Ap og «Det grønne skiftet» – Energi og Klima

Ap og «Det grønne skiftet»

Arbeiderpartiet har nøkkelen når de rødgrønne partiene nå må nyorientere klima- og energipolitikken i lys av den blåblå regjeringens kurs. Partiet kan – hvis det vil – gjøre fortellingen om «Det grønne skiftet» til sin fremtidsvisjon.

Denne artikkelen er over 2 år gammel. 1 kommentar
Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet vil ha meget stor innflytelse over norsk klima- og energipolitikk fremover. (Foto: SMK)
Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet vil ha meget stor innflytelse over norsk klima- og energipolitikk fremover. (Foto: SMK)

Erna Solbergs regjering møter kritikk fra sine venner i Venstre og KrF, store deler av miljøbevegelsen, og fra den rødgrønne opposisjonen, fordi hun ikke gjorde klima til en av regjeringens hovedprioriteringer. Trolig var det en liten pr-tabbe ikke å samle forslagene på klima- og energifeltet som en sak nummer ni på toppen av de åtte andre. Denne unnlatelsessynden har skapt et rom for kritikk, men også for utvikling av både politikk og retorikk. Det avgjørende for Norges klima- og energipolitikk fremover blir hvordan Arbeiderpartiet legger seg.

  • Velger man å fortsette en grå kurs, der hensynet til petroleumsinteressene trumfer alt og samfunnsøkonomene har definisjonsmakten?
  • Eller velger man å gjøre fortellingen om «Det grønne skiftet» til sosialdemokratiets fremtidsvisjon for det 21. århundre?

Historieprofessor Francis Sejersted pekte i Klassekampen, like etter valget, på noen grunnleggende utfordringer som sosialdemokratiet står overfor, både i Norge og Europa. Ifølge Sejersted er man avhengig av å gjenreise troen på fremskrittet. Det mangler en stor visjon som kan mobilisere i de brede lag.

Helt enkelt: What’s the story?

Tidligere statssekretær og nåværende First House-partner Jan Erik Larsen er inne på det samme fenomenet i en kronikk i Dagens Næringsliv 8. oktober. Larsen spør hva som er Erna Solbergs «strategiske historiefortelling». Han sier at velgerne ønsker «en visjon, en overordnet og langsiktig fortelling om hvor reisen skal gå, som forklarer det som skjer og ikke skjer. Kall det gjerne et prosjekt. Og det må ikke være et prosjekt i betydningen en enkelt, konkret reform. Det kan godt være et sett av verdier og visjoner om noe bedre, noe større, noe lenger framme.»

Historien om «Det grønne skiftet» har elementene både Sejersted og Larsen peker på. Hvordan skaper vi en verden som gir velstand til alle innen rammene klimaet og naturen setter? Hva betyr det for oss i Norge at vi skal dit? For Europa? For våre viktigste næringer, for arbeidsplasser i bygd og by?

Klimatrusselen er i kraft av sin dimensjon en utfordring som bør påkalle de store, langsiktige og strategiske grep. Den representerer også fornuftens kamp mot kvakksalveriet, det er vitenskapens fortelling om trusselen mot fremtidige generasjoners livsvilkår som er selve kjernen i IPCCs rapporter.

Oversatt til norsk politisk virkelighet er spørsmålet følgende: Hvilke strategiske veivalg bør Norge gjøre i lys av klimatrusselen og det grønne energiskiftet? Begge deler kommer sigende på. I konkret politikk er det svært vanskelig å se at Høyre og Fremskrittspartiets regjeringsplattform representerer noe tilbakeslag i forhold til de rødgrønne, tvert imot er det lyspunkter å skue.

Men den overordnede fortellingen er fraværende, og det er her Arbeiderpartiet – med iherdig assistanse fra miljøbevegelse og venstrekrefter – kan ta en ny rolle i tiden fremover. I Stortinget vil De Grønne, SV, Venstre og Kristelig Folkeparti utøve et kontinuerlig press mot de blåblå. Agendaen vil endres, rommet for politiske initiativ vil utvides – også fordi det i den blåblå regjeringsplattformen er tiltak som vil bidra til å løfte klima- og energispørsmålene høyere opp på dagsordenen. Stortingsmeldingen om energipolitikken og den grønne skattekommisjonen er slike saker.

Mens tradisjonelle venstrekrefter i mange spørsmål vil finne plass i sine båser, kan ikke Arbeiderpartiet uten videre gjøre det. Viktige saker her vil være nedsalg av statens andel i Statoil og eventuell delprivatisering av Statkraft. Når dette kommer opp, kan Arbeiderpartiet også velge en protestlinje, eller man kan forsøke å skape nye politiske konsensus som trekker både Norge og statsselskapene i retningen «Det grønne skiftet» peker ut.

I et spørsmål som forvaltningen av Oljefondet, har Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon vært mindre lydhør for innspill som kan bidra til å gjøre fondet til et redskap for en bedre verden enn det som nå ligger i den blåblå plattformen. Slike ting kan ikke vedvare, særlig ikke når partiets toppledelse kommer under press både fra egne rekker og krefter utenfor.

Det er med andre ord noen muligheter i denne delen av politikken nå. Det eneste sikre er at det ikke er noen fremtid i å legge til grunn at alt skal fortsette som før. «Business as usual» er da heller ingen vakker visjon, i hvert fall ikke på klimafeltet. Da er det mer smell over utfordringen det representerer å sikre velstand for alle klodens milliarder innenfor rammene klimaet og naturen setter, og stille spørsmålene: Hva er Norges plass? Hvordan kan vi bidra? Hvordan skal vi sikre verdiskaping og velferd?

Dette er en oppgave som bør trigge Arbeiderpartiet når partiet nå må se mot 2017 og enda lengre frem.

PS! I tidligere blogger har jeg pekt på hva som kan være komponenter i en ny energistrategi for Norge – og drøftet hva det innebærer for norsk klima- og energipolitikk når det grønne skiftet kommer nedenfra.

Én kommentar

  1. AP og «Det grønne skiftet» | besteforeldre mot global oppvarming

    […] Les Anders Bjartnes’ artikkel i Energi og Klima […]

Kommentarfeltet er stengt.