EU gjør seg klar til fornybart Europa - Energi og Klima

EU gjør seg klar til fornybart Europa

EU gjør seg klar til en omstilling fra fossil til fornybar energi, og har det siste året vedtatt flere lover for å fremme omstillingen til et bærekraftig energisystem. Omstillingen til et fornybart Europa vil måtte gå enda raskere hvis EU vedtar mål om netto nullutslipp innen 2050.

Andelen fornybar energi i Europa må øke fort for å klare klimamålene. Her fra det termiske solkraftverket (CSP) Gemasolar i Andalusia, Spania. (Foto: Gemasolar).

Fornybardirektivet trådte i kraft på julaften i 2018, og nå er også direktivet og forordningen for elektrisitetsmarkedet klare. Til sammen innebærer denne lovgivningen viktige endringer for kraftsektoren i EU på områder som støttemekanismer for fornybart, kapasitetsmarkeder og smarte energisystemer. Elektrisitetsmarkedsforordningen inneholder blant annet nye regler som påvirker grenseoverskridende handel med strøm, som er helt avgjørende i diskusjonen om hvorvidt vi skal bygge flere kabler og om dette vil lønne seg.

På sikt skal hele denne såkalte «vinterpakken» med lovgivning tas inn i norsk lov, og dette vil derfor legge føringer for energiomstillingen også i Norge.

Oppgaven med å erstatte forurensende kraftkilder med fornybar energi er godt i gang i Europa. Målsettingen for fornybart i hele energisektoren er 32 prosent i 2030, som betyr en andel på godt over 50 prosent for elektrisitet alene. Klimaanalytikere hevder likevel at dette er for lite i forhold til Paris-avtalen og Kommisjonens visjon om et klimanøytralt EU i 2050 (European Commission 2018).

Figur 1: EUs samlede utslipp frem mot 2050 (alle sektorer). Det gule båndet representerer kraftsektoren. Utslippene fra kraft må synke raskt i perioden 2025–2035, og gå mot null allerede i 2040. (European Commission, 2018)

For å nå 1,5°C-målet i Paris-avtalen, må EUs nettoutslipp bli null i 2050. Kraftsektoren er en av de «enkleste» å gjøre utslippsfri raskt, samtidig som flere andre sektorer, som transport og oppvarming, vil måtte skifte deler av energibehovet sitt over til elektrisitet.

Nyere analyser viser at en utvikling i tråd med Paris-avtalen vil innebære å øke fornybarandelen i kraftsektoren til mellom 59-75 prosent innen 2030 (Climate Action Tracker, 2018). Mellom 2040–2050 må kraftsektoren være så godt som utslippsfri. Kraftmiksen vil da bestå av 80 prosent fornybart og 15 prosent atomkraft, ifølge EUs egne analyser (European Commission 2018).

Figur 2 Utslipp fra kraftsektoren. Rød linje viser utviklingen med 32 prosent-målet, grønn linje viser hvordan utslippene må synke enda raskere for å samsvare med Paris-avtalen og 1,5 °C. (Climate Action Tracker 2018)

Det er verdt å merke seg store forskjeller mellom medlemslandene. Noen land har allerede mye fornybart, mens andre fremdeles har svært lite. Østerrike, Sverige og Danmark har over 60 prosent fornybart i kraftsektoren, mens Nederland, Tsjekkia, Polen og Ungarn ligger på under 15 prosent. Derfor har det nye målet også blitt karakterisert som veldig ambisiøst, særlig av østeuropeiske land. Dette illustrerer hvor stor utfordringen med å få ned utslipp de kommende to tiårene faktisk er.

Fornybarmålet – bindende på EU-nivå

Det nye fornybardirektivet er først og fremst viktig i kraft av at det fastsetter et bindende fornybarmål for EU som helhet. Dette har vært en utfordring for juristene, siden det er EU som står ansvarlig, mens de ulike medlemslandene ikke har bindende forpliktelser for sine land.

Dette er bakgrunnen for at Kommisjonen utviklet styringssystemforordningen. Styringssystemforordningen, kalt «Governance», er et viktig steg på veien til EUs energiunion. Forordningen innebærer sterkere styring fra Kommisjonen. Mer rapportering og sterkere styring fra Brussel skal kompensere for at EU fra 2021 går bort fra nasjonale mål for andelen fornybar energi og energieffektivisering og over til et samlet mål på EU-nivå.

Styringssystemforordningen regulerer ikke bare fornybar energi og energieffektivisering, men også klimadelen av EUs energiunion.

Fortsatt støtte til fornybar energi

Kostnadsnivået for fornybare teknologier fortsetter å synke, men EU åpner likevel for at det fremdeles skal være tillatt å gi direkte økonomisk støtte til fornybarprodusenter.

I statsstøtteretningslinjene fra 2014 ønsket Kommisjonen å fase ut all fornybarstøtte fram mot 2030. Dette har man altså gått bort fra, men legger vekt på at støtte til fornybar energi skal være markedsorientert. Med tanke på at energiomstillingen befinner seg på svært ulike stadier i EUs medlemsland, er det viktig at myndighetene fremdeles har mulighet til å støtte fornybarprodusenter direkte.

Fornybarstøtte er også viktig fordi ny fornybar produksjon konkurrerer mot eksisterende kraftverk, som ofte er nedbetalte for lenge siden. Store fornybarprodusenter er derfor klare på at de fremdeles trenger støttesystemer for å kunne bygge ut mer fornybart (Lindberg, M.B., 2019).

De viktigste lovendringene for å fremme fornybarproduksjon i kraftsektoren er likevel nedfelt i elmarkedsdirektivet og -forordningen. Og nettopp det viser at energiomstillingen nå trenger dypere inn i sektoren og at vi er på vei mot et kraftsystem der fornybare energikilder utgjør ryggraden i systemet. Kraftsektoren er den sektoren der energiomstillingen har kommet lengst, og det er her vi virkelig ser hvordan etablerte strukturer brytes opp og endres. Driveren så langt har vært kombinasjonen av politiske målsettinger for fornybart og klimautslipp og teknologisk utvikling.

Seier til «anti-kull-lobbyen»

Omstillingen til fornybar energi i EU er i stor grad en kamp mellom atomkraft og kull på den ene siden og fornybar energi på den andre. Kullprodusentene har gjennom mange år vært en mektig lobbyist i Brussel og i de europeiske hovedstedene. Men kull-lobbyen er langt fra så mektig som før, og de mange fornybaraktørene som utgjør «anti-kull-lobbyen» i Brussel, kan merke seg en viktig seier i spørsmålet kapasitetsmarkeder.

Fornybaraktørene har forsøkt å hindre innføringen av kapasitetsmekanismer. Det lyktes de ikke med, men de fikk likevel gjennomslag for å begrense hvilke teknologier som får lov til å bidra inn til dem.

Kapasitetsmarkeder, også kalt kapasitetsmekanismer, går kort forklart ut på at det opprettes et marked der man får betalt for å ha tilgjengelig kapasitet til å produsere. Kraftverk står i beredskap i tilfelle man får perioder med knapphet som det vanlige kraftmarkedet ikke kan dekke. Fornybaraktørene har fryktet at dette markedet vil være en mulighet for fossile kraftverk til å få betalt for bare å stå beredt. Helt på tampen av forhandlingene kom det inn en utslippsgrense på 550g CO2 per kWh for kraftverk som blir oppført etter at forordningen trer i kraft. For eksisterende kraftverk vil grenseverdien inntre fem år senere. Videre må medlemsland gjennomføre en analyse for å bevise at de virkelig trenger å ha en kapasitetsmekanisme for å opprettholde forsyningssikkerheten.

Fornybarprodusenter får nye plikter

Elmarkedsdirektivet legger vekt på retten for privatpersoner og såkalte «energifellesskap» til å være «prosumenter». Dette innebærer ikke noen nevneverdige endringer for oss i Norge, men er viktig for land i Sør-Europa. Her har man opplevd at industrien har nektet privatpersoner å levere inn strøm på nettet, siden denne type produksjon vokste så raskt at det utgjorde en trussel for eksisterende kraftindustri.

Samtidig knytter man nye plikter til det å være prosument. Alle fornybarprodusenter blir pålagt såkalt balanseansvar, som betyr at de må betale for ubalansene de forårsaker i nettet. Medlemsland kan velge å gi fritak til små produsenter (under 400 kW installert effekt, under 200 kW fra 2026), men er ikke pålagt dette. Tidligere har fornybarprodusenter vært fritatt fra balanseansvaret, og særlig solindustrien har ønsket å beholde dette fritaket. At EU likevel har valgt å innføre dette, skyldes at det blir stadig mer problematisk å gi unntak til en voksende andel av samlet kraftproduksjon. Samtidig gir de nye reglene et insentiv til alle fornybarprodusenter om å forutsi produksjonen sin bedre, noe som vil bidra til å lette integreringen av fornybart inn i systemet.

En ny type aktører, kalt «aggregatorer», får en viktig rolle i å samle og balansere produksjonen fra mange mindre enheter (prosumentene), og eventuelt selge denne strømmen videre i sluttbrukermarkedet. Direktivet legger rammene for reguleringen av aggregatorer.

En annen fordel fornybarprodusenter har hatt og som nå delvis forsvinner, er priority dispatch, dvs. at fornybar har forrang for å bli matet inn på nettet før strøm fra andre kilder. Dette har vært avgjørende i mange land på kontinentet, men mindre viktig i Norge fordi vi har så mye fleksibel vannkraft og bare en liten andel småkraft og ny fornybar energi. Endringene gjelder kun for ny produksjon, mens eksisterende kraftverk får beholde denne fordelen. Det er særlig vindkraftprodusenter som berøres av dette, fordi små aktører (under 500 kW fram til 2025 og under 250 kW fram til 2030) får lov til å beholde denne fordelen. Medlemsland med høye fornybarandeler og velfungerende intraday- og balansemarkeder, som i det nordiske kraftmarkedet, kan også velge å fjerne priority dispatch helt.

Et fleksibelt kraftsystem

For å lykkes med å integrere varierende fornybar energi som sol og vind er man avhengig av å gjøre kraftsystemet mer fleksibelt. Det finnes mange ulike teknologier og virkemidler som kan bidra til dette. Blant de viktigste er både mer og nye former for lagring av kraft, fleksibilitet på sluttbrukersiden («demand response») og kobling av kraftsektoren med andre sektorer som varme og transport. Elmarkedsdirektivet og -forordningen konsentrerer seg i første rekke om å tilrettelegge for lagring og sluttbrukerfleksibilitet og i mindre grad om sektorkobling.

EU har bestemt at nettselskapene ikke får lov til å drive med lagring av strøm, med noen få unntak. Dette for å unngå at de får insentiver til å opprette mer lagring enn nødvendig. Regelverket sidestiller dermed det å tappe strøm fra et lager med det å produsere strøm, hvilket nettselskapene ifølge EU-lovgivning ikke har lov til. Samtidig håper EU at dette skal bidra til å sikre utnyttelse av sluttbrukerfleksibilitet. Hvis det for eksempel er en aggregator som skal drive strømlageret, har aktøren større insentiv til å utnytte både strømlageret og fleksibiliteten i forbruket best mulig. Dette vil også være billigere enn å overinvestere i lagring, både fordi batterier fremdeles er dyre og fordi «demand response» handler om å frigi et potensial som allerede eksisterer.

For å kunne gjennomføre energiomstillingen til lavest mulig kostnad er energiøkonomer enige om at vi må ha et mer integrert kraftmarked. Mer integrering og mer handel ville gi en gevinst på minst 250 milliarder euro, ifølge EUs egne analyser (Europaparlamentet 2015), i tillegg til at det øker fleksibiliteten i kraftsystemet, som igjen er nødvendig ved høyere fornybarandeler.

Et integrert marked betyr flere kabler og bedre utnyttelse av handelen på de kablene som allerede er der. Vinterpakken har derfor vedtatt flere tiltak som skal fremme grenseoverskridende handel og sikre bedre utnyttelse av kablene.

Norge først ute med smarte målere

Smarte målere blir nå obligatorisk i hele EU. Disse målerne er en forutsetning for «det smarte energisystemet», siden de er en del av verktøykassa for å øke fleksibiliteten hos forbrukerne. På dette området ligger vi i Norge allerede litt foran, siden de fleste av oss fikk smarte målere allerede i 2017. Likevel er det svært få av oss som «selger» fleksibiliteten vår, og fremdeles går det tregt med å få dette i gang.

Et av problemene er at det ennå ikke finnes en markedsplass for fleksibilitet. Nettselskapene selv er avventende og peker på manglende regulering (Dunnes, 2018). Vinterpakken legger opp til at aggregatorene skal løse mange av problemene knyttet til å frigjøre sluttbrukerfleksibilitet hos forbrukere, men det er uvisst om de økonomiske insentivene som ligger i å handle med fleksibilitet er store nok. Det er mye usikkerhet omkring både forbruksnivå og fleksibilitetspotensial i fremtidens kraftmarked (Lindberg, K. B. et al, 2019).

Selv om nettselskapene ikke vil kunne eie lagring, spiller de likevel en sentral rolle når det gjelder å øke fleksibiliteten i nettet. Dette gjelder særlig i distribusjonsnettet. Nettselskapene på dette nivået (DSO-ene; «distribution system operators») vil få mer ansvar forbundet med at de må håndtere store mengder data som er nødvendig for å drifte de smarte energisystemene, samtidig som utfordringene blir større med flere prosumenter og elbiler. DSO-ene får derfor nye oppgaver knyttet til elektromobilitet og datahåndtering.

Elmarkedsforordningen sørger for at vi får en ny europeisk organisasjon for DSO-ene, en «DSO-EU», som tilsvarer den mektige organisasjonen ENTSO-E for TSO-ene («transmission system operators», Statnett i Norge). Hensikten er både å kunne samkjøre DSO-ene bedre, og å sikre bedre samarbeid mellom DSO-er og TSO-er. DSO-ene er ofte dårligere rustet til å håndtere de mange endringene som skjer. Dette gjelder særlig de små nettselskapene med få ansatte. Å sikre kompetanseheving og tilstrekkelig regulering av deres arbeid er avgjørende for å lykkes både med det smarte nettet og med omstillingen til elbiler. Det er også avgjørende å legge til rette for bedre koordinering mellom DSO-er og TSO-er, som tidligere har blitt beskrevet som svært vanskelig av medarbeidere i Europakommisjonen.

Veien videre krever fortsatt enorm innsats

Betyr dette at alle brosteinene til omstillingen av EUs energisystem er lagt? Dette er nok ikke tilfelle. Vinterpakken er en svært omfattende samling av lover og den inneholder mange gode elementer. Likevel gjenstår det å se hvordan mange av de nye reglene vil fungere i praksis og hvilke konsekvenser de får. Er regulering av aggregatorer og innføring av smarte målere sterke nok insentiv for å frigjøre tilstrekkelig sluttbrukerfleksibilitet? Er det mulig å gjennomføre de nye reglene for grenseoverskridende handel i praksis? Og sist, men ikke minst: Går omstillingen raskt nok? Kritikere hevder at svaret på disse spørsmålene er nei.

For kraftmarkedets del, pågår det også diskusjoner om hvorvidt det tradisjonelle markedsdesignet overhodet vil fungere når vi kommer opp i svært høye fornybarandeler. Man vil da få lange perioder med svært lave priser, fordi fornybare kraftverk ikke har noen operative kostnader. Denne diskusjonen vil helt sikkert bli tydeligere etter hvert som Europa blir stadig mer fornybart. Vinterpakken er et godt skritt på veien, men vi står fremdeles foran betydelige utfordringer når utslippskurven skal bli mye brattere i tiden frem mot 2050.

Kilder/referanser

DIRECTIVE (EU) 2018/2001 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 11 December 2018 on the promotion of the use of energy from renewable sources

DIRECTIVE (EU) 2019/944 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 5 June 2019 on common rules for the internal market for electricity and amending Directive 2012/27/EU.

REGULATION (EU) 2019/943 OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 5 June 2019 on the internal market for electricity,

European Commission, 2018, A Clean Planet for all. A European strategic long-term vision for a prosperous, modern, competitive and climate neutral economy,

Climate Action Tracker, 2018, Scaling up climate action. European Union.

Eurobserver, 2018, 18th annual overview barometer

Lindberg, Marie Byskov (2019). The EU Emissions Trading System and Renewable Energy Policies: Friends or Foes in the European Policy Mix? Politics and Governance. 7(1), s 105- 123 . doi: 10.17645/pag.v7i1.1800

European Parliament, 2015, Mapping the Cost of Non-Europe, 2014-19,

Dunnes, Karoline Tornes, 2018, Samspill som spire til et grønt skifte i norsk kraftsektor? Masteroppgave ved TIK, vår 2018.

K. B. Lindberg, P. Seljom, H. Madsen, D. Fischer, M. Korpås, 2019, Long-term electricity load forecasting: Current and future trends, Utilities Policy 58 (2019) 102–119

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.