Med den ferske rapporten om veien til 1,5 grader fra FNs klimapanel har klimatrusselen rykket nærmere, og det er blitt svært synlig at både Norge og verden ellers ligger milevis unna å nå målsettingen om å ikke passere 1,5 graders oppvarming. Tiltakene og viljen til å nå de avgjørende klimamålene er langt fra sterk nok. Statsbudsjettet som ble lagt fram samme dag demonstrerer at alvoret åpenbart ikke er gått opp for de ansvarlige myndighetene. Norge fortsetter å stole på at EUs kvotesystem skal gjøre det meste av jobben, selv om dette hittil har vist seg helt utilstrekkelig for oppgaven. I tillegg viser klimarapporten at EUs mål om 40 prosent kutt i 2030 alt for svakt. Dersom hele verden må kutte halvparten av utslippene innen 12 år, må åpenbart rike land som Norge kutte enda langt mer! Ciceros Bjørn Samset har nylig uttalt at regjeringen ikke har noen ide om hvordan vi skal nå klimamålene.

Samtidig er klimaøkonomen William Nordhaus i disse dager blitt tildelt Nobels minnepris i økonomi. Nordhaus er kritisk til EUs kvotesystem, men anbefaler i et nylig intervju i New York Times karbonavgifter “koblet til noe populært”, som en sjekk i posten. Dette kan høres ut som Naturvernforbundets forslag Karbonavgift til fordeling (KAF).

Hvordan bli kvitt fossile brennstoffer?

Vår avhengighet av fossil energi er hovedgrunnen til at utslippene ikke blir kuttet raskt nok, og denne avhengigheten har blitt ytterligere forsterket av at fossil energi fortsatt er det billigste alternativet. Dersom vi skal kunne kutte utslippene raskt nok, må fossil energi bli dyrere. Prisen burde inkludere de reelle kostnadene som fossil energibruk har for både miljø og samfunn.

Men her også ser vi at det mangler politiske vilje til å endre på avgiftssystemet vårt , slik at fossil energi blir dyrt nok. Den årlige striden rundt statsbudsjettsforhandlingene viser hvor vanskelig dette er. Det ender gjerne – som i 2016 – med en liten økning i drivstoffavgifter, som blir oppveid av lettelser i andre avgifter for bilistene. Gjennom flere år har vi sett at frykten for et opprør mot økte avgifter på drivstoff har satt en effektiv stopper for de endringene som trengs. Samtidig sier over halvparten av nordmenn at de gjerne vil øke drivstoffavgiftene, dersom de vet at pengene går til miljøtiltak, i følge en undersøkelse fra Cicero. Dette viser at det er vilje i folket til endring. Men denne viljen kan lett svekkes når det reises tvil rundt effekt og urettferdige utslag av stigende priser, som at bare de rike vil kunne fortsette å fly til Syden, mens det blir for dyrt for lavinntektsgrupper.

Klimatiltak står langt sterkere om de har folkelig støtte, enn uten dette. Karbonavgift til fordeling er et forslag som er utformet nettopp for å oppnå brei folkelig støtte: den sørger for at alle blir kompensert for det gjennomsnittlige karbonforbruket i samfunnet, men gir likevel sterk stimulans til å gå bort fra fossile brennstoffer.

Forutsigbart stigende avgift på all karbon

Karbonavgift til fordeling er et enkelt konsept, basert på tre elementer:

1. Karbonavgiften ilegges all produksjon og import av fossilt brensel til innenlandsmarkedet, og kreves enkelt inn fra produsenter og importører – i praksis noen få oljeselskaper.
2. Til forskjell fra dagens CO₂-avgift, skal avgiften stige med et fast beløp hvert år – helt til alt fossilt brensel er faset ut av økonomien. Dette vil etter hvert få store konsekvenser for både bensinpriser og prisene på en rekke andre varer, avhengig av hvor stort «fossilt avtrykk» de har.
3. Staten skal ikke beholde inntektene fra denne karbonavgiften, men betale den direkte ut igjen til folket med et likt beløp til hver enkelt innbygger, rett inn på konto hver måned – som barnetrygden. Barn under 18 år får halvt beløp.

Siden tilbakebetalingen er lik til alle, vil de som har forbrukt mye fossilt brensel, bare få kompensert deler av sitt forbruk, mens de som forbruker lite vil motta mer i kompensasjon enn de betaler inn i avgifter gjennom økte bensin- og andre priser. I USA er det beregnet at om lag to tredeler av befolkningen vil tjene på KAF. De som har lavt fossilt fotavtrykk er i høy grad de samme som har lite penger mellom hendene, og ordningen vil derfor også fungere sosialt rettferdig. 

Også i Norge viser forskning at de med høyest inntekt har et vesentlig høyere karbonforbruk enn «folk flest». Derfor vil stort sett storforbrukere greit kunne bære de økte fossilprisene – de har tross alt god råd. Men siden pengene ikke går til staten, og ordningen i hovedsak lar markedet styre hvilke alternativer som erstatter de fossile løsningene, bør KAF være akseptabel for både høyre- og venstresiden i norsk politikk.

KAF fortoner seg som en ganske «unorsk» løsning, men bygger likevel på en kombinasjon av to norske modeller: en enkel avgift som sørger for at de som bruker mest, betaler mest, og en barnetrygd-lignende kompensasjon for stigende priser. Ordningen vil verken gi mer eller mindre penger til staten, eller til forbruk for gjennomsnittsnordmannen, men belønner de som bytter ut fossilbilen med elbil, sykkel, buss, trikk eller beina.

Vil ikke da folk løpe av gårde og bruke avgiftsrefusjonen til å kjøpe mer bensin? Det er selvfølgelig fritt for den som vil gjøre det. Men siden bensinen blir stadig dyrere, vil også alternativene bli relativt stadig billigere. Som elbil-revolusjonen viser: Nordmenn flest er ikke seine med å legge om, når vi ser at gamle, forurensende vaner er i ferd med å bli dyrere enn nye, fornybare alternativer. En jevnt stigende karbonpris vil være et effektivt bidrag til å dytte alle i fornybar retning.

Et kult klimatiltak!

Den direkte utbetalingen hver måned vil gi en ny og positiv oppmerksomhet om klimapolitikken, som igjen vil føre til ringvirkninger. Se for deg diskusjonene over middagsbordet i de tusen hjem – hva kan familien gjøre for å få ned forbruket av fossil energi ytterligere, slik at tilbakebetalingen  dekker utgiftene og mer til. Ordet «klimavennlig» kan få en positiv klang for mange flere enn i dag. Oppmerksomheten rundt karbonavgift til fordeling kan samtidig skape større aksept for at også andre tiltak er nødvendige for å avverge klimatrusselen.

Fremme utvikling av fornybare løsninger

Det viser seg stadig at politikernes ambisjoner om fornybar omstilling og utfasing av fossil energi er altfor svake. Et eksempel er da Hordaland fylkesting stilte krav ved utlysning av nye konsesjoner for en rekke ferjestrekninger i fylket. I et øyeblikk av dristighet vedtok fylkestinget i 2015 å kreve 50% kutt i utslippene i anbudsbeskrivelsen! For dette mottok fylkestinget i 2018 Naturvernforbundet Hordaland sin miljøpris. Men resultatet av anbudsrunden ble enda mye bedre: leverandørene vil levere over 90% kutt i utslippene! Offentlige krav og tilskudd er svært viktige for å stimulere innovasjon og utvikling. Samtidig ser utviklere og leverandører av fornybare løsninger på forutsigbare rammebetingelser som svært viktige. En forutsigbart stigende pris på alt fossilt, ville være en effektiv stimulans, ved at en kan regne seg fram til et punkt i nær framtid da de fornybare alternativene vil være billigere enn det fossile, og gjøre investeringer i tråd med dette.

På samme måte vil den stigende karbonprisen påvirke en rekke prognoser for hvilken retning utviklingen vil ta i framtiden. I stedet for å framskrive gårsdagens prognoser basert på den utviklingen vi har hatt, vil en stigende karbonavgift gi endrede prognoser om framtida. Både offentlige planleggere, politikere og private investorer må ta hensyn til prissignalet, uavhengig av hva de måtte mene om klimatrusselen og det grønne skiftet.

Eksport og import

En slik karbonavgift kan innføres i ett enkelt land som Norge, og bør starte på et forholdsvis lavt nivå. Men avgiften må deretter økes med et fast beløp årlig. I praksis vil dette etter hvert by på problemer i ett enkelt land, om ikke også andre land slutter seg til en slik strategi. Men vi kan gå et godt stykke, siden en forutsigbar avgiftsøkning gir både menigmann, næringsliv og politikere tid til omstilling før karbonprisen virkelig begynner å bite. Og underveis oppnår vi stadig lavere klimautslipp.

Karbonavgift til fordeling bør ikke være noe som bare legges på varer produsert i Norge. WTO-reglene åpner for å innføre miljøavgifter på importvarer, og refusjon av innbetalte generelle avgifter – som merverdiavgiften – ved eksport. Denne problematikken undersøkes nærmere i andre artikler i en som Naturvernforbundet Hordaland nettopp har gitt ut.

Siden karbonavgiften ikke legges på eksport blir den heller ikke lagt på eksporten av olje. Her skal vi fortsatt ha dagens CO_2-avgift i tillegg til EUs kvotesystem. I det øyeblikket karbonavgiftene stiger internasjonalt, vil også norsk produksjon rammes på lik linje med andre lands produksjon. Men det viktigste vi kan gjøre for å fase ut norsk oljeproduksjon, er å stanse all utdeling av nye konsesjoner, og umiddelbart avvikle de ekstreme subsidiene på leiting etter olje og gass.

Et vidundermiddel?

Karbonavgift til fordeling er ikke noe universalmiddel som aleine vil avverge klimatrusselen. Dette vil kreve en svært rask og omfattende omstilling, som vi ikke kan klare uten tiltak på mange felt. CO₂-utslipp fra fossile brennstoffer er den klart viktigste driveren av drivhuseffekten, men det er flere: endringer i jord- og skogbruk, utslipp av metan fra permafrosten, prosessutslipp fra produksjon av betong, og mange flere. KAF-modellen er i utgangspunktet bare ment for fossile drivstoffer, men det kan selvfølgelig også diskuteres om modellen kan passe for andre råstoffer vi ønsker å fase ut av bruk. Uansett må klimapolitikken bruke alle fornuftige verktøy vi har i kurven – inkludert et sterkt verktøy som KAF.

Utilsiktede sideeffekter

Det er innlysende at et såpass kraftig virkemiddel kan føre til en del utslag vi vanskelig kan forutse, og ikke ønsker. I slike tilfeller har Naturvernforbundet gått inn for at det bør kompenseres med ordninger utenfor selve KAF-systemet. Det er viktig å holde selve ordningen enkel, transparent og lett forståelig. Likevel kan det forholdsvis enkelt gjøres enkelte små justeringer for urimelige skjeivheter. Folk i spredtbygde strøk kan for eksempel ikke enkelt gå over fra privatbil til buss, dersom det sjelden eller aldri går noen buss der de bor. Nye modeller av elbiler med bedre batterier vil sannsynligvis raskt  løse dette problemet. Men det er mulig å justere tilbakebetalingen slik at alle får redusert kompensasjonen til f.eks. 95 prosent, og bruke overskuddet til ekstra kompensasjon i spesielt grisgrendte strøk.

Naturvernforbundet mener det er på høy tid at regjeringen utreder hvordan en Karbonavgift til fordeling kan innføres i Norge.