Ti store oljeselskaper, deriblant Statoil, Total, BP og Shell, har laget noe de kaller Oil and Gas Climate Initiative. Dette er de “progressive” blant oljeselskapene, Exxon og Chevron er ikke med.

Med en lekkasje hos Reuter tidligere i uken som “teaser”, var det knyttet en viss forventning til lanseringen av et felles initiativ fra denne gruppen fredag – samme dag som Paris-avtalen trådte i kraft.

Til E24 forteller Statoils toppsjef Eldar Sætre om det nye initiativet. The Guardian har bredere dekning.

Men hva er det de kommer opp med? Penger som monner? Et felles fond med volum for skalering av nullutslipp og fornybar energi slik verden trenger?

Nei, det kommer et løfte om å bruke en lusen milliard dollar over ti år på karbonfangst og lagring og reduksjon av metanutslipp fra gassproduksjon. Altså 1 milliard dollar i året, fordelt på ti selskaper – 100 millioner dollar i året, eller 10 millioner dollar per selskap per år. 10 millioner dollar holder jo knapt til en rørstump på CCS-anlegget på Mongstad eller en årslønn for en toppsjef i et av de store internasjonale oljeselskapene.

Denne satsingen er marginal – hvis oljetoppene mener alvor med at selskapene skal gjøre en innsats mot klimaendringene. De samme selskapene skal samlet investere 90 milliarder dollar i olje og gass i år. Denne Bloomberg-saken har en illustrerende graf.

Jeg er blant dem som mener at det er viktig at de store oljeselskapene tar klima på alvor, og jeg tror det vil være en stor fordel for skalaen og hastigheten på energiomstillingen hvis “big oil” finner ut at det er fornuftig å sette store penger i fornybar energi og nullutslipp, heller enn å tviholde på gamle fossile forretningsmodeller. Derfor har jeg ved mange anledninger gitt “nye” Statoil – post Helge Lund – skryt for å gå i riktig retning.

Men slike saker som dette gjør meg i tvil: Oil and Gas Climate Initiative har nok en positiv virkning i den forstand at de deltakende selskapene retter mer oppmerksomhet mot egne utslipp og muligens gradvis gjør noen interne endringer. Det gamle jungelordet fra journalistikken – “Follow the Money” – er imidlertid en god rettesnor. En milliard dollar er ingenting i konteksten vi snakker om, hvis CCS skal skaleres opp med noe i nærheten av den takten som er nødvendig hvis teknologien skal spille en rolle, trengs det penger i en helt annen skala.

Konklusjonen blir derfor dyster: Big Oils bidrag til energiomstillingen verden sårt trenger – og som må akselereres hvis Paris-avtalen skal oppfylles – handler fortsatt mest om politisk pynt, ikke om investeringer i volumene som trengs.