I VG 5.desember går Frederic Hauge til angrep på det han kaller kvotefanatikere. Det går i faktafeil og sterke karakteristikker av andre.

Hauge skriver at statsminister Stoltenberg ikke kan dokumentere at Norges Kyoto-forpliktelser oppfylles. Vel, Norge oppfyller sine forpliktelser i denne perioden av Kyotoavtalen (2008-2012) uten at staten kjøper klimakvoter fra Den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Vi kjøper ikke CDM-kvoter fordi vi må, men fordi vi ønsker.

Hvorfor? Fordi skal verden ha noen mulighet til å nå sine klimamål, må utslippene kuttes også i fattige land og framvoksende økonomier. Dette er ren matte: Over 60 prosent av utslippene skjer i disse landene, og det stiger for hvert år. Samtidig må verden kutte de samlede utslippene langt over 50 prosent.

Hvordan fungerer CDM? Nokså likt grønne sertifikater. Det blir mer lønnsomt å investere i fornybar energi og energieffektivisering. Alternativet er ofte kull.

Virker så systemet? En FN-rapport som ble lagt fram her i Doha, konkluderer med at CDM til nå har bidratt med 1 milliard tonn i reduserte klimagassutslipp. Fram mot 2020 vil det trolig bidra med nye 2 milliarder tonn. I tillegg har det gitt over 200 milliarder US-dollar i klimavennlige investeringer. Det er mer enn halvannen gang verdens offentlige bistandsbudsjett.

Er systemet perfekt? Nei. Hadde vi hatt et perfekt system, så skulle vi brukt det i stedet. Men alle seriøse analyser av klimapolitikk peker på omfattende CO₂-prising og tiltak også i fattige land som helt nødvendig, skal verden lykkes med å redusere utslippene. Tiden er knapp, og utsiktene til et perfekt system er dårlige. Derfor mener Regjeringen at vi må arbeide innefor det systemet vi har, samtidig som vi arbeider for å forbedre det.

Følg meg på twitter: @lundkjetil