CCS og grønn konkurransekraft

Regjeringens budsjettforslag for CO2-fangst og -lagring (CCS) mangler ambisjonene som må til for å lykkes med en industriell satsning på karbonhåndtering.

Gjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo er et av tre forprosjekter for fullskala CCS i Norge. (foto: Morten Brakestad/zeroco2.no)

Norske myndigheter har signert Paris-avtalen som forplikter oss til CO2-utslipp som skal begrense den globale oppvarmingen til godt under to grader. CCS er den eneste teknologien vi kjenner som kan gi et betydelig kutt i utslipp fra industrien.

Mange har reagert med vantro på et budsjettkutt fra 360 millioner til 20 millioner i regjeringens budsjettforslag. Flere aktører, både nasjonalt og internasjonalt, spør seg om hvordan vi skal tolke kuttet. Hvilke signaler gir dette om den norske koalisjonsregjeringen? Mange frykter at CCS-prosjektene vil stoppe opp eller settes tilbake med manglende prosjektsuksess som resultat. Det kan føre til at anslagsvis 15000 potensielle norske arbeidsplasser ikke blir realisert.

CCS-satsningen ligger under Olje- og energidepartementet. Statsråd Terje Søviknes (Frp) beskriver kuttet som; «å ta en avsjekk med Stortinget for å se om milliardinvesteringen er forankret». Statsråden hevder at det ikke finnes lønnsomme forretningsmodeller for CCS. At teknologien ikke er god økonomi. (Dagsnytt 18, 16. oktober 2017).

Søviknes synliggjør at han mener det går et skille mellom ansvarlighet og lønnsomhet. Så lenge CCS ikke gir økonomisk avkastning stilles det spørsmålstegn ved om Norge skal ta risiko med å investere i teknologien. Argumentasjonsrekken er hovedsakelig orientert mot å utforske problemer knyttet til forstudieprosjektet. Begrunnelsen mener jeg at viser manglende forståelse for hva CCS kan bidra til av økt konkurransekraft for norsk industri og av muligheter i forhold til å ta ansvar og en ledende posisjon i å utvikle og levere karbonteknologi til et marked med stort potensiale for vekst. At vi kan forvente et økende behov for en tjeneste som handterer CO2-utslippene til industrien i Norge og ute i Europa, kan det ikke være noe tvil om, all den tid vi er i en epoke hvor investeringsviljen innen bærekraft er historisk høyt og setter norsk fossiløkonomi i fare.

Klimaparadokset

I fjor kom regjerningens eget ekspertutvalg, ledet av Connie Hedegaard og Idar Kreutzer, med en utfyllende rapport om hvordan grønn konkurransekraft kan løfte norsk økonomi inn i det neste århundret. Rapporten sammenfattet noen av deres viktigste anbefalinger formulert som 10 prinsipper for utforming av politikk. Politisk enighet og vilje til å bruke slike prinsipper kan utløse innovasjonskraft og investeringsvilje, konkluderer rapporten.

Men hvorfor kommer ikke prinsippene til praktisk anvendelse i politiske vedtak og budsjetter? Underlegges ensidige økonomiske vurderinger og bare tiltak som ventes å bidra positivt til lønnsomheten på kort sikt, kan dette bidra til at det en reell fare for at CCS-prosjektet skrinlegges. Faren er at lønnsomhet prioriteres fremfor ansvarlighet og resulterer i et dysfunksjonelt næringsliv.

At mennesker sliter med å ta inn over seg virkeligheten, er kjente psykologiske faktorer. Det er spesielt sant når det gjelder langsiktige trusler som klimaendringer. Hang til å forsere ubehagelige sannheter gjelder ikke bare FrP som er eneste politiske parti som ikke har signert klimaforliket i Stortinget. Men også hos dem som aksepterer de vitenskapelige bevisene som FNs klimapanel (IPPC) presenterer om klimaendringer. Klimaparadokset er at jo mer sikker vi er på at klimasaken er vår tids største utfordring, jo færre er det som faktisk setter prioritet bak tiltak for å løse bærekraftsutfordringene vi står overfor.

FrP blir utpekt som bremseklossen, men det største problemet er etter min mening de mange politiske lederne med manglende klimaengasjement og mot til å lede inn i et ukjent og komplisert område av politikk og økonomi. At klimasaken knapt ble nevnt under årets valgkamp er for mange uforståelig, og vil garantert stå beskrevet i fremtidige historiebøker som et stort spørsmålstegn. At partiene som frontet klima- og miljøsaken med knappest mulig margin kom over sperregrensen, sier noe om at velgernes miljøengasjement og ansvarsfølelse er laber.

Om årsaken ikke er mangelen på vitenskapelig evidens, så snakker vi om et psykologisk fenomen som i verste fall kan bidra til at vi aldri vil få en velgermasse som avgir politiske stemmer til politikere som viser motivasjon og forståelse av hva samfunnsansvar består i. Vi stemmer heller ikke frem politikere som ser potensialet i grønn konkurransekraft og hva dette kan åpne opp for av nye muligheter i et nytt paradigme med en karbonproduktiv og ressurseffektiv økonomi.

Budsjettkutt kan gi tapt konkurransekraft

Norcem, Klemetsrud-anlegget og Yara er tildelt kontrakt for å ta del i forprosjektstudier for fullskala CCS. Statoil har vunnet kontrakten som sikrer dem retten til å etablere et lager for CO2.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Felles for disse selskapene er at de viser ansvar og risikovilje til å gå løs på et prosjekt med en teknologi som det har vært mye debatt rundt. Med å vise ansvar for de negative eksternalitetene fra sin produksjon, vil de settes i stand til å skape inntjening og konkurransekraft som de ellers ikke vil oppnå og som kan skape helt nye forretningsmuligheter. Forskning viser at de mest sannsynlig vil lykkes med å øke konkurransekraften nettopp med å ta risiko og stille seg til disposisjon i forstudieprosjektet. Bærekraft og lønnsomhet lar seg forene og kan føre til konkurransefortrinn som ellers ikke er tilgjengelig for selskaper som ikke er bærekraftige.

Potensialet for salg og eksport av teknologi for fangst av CO2 ligger allerede som en forretningsmulighet. Likeså er det stort behov for lagringskapasitet. Norge har størst lagringskapasitet i Europa offshore hvor den norske delen av Nordsjøen har et lagringspotensial alene på omlag 70 gigatonn CO2. Lagerplass kan man selge og her ligger det forretningsmuligheter i transport og lagring av CO2.

CO2 som trykkstøtte for økt oljeutvinning (EOR) er også en inntjeningsmulighet som kan gi umiddelbar lønnsomhet samt bidra til forlenget levetid på eksisterende oljefelt og bidra til at vi henter ut olje som vi tidligere har latt ligge. Da kan investeringer i nye felt som kan vise seg å ikke gi lønnsomhet avventes. Vi sparer oss også for dyre plug-in kostnader ved å stenge ned.

Statoil planlegger å begynne med konvertering av gass til hydrogen kombinert med CO2-lagring, noe som vil gjøre produksjon av gassen klimanøytral. Yara selger allerede noe CO2 til næringsmiddelindustrien. Klemetsrud-anlegget mener at det er mulig å fange 140 millioner tonn CO2 fra avfall som brennes i Europa. De har mye biologisk avfall som bidrar til at de går netto CO2-negativt. Zero jobber med å få på plass et CCS-sertifikatsystem som er en slags panteordning som bidrar til at kjøperne av fossil energi eller produkter fra karbonintensiv industri, «returnerer» CO2 til sikker lagring for å få depositumet tilbakebetalt. Dette er løsninger som kan implementeres, og er en forretningsmodell som kan danne grunnlag for nye forretningsmodeller etter hvert som teknologi, behov og myndighetskrav og kundekrav setter fart på utviklingen.

Med andre ord så har CCS allerede potensialet for inntjening og lønnsomhet om teknologien skaleres opp mot et europeisk marked. Aktørene har et godt utgangspunkt til å få teknologien ut til et stadig voksende marked av bevisste forbrukere.

Karbonhåndtering kan bidra til reell grønn vekst om teknologien blir realisert. Men aktørene må få hjelp og forutsigbare rammer slik at transformasjonen til den grønne økonomien blir en farbar manøver hvor næringslivet får en ny sjanse til å implementere lønnsomme og bærekraftige forretningsmodeller. På samme måte som staten måtte tilrettelegge for oljeaktører på 70-tallet, vil behovet for statlig drahjelp være en realitet inntil markedet og markedsmekanismene for CCS er på plass. Forbedring og spredning av allerede eksisterende karbonteknologi kan skape ringer i vannet som aktørene ikke med dagens kunnskap og perspektiv kan forutse. Om det kommer en høyere CO2- avgift enn dagens symbolske avgift, blir CCS-satsningen mer lønnsom enn noen kan forestille seg i dag.

Investeringsvilje

Et viktig moment som sjefanalytiker i Nordea, Thina Saltvedt, har argumentert for er at investeringsviljen for CCS avhenger av at mekanismer i finansmarkedet svarer på sannsynligheten for at det blir realisert. Det er viktig at CCS rulles ut der det allerede er inntjeningsmuligheter, slik at forretningsmodellen kan utvikles stegvis. Både fra et etisk og et økonomisk perspektiv bør Olje- og energidepartementet være klar over hvordan viktige interessenter oppfatter utformingen av forretningsmodeller hvor CCS inngår, ettersom deres oppfatninger vil være avgjørende for hvorvidt forretningsmodellen virker.

Ved å føre regnskap for eksternaliteter gjør vi det mulig å synliggjøre CO2-utslipp, måle dem, administrere dem og rapportere dem til offentligheten. Dette er anbefalinger fra regjeringens ekspertutvalg. Likeså å bruke offentlige anskaffelser aktivt og fremme kjøp av grønne produkter. Grønn vekst er ikke noe som kommer av seg selv. Det er et paradigmeskifte som krever fundamentale endringer i politiske styringsstrukturer, forretningsmodeller og menneskers adferd. At næringslivet tilegner seg nye kunnskaper og verdier, vil være sentralt for om vi lykkes. Vi trenger styringssystemer og politisk vilje som kan bidra til å gi næringslivet retning. Vi må ha et langsiktig perspektiv. Trippel bunnlinje er århundrets narrativ! CO2-fangst og -lagring kan bidra til en ny giv for økonomien. Men da må både budsjett og ambisjoner hos regjeringen opp. Og ikke ned.

Kilde:
Kathrine Kirkewaag og Liv-Hege Seglsten: «Grønn vekst og konkurransekraft med CCS», masteroppgave ved Handelshøyskolen BI Oslo.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima