EUs klimakrav og EØS-blinde Norge - Energi og Klima

EUs klimakrav og EØS-blinde Norge

Sinte stemmer hevder at det ikke vil settes krav til nasjonale utslippsmål og at Norge uansett bare kan kjøpe seg fri fra klimaforpliktelsene. Begge påstandene er feil. Det virkelige problemet er regjeringens ambisjoner om en «bilateral avtale» med EU.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 3 kommentarer
Foto:Statsministerens kontor cbd

Norge har vært juridisk bundet av EUs målsetninger for kvotepliktig sektor siden 2005. Norske utslippsmål på sektorene industri og energi, og nå også luftfart, er dermed allerede dekket av EUs kvotehandelsdirektiv. EUs mål for 2030 er å redusere utslippene med 43 prosent i forhold til nivået i 2005. Her hevdes det fra mange hold at Norge kan lene seg tilbake og kjøpe seg fri gjennom oppkjøp av kvoter og investeringer i andre EU-land. Men ser man på inneværende periodes muligheter til å kjøpe seg fri, har Kommisjonen satt klare begrensninger. Hvert land må sende inn scenarier for utslippsreduksjoner med beskrivelse av hver enkelt CO2-kilde, distribusjon av utslippstillatelser og i hvilken grad landet ønsker å benytte seg av Kyoto-avtalens fleksible mekanismer. Flere land, som Sverige, Storbritannia og Nederland fikk sine utslippsplaner i retur fra Kommisjonen med påtrykk om å foreta større antall reduksjoner i sine egne land. EFTAS overvåkingsorgan, ESA, kom også med kommentarer på Norges plan. Kriteriene er tilgjengelige på Kommisjonens hjemmeside.

Lærdom fra inneværende periode

Tross EU-landenes begrensede muligheter til å kjøpe Kyoto-kvoter i inneværende periode, ble markedet for utslippskvoter overfylt, noe som også skyldes den generelle økonomiske nedgangen. Dermed falt kvoteprisen og fjernet initiativet for å investere i klimateknologi. Det ble billigere å slippe ut enn å kutte CO2. For å rette opp ubalansen mellom tilbud og etterspørsel av kvoter, forhandler EU-landene nå om hvordan man kan manipulere markedet for å øke prisen, den såkalte Market Stability Reform. I perioden 2020–2030 ønsker man for all del å unngå denne situasjonen – noe som er bakgrunnen for at EU-landene i oktober 2014 ble enige om at alle utslippskutt skal tas hjemme – innenfor alle EU-landene.

Her er det viktig å presisere at private bedrifter fortsatt kan benytte seg av å kjøpe kvoter i FN-regi. Frem mot 2018 skal både intensiteten og metoden for fleksibilitet vil bli gjenstand for harde forhandlinger mellom Kommisjonen og medlemslandene. Men å tro at Kommisjonen og ESA vil gi landene fri mulighet til å kjøpe seg ut av nasjonale utslippskutt er totalt misvisende. Norges muligheter til å kjøpe seg fri avhenger derimot av EU-landenes forhandlinger, dog uten oss tilstede.

Krav til nasjonale utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor

Kritikken mot regjeringen går også ut på at Norge ikke vil bli pålagt å sette nasjonale utslippsmål på områder utenfor kvotepliktig sektor. Denne antagelsen er også feil. I perioden 2012–2020 skal EU-landene samarbeide om å redusere ti prosent av klimagassutslippet i sektorene bygg, transport, landbruk og avfall. Det vil si at rike land som Sverige og Danmark er blitt pålagt å kutte utslippene med 17 og 20 prosent, mens fattige land som Hellas og Polen kan øke med 11 og 14 prosent. For perioden 2020–2030 vedtok EUs toppledere i oktober i fjor at denne byrdefordelingen skal økes til 30 prosent i forhold til utslippsnivået i 2005. Det betyr at rike land skal kutte med opp til 40 prosent og fattige ned til null.

Med Europas desidert høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger (etter Luxembourg), vil EU-landene og Kommisjonens forventninger til Norge derfor være 40 prosent, selv om kostnadsperspektivet også vil være et kriterium.

Bruk av fleksible mekanismer

For å motivere landene til å samarbeide om kutt i klimagassutslipp i ikke-kvotepliktig sektor der det er mest kostnadseffektivt, åpner EU-samarbeidet for at landene kan foreta kutt hos hverandre. Denne fleksibiliteten er imidlertid også begrenset. I inneværende periode, frem til 2020, kan kun 5 prosent av nasjonale kutt kan foretas i andre land (jfr. artikkel 3.4 i byrdefordelingsbeslutningen fra 2009). På toppmøtet i oktober ba EU-lederne om at denne fleksibilitetsgraden må økes i neste periode frem mot 2030. Den vil i alle omstendigheter ikke overstige 20 prosent. Det er derfor ikke riktig, som mange hevder, at Norge selv kan bestemme i hvilken grad vi vil benytte oss av fleksible mekanismer også for ikke-kvotepliktig sektor. Den reguleres av Kommisjonen og EU-landene og etter hvert ESA. Stig Schjølset i Thomson Reuters Point Carbon tar derfor feil når han skriver i sin blogg her på Energi og klima at «Det er opp til hvert land … i hvilken grad de vil benytte seg av fleksible mekanismer (dvs «kjøpe kutt» i andre land)».

Konkrete målsetninger haster

Allerede i neste måned vil regjeringen bli invitert til Kommisjonens første høring i Brussel om kutt i ikke-kvotepliktig sektor. Her vil alle land, inklusive Norge, bli bedt om å legge frem sine forslag. I løpet av de neste 12 månedene vil Kommisjonen foreta sine egne vurderinger basert på Primes-modellen. Modellen tar utgangspunkt i BNP per innbygger, dagens utslippsnivå og kostnader. Deretter, i 2016, vil Kommisjonen legge frem sitt forslag i EUs ministerråd og Europaparlamentet.

Regjeringen har bare tiden og veien til å identifisere og presentere helt konkrete målsetninger for klimagassutslipp i ikke-kvotepliktig sektor som til sammen må ligge opp på 40 prosent. Noe annet vil vekke oppsikt i Brussel og i våre naboland.

Bilateral bortforklaring

Det virkelig oppsiktsvekkende med Stortingsmelding nr 13 er at regjeringen ønsker å holde EUs klimaregelverk utenfor EØS-avtalen: «Det er en forutsetning at regelverket ikke skal innlemmes i EØS-avtalen, men framforhandles som en bilateral overenskomst.»

Hvorfor er det så viktig?

Ad

En bilateral avtale med EU forplikter Norge i henhold til folkeretten. Men i folkeretten finnes det ingen reell eller effektiv overnasjonal sanksjonsmulighet, slik EU- og EØS-samarbeidet har. En «felles løsning med EU» om klimaregelverket utenfor EØS, slik regjeringen legger opp til, kan i praksis bety en svekket gjennomføring av de nødvendige tiltakene.

Rød-grønn NOx-glipp

Årsaken er at en bilateral avtale fratar ESA ansvaret for å overvåke implementering av Norges klimagassreduksjoner. Heller ikke EFTA-domstolen vil kunne dømme Norge om vi ikke oppfyller avtalen, slik den gjorde det når Norge ikke gjennomførte EUs direktiv for energieffektivisering. Denne taktikken har Norge forsøkt flere ganger tidligere, men uten hell. Den rød-grønne regjeringen hevdet at EU-direktivet for NOx-utslipp var unødig fordi FN uansett ville kreve tilsvarende utslippsreduksjoner gjennom Gøteborg-protokollen. Slik ble det ikke. I dag er ESA i ferd med å stevne Norge inn for EFTA-domstolen for brudd på EUs luftkvalitetsdirektiv – selv etter at Norge fikk innvilget et høyere utslippsnivå innenfor EØS enn FN-avtalen pålegger oss. EFTA-domstolen kan dømme staten for miljøkriminalitet og kreve utbetaling av erstatning.

La EØS-avtalen gjøre jobben

Her ligger kjernen i EU-samarbeidet: Det bygger på overnasjonale sanksjonsmekanismer som sørger for at landene må etterleve reglene – noe FN-systemet med den mangelfulle folkeretten så sørgelig er blottet for. Ved å løfte EUs klimadirektiver ut av EØS-avtalen og inn i en bilateral avtale, oppstår det et disiplinært vakuum på norsk side. For mens EU-landene må forholde seg til at Kommisjonen og EU-domstolen kontrollerer medlemslandenes håndhevelse av avtalen, vil hverken ESA eller EFTA-domstolen ha muligheten til å gjøre det samme for Norge. En slik juridisk ubalanse mellom EU-landene og Norge vil neppe være akseptabel for de andre EU-landene og rettsavdelingen i EUs External Action Service, EEAS. Det minner også sterkt om en sveitsisk løsning, noe som ikke akkurat er populært i Brussel om dagen. EØS-avtalen har vist sin brutalitet før. Bondevik II-regjeringen ønsket ikke å ha Norge med i EUs kvotehandelsdirektiv. Likedan kjempet de rødgrønne intenst for å holde EUs fornybardirektiv utenfor EØS. Begge måtte gi etter for EØS-avtalens brutale virkelighet: Det skal være hundre prosent juridisk likhet i EFTA- og EU-landene for hele det indre marked.

Den enkleste måten å inkludere Norge i EUs klimaforpliktelser er rett og slett å la EØS være EØS: Ta inn EUs byrdefordelingsbeslutning på samme måte som vi tar over de tusenvis andre direktiver.

Bli abonnent!

3 kommentarer

  1. Avatar

    Stig Schjølset

    Hyggelig at Paal refererer til min blog, og vi her jo enige om det aller meste her. Men det er et par ting som gjør at konklusjonen om at EU setter konkrete mål og begrensinger på bruk av fleksible mekanismer i ikke-kvotepliktig sektor blir feil.

    1) Paal at «kun 5 prosent av nasjonale kutt kan foretas i andre land (jfr. artikkel 3.4 i byrdefordelingsbeslutningen fra 2009)». Dette er feil tolkning av byrdefordelingsbeslutningen. Begrensingen på 5% gjelder hvor mye et land kan selge av sine «AEA-kvoter», mens det ikke er noen begrensing på hvor mye man kan kjøpe. I tillegg må man også se på artikkel 3.5 som sier at land som ligger foran sin «utslippsbane» mot 2020-målet kan selge AEA-kvoter utover de 5 prosentene som er nevnt i art. 3.4.

    2) Det er riktig at alle land må levere planer til Kommisjonen om hvilke tiltak de har implementert for å nå sine utslippsmål for ikke-kvotepliktig sektor, og at EC kan komme med anbefalinger (recommendations) til land om ytterligere tiltak for å kutte utslipp. Men dette setter ikke et konkret mål for hvor mye som må kuttes nasjonalt. I tillegg er jo kjøp av «AEA-kvoter» fra andre EU-land regnet som et tiltak eller «kutt» som er helt legitimt for å innfri et nasjonalt utslippsmål under EUs byrdefordelingsmekanisme.

    Så til tross for mange gode poenger i Paals blog mener jeg fortsatt at det ikke er noe i EUs lovgivning som setter klare nasjonale utslippsmål og konkrete begrensninger på bruk av fleksible mekanismer i ikke-kvotepliktig sektor. Men det er heller ikke noe som begrenser land som ønsker å sette ambisiøse mål for nasjonale kutt og følge opp dette med en rekke klimatiltak. Det er opp til hvert land å bestemme i hvilken grad man vil benytte seg av fleksibiliteten på EU-nivå.

  2. Brusselkontoret | EUs klimakrav og EØS-blinde Norge

    […] Regjeringens EU-kort i klimakampen har vakt oppsikt. Det virkelige problemet er regjeringens ambisjoner om en ”bilateral avtale” med EU, skriver Brusselkontorets Paal Frisvold på energiogklima.no. […]

  3. Avatar

    Andreas Kokkvoll Tveit

    Takk for nyttige innlegg, Paal og Stig! Når vi ser på effort sharing decision sin artikkel 3(4), peikar første setning klart i renting av at Stig har rett, medan andre setning kanskje åpnar for at Paal si tolking er rett: ”A Member State may transfer up to 5 % of its annual emission allocation for a given year to other Member States. A receiving Member State may use this quantity for the implementation of its obligation under this Article for the given year or any subsequent years until 2020.”

    Kva ligg i ”… may use this quantity…”? Bør dette tolkast som at denne mengda kan, saman med ei uspesifisert mengde AEAs frå andre land, brukast av ein ”kjøpande stat” til å overhalde sitt mål? Eller er det riktige å tolke det som at ein receiving stat kan bruke AEAs til å overhalde opp til fem prosent og ikkje meir av si forplikting?

Kommentarfeltet er stengt.