Veivalg i europeisk klimapolitikk - Energi og Klima

Veivalg i europeisk klimapolitikk

Skal CO2-priser eller subsidier være det politiske hovedredskapet i europeisk energi- og klimapolitikk?

11 kommentarer
Hva er de beste virkemidlene for å komme til et fornybart energisystem i Europa? Her fra Düren i Nordrhein-Westfalen, Tyskland.Foto: EnergieAgenturNRW cb

Den europeiske klima- og energipolitikken består av lag på lag med virkemidler. På europeisk nivå har vi et klimakvotesystem, mens vi på nasjonalt nivå har en rekke subsidieordninger og reguleringer. En paradoksal bieffekt av subsidiene er at de reduserer prisen på CO2-utslipp. Dermed bidrar de også til lave priser på kullkraft, og en klima- og energipolitikk som er mer kostbar og mindre effektiv enn den kunne og burde ha vært.

Europeisk energi- og klimapolitikk står nå foran noen fundamentale veivalg. Skal CO2-priser eller subsidier være det politiske hovedredskapet?

I Statkraft modellerer vi den europeiske energisektoren detaljert. Vi opererer med flere framtidsscenarier. I ett scenario velger Europa å styrke kvotesystemet slik at CO2-prisen driver fram investeringer i fornybar kraft. I et annet scenario er subsidier driveren for investeringene.

Forskjellen mellom de to scenariene er forbløffende: Ved å la kvotesystemet gjøre jobben, får vi langt større investeringer i fornybar kraft i Europa de neste par tiårene enn ved å satse på subsidier.

Hvorfor er forskjellen så stor? Forklaringen er rett fram: Subsidier motiverer de som er omfattet av subsidien til å gjøre klimariktige investeringsvalg. Riktige karbonpriser motiverer alle til å gjøre klimariktige investeringsvalg. Når bare prissignalene blir riktige, er markedet en formidabel kraft for utvikling.

Men det er lettere å få politisk gjennomslag for subsidier enn høye karbonpriser, hevdes det. Det kan nok stemme, ikke minst fordi det ofte er lettere å skjule hvem som egentlig betaler for subsidien.

Men det er likevel tvilsomt om resonnementet gjelder på sikt:

For det første er det et åpent spørsmål om en klimapolitikk basert på subsidier er statsfinansielt bærekraftig over tid. Selv om fornybar fremdeles bare utgjør en liten del av kraftproduksjonen i Europa, har flere land allerede akkumulert svære økonomiske forpliktelser i framtidige subsidier. Bare i Tyskland er årlige subsidier til fornybar høyere enn samlet brutto nasjonalprodukt i noen av de mindre europeiske landene.

Enkelte søreuropeiske land har kuttet i støtteordningene med tilbakevirkende kraft. Et tradisjonelt argument for subsidier er at de reduserer risikoen – og dermed kapitalkostnaden – ved investeringer. Men begynner land å avvikle ordninger brått, vil resonnementet fort bli motsatt.

Det andre poenget er teknisk og handler om grensekostnader: Stadig mer av de fornybare investeringene skjer i sol og vind. Dette er teknologier som bare har investeringskostnad, selve driften koster nesten ingenting. Er investeringen først foretatt, fortsetter man derfor å produsere selv om kraftprisen går mot null. Med mer subsidiert sol og vind vil det skje stadig oftere. Kraftprisene drives da nedover.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Men dermed reduseres også lønnsomheten i hele kraftbransjen. Subsidiene sikrer kanskje lønnsomheten til den neste investeringen, men prisen betales ved redusert lønnsomhet i alle investeringene som allerede er gjennomført. Slik som norsk vannkraft. Paradokset med subsidier er at de over tid reduserer investeringskraften i den bransjen som de var ment å styrke. Dermed svekkes også klimapolitikken.

CO2-priser virker motsatt. De løfter lønnsomheten i all utslippsfri kraftproduksjon, mens de reduserer lønnsomheten i all kraftproduksjon som ødelegger klimaet. Det gir en effektiv klimapolitikk.

En tredje langtidseffekt av subsidier er at de over tid endrer tenkemåten i kraftbransjen. Kraftbransjen er vant til å tenke kommersielt, skape samfunnsverdier. Gjøres den avhengig av subsidier, vil den over tid – hardt presset av lave priser – ledes til å bli mer opptatt av å opprettholde og styrke subsidier.

Et fjerde poeng er at det er krevende å subsidiere seg fram til gode løsninger i en sektor der teknologi, kostnader, aktører og verdikjede endres raskt. Politikken kommer på etterskudd, bieffekter oppstår, det popper opp ting du ikke hadde tenkt på. Du går deg fast.

Ekstreme svar er sjelden gode. De fleste vil mene at klimapolitikken i noen grad bør gjennomføres ved reguleringer og støtteordninger. For eksempel er støtte til forskning og utvikling, i noen grad også til umodne teknologier, trolig forstandig.

Det går likevel et tungt ideologisk og interessemessig skille mellom de som mener at prising bør være bærebjelken i klimapolitikken, og de som vil legge hovedvekten på subsidier.

I år er det lagt opp til å gjennomgå EUs klima- og energipolitikk. Det mobiliseres nå på begge sider. Med Brexit vil de som arbeider for markedsbaserte løsninger, miste en viktig alliert.

Dette er en tid da det passer dårlig å miste allierte. CO2-prisen i Europa er lavere enn noen gang, mens forbrenning av kull er billigere enn noen gang. Kull er billig i markedet, men svindyrt for klimaet. Over tid kan det bli en høy pris å betale for europeisk energi- og klimapolitikk. Vi står foran viktige veivalg.

Abonner på Fem på fredag

11 kommentarer

  1. Audun Berg

    En god artikkel. Det er nok slik det faktisk virker. Men uansett økonomi så må utslippene ned. Jeg vil derfor spørre: Hva skal du med penger når du kun har noen dager igjen å leve pga luftforurensning? Jeg har erfart dette for lenge siden og nå gjør kineserne bitre erfaringer. Men de er også de største på fornybar energi. Kanskje av ren nødvendighet. Sett fra mitt ståsted så er det ingen tvil om at vi må investere mye mer i fornybart og ganske umiddelbart uten forsinkelser. Det er gledelig at enkelte som for noen år siden var noen av de verste forurensene nå dekker sitt behov med fornybar kraft. Men Norge er en sinke på annet enn vannkraft. Løsningene kjenner vi til så det er bare å sette igang å bygge.

    Mvh AB

    • Kjetil Lund

      Kjetil Lund

      Hei Audun.
      Takk for at du likte artikkelen, og takk for din kommentar. Jeg er helt enig i at verden må investere langt mer i fornybar energi. Mitt poeng at den mest effektive måten å bidra til at det skjer, er å la det koste dyrt å slippe ut CO2. Det vil føre til at fornybar kraft vil øke sin konkurransekraft betydelig og bli mer lønnsomt, på bekostning av fossil kraftproduksjon, som olje, i noen grad gass, og definitivt kull, som vil få økte kostander. Da vil vi også få langt større inesteringer i fornybar kraft.

  2. Finn Bjørnar Lund.

    Finn Bjørnar Lund.

    Interessant artikkel.
    Men er dette en problemstilling om enten eller?
    Globalt (f.eks. USA og kanskje Norge?) har vi vel også sett store støtteordninger til fossilbransjen som gjør at den driver fram stadig verre forurensende prosjekter (oljesand etc), og bidrar til at store samfunnsinteresser klorer seg fast til kull, olje og gass i det lengste. Så man kan neppe snakke om at subsidier ikke virker effektivt på dette feltet.

    • Kjetil Lund

      Kjetil Lund

      Hei Finn Bjørnar.
      Takk for at du likte artikkelen, og takk for din kommentar. Jeg er enig med deg, subsidier til fossil kraft er siste sort og er et betydelig problem: En ting er at det innebeærer er aktiv støtte til å ødelegge klimaet (i realiteten er det en negativ pris på CO2) og luften mange steder, Det er også en helt forferdelig dårlig bruk at statsfinanser i fattige land.

  3. Odd Handegård

    Spørsmålet til Kjetil Lund er: ”Skal CO2-priser eller subsidier være det politiske budskapet”?

    Spørsmålet har bare interesse når man kaver omkring i den norske og europeiske klimagjørma, uten å komme av flekken.

    Den norske produksjonen av fornybar energi varierer som kjent fra år til år – i gjennomsnitt ca. 140 TWh pr. år. Overskuddet – som blir eksportert – har variert fra 0 til ca. 20 TWh pr. år. Av ulike grunner antas det at overskuddet etter vil kunne stige noe. Det interessante spørsmålet er hva overskuddet skal brukes til.

    Fastlands-Norge bruker omlag 75 TWh med fossil energi i tillegg til den fornybare energien. Det meste av dette går til transportsektoren (55 TWh), litt til industrien (ca. 10 TWh) og resten (10 TWh) til all annen virksomhet (offentlige og private bygninger, landbruk, husstander mm.).

    Galskapen i norsk energipolitikk illustreres ikke av om Norge skal subsidiere fornybar energi eller ha høyere avgifter på CO2, men av følgende paradoks:

    Norge skal helst kvitte seg med mest mulig av de 75 TWh fossil energi som brukes i Norge, om klimamålene skal nås. Men vi har i dag bare inntil 20 TWh til denne jobben (ingen tror at overskuddet vil kunne bli på mer en 40-45 TWh, uansett hvor mange vindmøller som bygges og uansett hvor ”vått og vilt” været måtte bli).

    Samtidig planlegger Norge minst tre, kanskje fire, nye eksportkabler for strøm til EU, slik at eksport-/importkapasiteten vil kunne stige fra ca. 40 TWh i dag til nesten 90 TWh, altså til mer enn halvparten vår egen produksjon av fornybar energi.

    Alle ser at regnestykket bak en slik strategi, er ganske absurd: Dersom Stortinget realiserer sine planer, vil Norge få et gedigent underskudd på kraft, som bare kan dekkes ved at Norge importerer kjernekraft og fossil energi (mest kull?) fra EU. Konsekvensen blir at den norske fornybare energien blir nesten like ”brun” som energien i EU (og at våre el-biler i stor grad blir fossilbiler), og – like viktig – strømmen kommer til å bli vesentlig dyrere for industri og forbrukere i Norge enn den er i dag.

    Alternativet til denne politikken, som det dessverre er enighet om i alle partier på Stortinget, er naturligvis at Norge i stedet bør bruke sin egen reine energi til norske klimatiltak og som innsatsfaktor i de bedrifter som skal gi sysselsetting etter hvert som oljebransjen reduseres. Norge bør eksportere el-baserte produkter – ikke subsidiert strøm som råvare.

    • Kjetil Lund

      Kjetil Lund

      Hei Odd
      Takk for din kommentar. Det er rett at det er ganske mykje fossil energibruk som gjenstår å elektrifisere. Talet 75 TWh er rett så lenge det er snakk om fossil energi. Men sidan elektrisitet er så mykje meir efffektivt enn fossil kraft, er nok talet langt lågare om vi elektrifisierer, nærare 40-50 TWH. Eg er enig med deg at det er eit stort potensiale for å bruke meir av den fornybare krafta vår til industrivekst i Norge.
      Eg trur dessutan ikkje at dette er eit anten- eller spørsmål. Vi har kraft nok både til å elektrifisere transportsektoren og auke bruken av kraft i indstrien vår. Dessutan har vi frå naturen si side dei beste føresetnader for å bygge ut meir kraft, både vatn og vind.

  4. karl sigurd fredriksen

    Veldig enig i artikkelen. Subsidier hjelper fram investeringer, men lave priser ødelegger energimarkedet, både for de som ellers kunne solgt ren kraft uten subsidier (eks. Norge) OG forbrukerne konsumerer mer fossil energi! Problemet er vel at forbrukerne er hellige kuer for politikere: Ved å belaste velgeren via vanlig skatt (til å dekke subsidiene) istedenfor over avgiftsbelagte priser på uren energi, blir ubehaget samlet sett større fordi systemet er ineffektivt, men det blir jevnere fordelt, og det politiske ansvaret pulveriseres! Verst er at utfasing av fossil energi går for langsomt.

    • Kjetil Lund

      Kjetil Lund

      Hei Karl Sigurd,
      Tusen takk for kommentar. Fint at du likte artikkelen!

  5. Gunnar Steinsholt

    Kjetil Lund hevder at vi må velge mellom Co2 priser og subisidier som hovedvirkemidler i klimapolitikken. Om han med Co2 pris mener avgift, eller kvotemarked er litt uklart. Og om det skal være en avgift så er det spørsmål om man skal ha en flat avgift på alle Co2 utslipp eller om man bør differensiere. I tillegg nevne han ikke lov og regulering som virkemiddel. Problemstillingen han skisserer blir derfor alt for enkelt. Å bygge et nullutslippsamfunn i løpet av en tredveårsperiode er svært komplisert. Å framheve Co2 pris som et universalmiddel er det motsatte, det er en overdreven forenkling. Erfaringene vi så langt har høstet med kvotemarkedet (EU-ETS) viser da også at det ikke har fungert i praksis.

    For å forstå hvorfor det blir for enkelt å bare ta i bruk markedsmekanismer så er det viktig å huske på at vi har et karbonbudsjett. Størrelsen kan diskuteres, men den eksakte størrelsen er uinteressant akkurat i denne sammenheng. Poenget er at vi har et gitt mengde Co2 vi kan slippe ut i atmosfæren før det går aldeles galt med klimaet. En kvotepris, eller Co2 avgift sikrer at de som konsumerer energien også betaler for utslippene. Men det gir ingen føringer på hva energien blir brukt til. Om man har et flat Co2-avgift, noe de fleste økonomer mener er mest effektivt, vil det koste like mye å bruke fossilenergi på å tøysekjøre med en sportsbil, eller vannscooter, som å bruke energi til å produsere mat eller sol-celler. Dette gir to store problemer, det vil forsterke sosiale forskjeller og derfor oppleves som svært urettferdig. Det andre og større problemet er at vi risikerer en energikrise på sikt. Så vidt jeg vet foreligger det lite beregninger på hvor mye energi det vil kreve å få på plass hele den nødvendige infrastruktur som skal til før vi har på plass det som de fleste er enige om er målet, nemlig et nullutslippsamfunn. Men vi vet at det vil kreve store mengder energi, mye av det fossilt, siden det fortsatt er vår viktigste energibærer. Spørsmålet til Lund blir fra min side da, gir en flat pris på Co2, sammen med noe subsidier, trygghet for at vi klarer å etablere et lavutslippssamfunn, innenfor de rammer et karbonbudsjett gir? Eller er vi kommet dit at vi må supplere med andre virkemidler for å sikre at ikke de mest velstående av oss bruker opp det resterende Co2-budsjettet på lange fritidsreiser med fly, unødig bilkjøring, overdrevent konsum av forbruksvarer produsert med energi fra kullkraft o.s.v.

  6. Kjetil Lund

    Kjetil Lund

    Hei Gunnar
    Takk for en god kommentar. I EU har vi et kvotesystem, og det mener jeg atbør strammes til. Men mitt hovedpoeng er ikke at det plent bør etableres kvotesystemer overalt, men at utslpp må få en skikkelig pris, helst overalt. Det kan like godt skje gjennom en CO2 skatt som gjennom kvoter. I Norge har vi som kjent begge deler. Forskjellen mellom de to er bare at i et kvotemarked bestemmes det samlede utslippskuttet politisk, mens CO2prisen(kvoteprisen) bestemmes i markedet, mens med en CO2avgift bestemmes CO2prisen politisk , mens kuttmengden bestemmes i markedet og blir det den blir. Det kan argumenteres godt for begge deler.
    Det finst beregninger på hvilken global pris vi må ha over tid for å bringe oss på bane mot 2 gradersmålet. men slike anslag er selvsagt utrolig usikre.

    Til det du tar opp, om hvovidt prisen bør være lik for alt utslipp, eller om det bør koste mer f.eks å tøysekjøre, så tenker at detblir fort bade komplisert og kostbart og kontroversielt og noen skal sitte og gradere CO2 pris etter type forbruk. Et tonn CO2 sluppet ut i atmosfæren belaster klimaet like mye uansett. Bedre da å ha lik mpris, men bruke deler av inntektene (eller andre inntekter) til å kompensere de som man mener ikke bør betale så mye.

  7. Kristin Linnerud

    Hei Kjetil,

    Jeg liker både det du skriver og måten du skriver på. Vi er enige, for å si det sånn.

    Men jeg stusset litt på en detalj. Du skriver: «Ved å la kvotesystemet gjøre jobben, får vi langt større investeringer I fornybar kraft …» Jeg ville forventet en motsatt konklusjon. I hvertfall viss målet ligger fast i form av et gitt kutt i CO2utslipp.

    Som du skriver, favner CO2 priser bredt (alle mulige tiltak, alle sektorer), mens subsidier satser alt på ett kort–investeringer i fornybar kraft.

    Så hva driver Statkraft sitt modellresultat?

    Vennlig hilsen Kristin

Kommentarfeltet er stengt.