotenkning, blant annet på grunn av fordeling av ansvarsområder. På sin side fokuserer aktørene nødvendigvis på sin egen næring, mens det kan finnes flere synergier mellom næringene. Mye har blitt gjort allerede, og regjeringens oppdaterte havstrategi fra 2019 om «Blå muligheter» peker på en del retninger. Arbeiderpartiets Nordsjø-plan inneholder også gode forslag. I neste fase trenger vi en enda mer integrert tilnærming basert på finansielle og regulatoriske insentiver.

Samme svakhet finner vi på internasjonalt nivå, hvor regulering av havet ofte følger en sektorbasert tilnærming – hver sektor for seg -, men ikke en helhetstilnærming med en økosystembasert forvaltning. Derimot må ulike påvirkninger, ulike naturverdier og ulike økosystemer sees i sammenheng. De reviderte helhetlige forvaltningsplanene for de norske havområdene (Meld. St. 20 (2019–2020)) er et skritt i riktig retning.

Åpne løsninger som stimulerer innovasjon, synergi og sikrer sameksistens

En mer integrert energisystemplanlegging kan også stimulere til innovasjon og samspill. Derfor er det viktig å sikre mer åpne løsninger. Man kunne etablere næringsmøteplasser hvor ulike næringer kan finne synergi og utvikle prosjekter sammen. Slike møteplasser eksisterer for eksempel i Storbritannia (Decom North Sea) og i Nederland (NexStep) i forbindelse med fjerning og gjenbruk av olje- og gassinstallasjoner. Åpne infrastrukturer og en cluster-tilnærming har vist seg å være effektive fremgangsmåter i denne sammenheng (jf. H-vision-prosjektet i Nederland).

Tidlig koordinering kan også bidra til å forebygge potensielle konflikter om arealbruk i havet, slik det oppstår på land. Og det begynner å bli travelt i havet og på havbunnen, med økende konkurranse om bruk av havarealer mellom for eksempel fiskeri, legging av kabler, subsea-aktiviteter inkludert petroleumsutvinning, havbunnsmineraler, havvind og CCS. Gode regulatoriske mekanismer og teknologiske løsninger kan bidra til sameksistens.

Benytte mulighetsvindu

Klokken tikker, både fordi man har lite tid for å redusere klimautslipp, men også fordi man må benytte mulighetsvinduet før det lukker seg. Regimet for gjenbruk av eksisterende offshoreinstallasjoner før de fjernes, kan forbedres, slik at disse kan gjenbrukes for nye formål (for noen konkrete forslag, se Banet 2020). Dette gir også god ressursutnyttelse.

Per i dag er det kun når avslutningsplan for petroleumsinstallasjoner legges frem og når Olje- og energidepartementet skal fatte vedtak om disponering at dette drøftes. Et mer strukturert samspill mellom store og små aktører kunne levere enda mer kreative løsninger og ressursutnyttelse.

Regionalt samarbeid er avgjørende

Norge er en stor havnasjon og er tett koblet til Europa gjennom det indre energimarkedet, men også rent fysisk med rør og kabler. Norge kan fortsette å ha en viktig rolle som energipartner hvis en spiller kortene riktig og tenker langsiktig. Men konkurransen skjerpes, ikke minst fordi havenergi og den blå økonomien er preget av industriell proteksjonisme i utvikling av grønne teknologier, såkalt teknonasjonalisme. Skal Nord-Afrika og Øst-Europa forbigå Norge som leverandør av ren hydrogen til Europa? Det kunne man nesten lese mellom linjene i EUs hydrogenstrategi, som omtaler partnerskap med disse landene, men ikke Norge.

Tett regionalt samarbeid med nabolandene blir igjen strategisk viktig i denne sammenheng. Nordsjøen brukes allerede som et unikt laboratorium og nav for en ny visjon (se f.eks. North Sea Wind Power Hub). Norge har alle forutsetninger for å være en del av denne visjonen. Eksisterende regionale arenaer burde brukes fullt ut gjennom for eksempel North Seas Energy Cooperation (NSEC) og North Sea Countries’ Offshore Grid Initiative (NSCOGI) ledet av ENTSO-E. Disse arenaene er også viktige plattformer for å koordinere de nasjonale energi- og klimaplanene som EUs medlemsland er forpliktet til å levere som del av energiunionens styringssystem.

Om artikkelen

Innlegget er basert på arbeidet i ELEGANCY-prosjektet om «Enabling a low-carbon economy via hydrogen and CCS».

Som en del av det europeiske energimarkedet gjelder det for Norge å utvikle en sammenhengende strategi forenlig med EUs nye målsetninger under den grønne given (Green Deal). Det er varslet en rekke nye rettsakter eller revidering av eksisterende EU-rettsakter. 2020-21 blir en regulatorisk tsunami for å gjennomføre den grønne given, med forslag til endring av gassdirektivet, fornybarenergidirektivet, energieffektiviseringsdirektivet, energibeskatningsdirektivet, direktivet for maritim arealplanlegging, forslag til karbongrenseskatt, EUs kommende strategi for offshore fornybar energi og nye retningslinjer for statsstøtte. Disse endringene bygger på Ren energi-pakken fra 2018/2019 som fortsatt må innlemmes i EØS-avtalen.

Konklusjon: Det er nå tid for en ny form for energisystemintegrasjon i norske havområder og i Nordsjøen.Havvind, hydrogen og CCS peker seg ut som sentrale brikker, og integrert planlegging som strategisk virkemiddel. I stedet for å utvikle aktivitetene og infrastrukturer hver for seg, burde planleggingen være mer integrert fra starten av. Integrert planlegging av energisystemet og aktivitetene i maritime arealer på nasjonalt og regionalt nivåkan bidra til kostnadseffektive løsninger, bedre utnyttelse av arealer og ressurser og mindre miljøpåvirkning. For å få til dette er det viktig å ha de rette finansielle og regulatoriske insentivene.

Litteratur

Banet, C., ‘Regulating the re-use and re-purposing of oil and gas installations in the context of decommissioning: creating incentives and enabling energy system integration’, Chapter 11 in The Regulation of Decommissioning, Abandonment and Reuse Initiatives in the Oil and Gas Industry: From Obligation to Opportunities (Kluwer, 2020).

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.