100 % fornybart – Norges største mareritt – Energi og Klima

100 % fornybart – Norges største mareritt

Norge må snart våkne, ellers risikerer vi å lide samme skjebne som Kodak.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 3 kommentarer

Mens stadig større deler av verden jobber mot en 100 prosent fornybar fremtid, er vi i oljelandet Norge desperat opptatt av å opprettholde status quo. Dette speiles spesielt i den politiske debatten: De siste ukene har våre politiske tungvektere barket sammen i en nærmest komisk seanse over grafer når de skal beskrive gapet mellom reallønn og produktivitet. Flott! Jeg gleder meg allerede til showet som skal holdes dersom forskere ved Stanford får rett.

Mark Jacobson fra Stanford University presenterte tidligere i år en rapport med følgende konklusjon: Alle de amerikanske delstatene kan i 2050 gå fullt og helt på fornybar energi. Ikke nok med det, han trenger ikke engang legge inn en «vi må bare finne på noe sykt smart først», han har laget en plan for statene basert på dagens tilgjengelige teknologier.

En av de 50 fornybar-planene, her for Nevada (utsnitt). Klikk på bildet for komplett versjon (kilde: solutionsproject.org)
En av de 50 fornybar-planene, her for Nevada (utsnitt). Klikk på bildet for komplett versjon (kilde: solutionsproject.org)

Konklusjonen hans bør sende skremmeskudd langt inn i selv de mørkeste kontorene i Finansdepartementet: «Det er både teknologisk og økonomisk fullt gjennomførbart,» sier han.

Olje og gass på vei ut

La meg sette noen premisser for det jeg skal skrive videre. Uavhengig av om vi liker det eller ikke, kommer verden til å slutte å forbruke olje og gass som energibærere, i alle fall i det omfanget vi kjenner i dag. Vi kommer ikke til å gå tom for olje, men vi kommer til å finne på noe lurere, slik vi alltid har gjort. I motsetning til tidligere teknologiomveltninger blir denne omstillingen presset på oss grunnet klimaforandringene vi har skapt.

Det betyr at skiftet kommer prematurt: Ikke fordi teknologiene som kommer til å erstatte dagens ikke er modne nok, men fordi vi har bundet opp enorme mengder kapital i dagens energiforsyning. Enorme mengder kapital som er bundet opp vil selvfølgelig motsette seg endringer, ingen overraskelser der. Problemet ligger bare i at, hei, dette er ikke noe nytt. Forstå framtidssituasjonen, eller betal prisen.

Bra klysete, hvem oppnevnte deg til alle analytikeres Mor?, er det lett å tenke om meg nå, og jeg kjøper den. Hvorfor i all verden skal jeg kunne spå bedre enn alle verdens oljeselskapers analytikere, strateger og konsulenter? Svaret er selvsagt at det kan jeg ikke. Jeg kan ikke vite at verden skal slutte å bruke olje, kull og gass, i alle fall ikke når det skal skje. Men i likhet med alle andre kan jeg mene noe om det, og jeg har et og annet som peker i retning av at jeg (det vil si de) har rett.

Forslaget til Jacobson og hans kolleger er like enkelt som det er fremtidsrettet: Fas ut forbrenning som energikilde, rett og slett fordi det er forurensende og energisløsende. Alle kjøretøy skal kjøres på elektrisitet eller hydrogen, og hydrogenet skal ikke en gang bli produsert ved hjelp av gass. Resten av «energiflåten» skal rett og slett få lov til å dø av seg selv – og erstattes av fornybar energiproduksjon underveis: Geotermisk, vann, sol, vind og litt tidevannskraft. Med unntak av tidevann, er alle de fornybare energiformene kommersielt klare. «De største barrierene for denne omleggingen er ikke teknologiske eller økonomiske, men snarere sosiale og politiske», hevdes det i rapporten.

Det frister å gi Jacobson & co rett. Her hjemme er vi godt kjent med ymse stemmers advarsler om at «enorme mengder areal vil gå tapt» (og andre påstander) knyttet til en omlegging til fornybar energi. Om man tar seg bryet med å se nærmere på tallene, er det åpenbart feil, men en slik misoppfatning eksisterer. Jacobson og hans kollegaer har selvsagt regnet på det, og slår i rapporten fast at mindre enn 2 prosent av USAs samlede landmasse ville måtte beslaglegges for å dekke hele landets samlede energiforbruk. Og det inkluderer for eksempel arealet mellom vindturbinene.

Poenget er at en slik fornybar fremtid på ingen måte er uoppnåelig, og hvis du tenker deg om, så er det faktisk dit vi vil. EU skal, i henhold til sitt veikart, kutte 85-90 prosent av sine utslipp frem til 2050. Vi kan jo ikke annet enn å tro at resten av verden vil følge etter?

Stanford-gjengen har regnet seg frem til at en slik omlegging vil spare gjennomsnittshusholdningen for over 3000 dollar i året. Her sliter jeg med å følge dem, de legger nemlig til grunn at prisen på fossil energi vil stige. Tillat meg å slenge inn en brannfakkel:

Oljeprisen vil falle. Og det dramatisk.

Galskap å melde? Meget mulig, det. Men hvorfor? Når begynner prisen på en vare å falle, egentlig? Her kunne det friste å få en lengre utredning fra en samfunnsøkonom, og kanskje jeg får et svar denne gangen. I mitt hode er det egentlig bare et spørsmål om tid, nei, opplysning, før prisen på olje begynner å falle. For hver eneste nye vindturbin, hvert eneste nye solpanel, faller etterspørselen etter olje, relativt til status quo. Og det er til dels dramatiske mengder sol- og vindkraft som knyttes til nettene verden rundt: Kina alene planlegger 14.000 MW sol og 18.000 MW vind i 2014. I 2013 installerte kineserne 12.000 MW solenergi. Og de er ikke alene om å bygge mye fornybart:

Listen kan gjøres lengre, men poenget mitt er at vi som land knapt gjør noe som helst for å møte den omstillingen resten av verden er midt oppe i. Vi diskuterer riktignok hvorvidt vi skal sette ned et utvalg som skal diskutere om vi kanskje bør vurdere å ikke investere deler av Statens pensjonsfond utland (SPU) i kullselskaper. Men den store elefanten i rommet er jo ikke hvor vi skal investere avkastningen vår, men hvor i all verden avkastningen i det hele tatt skal komme fra om bare noen år?

Toppen av dobbeltmoral

La meg bare flagge dette én gang for alle: Jeg kunne ikke brydd meg katten om SPU skal få lov til å investere i kullselskaper eller ikke. Javisst, det er sikkert et politisk signal dersom vi trekker oss ut, men mest av alt vil det være toppen av norsk dobbeltmoral: Det er to år siden vi sa ja til den (foreløpig) siste kullgruven på Svalbard. «Vi skal ikke investere i selskaper som er med på å ødelegge verden, men vi forbeholder oss retten til å gjøre det selv». Det får faktisk være grenser for hva vi som nasjon kan tillate oss av dobbeltmoral. Sånn, der fikk jeg brukt det begrepet to ganger på ett avsnitt. Dessuten kommer kull isolert til å være så lite attraktivt at vi ikke vil investere i det uansett. Dette kommer Norges Bank Investment Management til å finne ut selv, helt på egen hånd.

Men kull er en avsporing, la meg prøve meg på en ny tankerekke: Det går opp for oljeprodusenter at, oi, med alle disse investeringene i fornybar energi vil etterspørselen etter olje begynne å falle. Det er best å få pumpet opp mest mulig olje så fort som mulig. Tegn det markedskrysset, se hva som skjer. Bare forventningen om dette vil få prisene til å falle. Hvor mye? Ring en analytiker. Dramatisk? You bet.

Fra mareritt til ønskedrøm

Tenk deg at du har låst inn 40-50-60 milliarder kroner i infrastruktur for å pumpe opp olje til en kostpris på 80 dollar fatet, og så sitter du der med en oljepris på 70. Du finner heller ikke mer olje til den nye prisen, og etterspørselen fortsetter å falle. Hva gjør du da? Hva gjør VI da? Da kan jeg love dere alle at det ikke hjelper mye å ha en statsminister som kan tegne fine grafer på en flipover, eller en statsminister som er flink til å sette søkelyset på andre statsministres manglende evne til å tette gapet mellom reallønn og produktivitet. For tro dere meg, det er utelukkende én grunn til at reallønnen her på Bjerget har steget så enormt sammenlignet med sammenlignbare land: Vi har olje og gass. Det har ikke de. Vi er ikke mer effektive enn andre lands arbeidere, vi har bare veldig mye av en vare andre vil kjøpe dyrt av oss. Det er selvsagt kjempebra for en liten, åpen økonomi, det er bare så synd at utlandet kommer til å slutte å kjøpe denne varen til en så høy pris.

Det er nemlig ikke snakk om hvorvidt vi kommer til å slutte å bruke olje. Det er et spørsmål om når. Det er vi alle enige om. Så kan noen snart begynne å ta dette på alvor? Eller er det virkelig slik at dersom du er statsminister på feil side av 50, så er du ikke bekymret for 2050? For undertegnede begynner 2050 å minne om et mareritt, et fornybart mareritt.

Vi må ikke bli oljealderens Kodak. En verden som er 100 prosent fornybar er ikke et mareritt, det er ønskedrømmen. Time to wake up and smell the coffee.

Bli abonnent!

3 kommentarer

  1. Avatar

    Erik Rønnov

    Godt skrevet Andreas! Selvsagt bør Norge utnytte våre store fornybar ressurser og det tror jeg vi kommer til å gjøre også, men kanskje litt for sent til å kunne få det maksimale ut av vårt gode utgangspunkt.

  2. Avatar

    Trine

    Jeg er helt enig med deg! Bra skrevet. Vi må tenke ut av boksen, og handle deretter, NÅ!

  3. Avatar

    Mats

    Det finnes enorme vannresurser tilgjengelig til vannkraftutbygging i nord-norge, og spesiellt mellom Fauske og Narvik. Enkelte med over 1000 GWh/år, der det kan hentes svenske vannressurser i grensetraktene (vassdrag som har avrinning over grensen til Sverige), for utbygging mot norske fjorder. Se for eksempel det store svensk/norske vannkraftprosjektet i Sulitjelma i Fauske med over 2000 GWh. Å hvis de mest realiserbare vannkraftressursene (i forhold til byggekostnader/produksjon) hadde blitt bygget ut , vil det kunne være over 10 TWh/år å hente i fornybar energi.

    Tenk.. Ved å ikke bygge ut disse vassdragene, SKYLLES det hvert år enorme verdier rett i havet , vi SLØSER bort en verdiskaping på flere milliarder kroner hvert år, og dette er penger som kunne gått til stat, kommune og lokal vekst. Uten unntak, der det er verdiskaping er det vekst og vellstand.
    Så, vi får bare håpe at den nye regeringen får fart på sakene, og får oss i riktig retning.

Kommentarfeltet er stengt.