Ny forskning: Mer CO2 kan føre til feilernæring - Energi og Klima

Ny forskning: Mer CO2 kan føre til feilernæring

Alle planter trenger CO2, men forskning viser at økt CO2 i atmosfæren gjør matvekster mindre næringsrike. I en ny artikkel viser forskere at slikt næringstap kan forårsake feilernæring.

Ris er en av de viktigste kornsortene globalt, og regnes som hovednæringsmiddel for nesten halve jordens befolkning. Mange rissorter blir imidlertid mindre næringsrike når de vokser i CO2-rikt miljø. Det betyr at med økende CO2-konsentrasjon i atmosfæren, kan flere mennesker bli feilernærte, advarer Harvard-forskere. Foto: Yamanaka Tamaki cbnd

Mer CO2 i atmosfæren stimulerer planter til å produsere mer karbohydrater. Det betyr imidlertid ikke at økte CO2-utslipp er positivt for matproduksjonen. Det er nemlig også kjent at planter som gror under høyere CO2-konsentrasjoner tar opp mindre næringsstoffer fra jorden. Mens folketallet vil øke fremover og det globale matsystemet allerede er under press, blir altså maten vi dyrker samtidig mindre næringsrik. I en ny artikkel i Nature Climate Change viser forskere fra Harvard at dette siste kan få konsekvenser for helsen til mennesker verden over. Hovedforfatter Matthew R. Smith forteller her mer om studien.

2°C: – Hva handler dette om?

Matthew R. Smith: – Dette handler om hvordan den globale helsen endres når matvekster taper næringsstoffer. Det er godt kjent at økt konsentrasjon av CO2 i atmosfæren fører til at det blir mindre konsentrasjon av visse næringsstoffer i maten. Nøyaktig hvorfor det er slik, forstår vi ikke helt ennå. Det vi ville gjøre i denne studien, var å se hvilke konsekvenser dette næringstapet har for ernæringen verden over.

Studiet bygger på arbeid som min veileder på Harvard, Samuel S. Myers, gjorde før jeg en gang begynte der. Han er min medforfatter av denne artikkelen. Han gjorde en stor undersøkelse i 2014 der han viste hvordan økt CO2-konsentrasjon påvirket næringsinnholdet til flere viktige matvekster. Flere studier har fulgt, og de har på en måte kulminert i denne.

Vi støtter Tograder-prosjektet:

– Hva gjorde dere? 

– Først måtte vi finne ut hva folk spiste, altså hvilke matvarer de fikk næringen sin gjennom. Tidligere har vi laget en standarddatabase kalt Global Expanded Nutrient Supply, eller GENuS, som beskriver hvordan mennesker fra 151 land får næringen sin gjennom 225 forskjellige matvarer.

Hovedforfatter: Matthew R. Smith, forsker, Dept. of Environmental Health, Harvard T. H. Chan School of Public Health

Når vi vet hvor folk fikk næringsstoffene sine fra, kunne vi finne ut hvordan næringsinntaket deres endret seg dersom vi endret CO2-konsentrasjonen i atmosfæren. For å gjøre det, endret vi rett og slett næringsinnholdet i spesifikke matvarer i en modell, tilsvarende det de ulike matvekstene ville inneholdt med økt CO2-konsentrasjon. Deretter regnet vi ut hvordan det endret den totale næringstilførselen. Til slutt så vi hva behovet var for ulike næringsstoffer i ulike land, og ut fra det kunne vi regne ut hvor det var sannsynlig at vi ville se økte tilfeller av feilernæring.

– Hva fant dere?

– Vi fant ut at dersom man øker konsentrasjonen av CO2 fra dagens nivå til 550 ppm og folk spiser den samme maten som før, men altså med lavere næringsinnhold, øker andelen feilernærte. Det er ikke noen voldsom økning, vi snakker om 1-2 prosent globalt. Det virker kanskje ikke så dramatisk ved første øyekast. Men vi snakker altså om hundrevis av millioner av mennesker. For sink, for eksempel, så vi at 175 millioner flere mennesker kunne utvikle sinkmangel i 2050 i vår modell. For protein, var det 122 millioner mennesker som fikk for lite.

Med jern var det vanskeligere å anslå direkte, fordi kroppens jernopptak er avhengig av så mange ulike faktorer. Derfor så vi i stedet på hvilke land risikoen for økt jernmangel var høyest, ved å se på andelen som led av anemi. Anemi kan være en indikator på jernmangel. Siden så vi hvilke områder der maten tapte mest jern som følge av høyere CO2-konsentrasjon. Da fant vi at dette dreier seg om typisk folkerike land – India og Kina, for eksempel. Faktisk lever så mye som 1,4 milliarder kvinner og barn i land med høy risiko for å utvikle mer jernmangel. Og nettopp kvinner og barn er mest sårbare for helseproblemer som følger av jernmangel.

Husk også at disse tallene kommer i tillegg til eksisterende tilfeller av feilernæring. I tillegg må vi regne med en forverring av disse eksisterende tilstandene. Om noen går fra en mild til en mer alvorlig tilstand kan være langt mer problematisk enn om man får ett nytt tilfelle av mild feilernæring. Vi målte ikke denne effekten i studien, men den kan nok være betydelig.

Til slutt så vi på hvilke områder som er spesielt sårbare med tanke på å utvikle feilernæring på tvers av alle tre næringsstoffene vi så på – sink, jern og proteiner. Det viste seg å være i områder som India, Nord-Afrika, Midtøsten, Sørøst-Asia – altså områder der feilernæring allerede er en utfordring. Dette er typisk ikke de rikeste landene i verden, og de har heller ikke de største klimautslippene per innbygger. De som må bære den tyngste børen som følge av dette problemet, er altså utviklingsland.

– Hva betyr dette?

– Vel, jeg har ingen krystallkule, jeg kan ikke forutse hva som skjer frem mot 2050. Det kan hende vi klarer å endre folks matvaner. Kanskje vi klarer å drastisk kutte klimagassutslippene. Det dette uansett viser, er at vi ser nok en konsekvens av vårt vedvarende, voksende utslipp av CO2. En av flere slike konsekvenser som har negative helseeffekter. Akkurat denne er kanskje ikke så åpenbar og intuitiv som mange av de andre, men den er likevel viktig.

– Hva bør vi gjøre videre? 

– Fordi dette er en direkte følge av CO2-utslippene våre, er den åpenbare løsningen å kutte disse drastisk. Det hadde vært den mest direkte måten å avskjære det problemet vi skisserer i studien vår. Dersom det ikke går, er det noen relativt enkle måter sårbare land kan forsøke å redusere skadevirkningene.

For det første kan de overvåke næringsinnholdet i matvekstene sine, for å se om denne effekten er reell. I neste omgang kan de så vurdere om de kan foreta seg noe for å dempe konsekvensene. Man kan for eksempel dyrke frem sorter med høyere konsentrasjon av næringsstoffer, eller utvikle nye matvekster som er resistente mot denne effekten av økt CO2-konsentrasjon. Noen studier viser for eksempel at enkelte risvarianter er mindre påvirket av økt CO2-konsentrasjon enn andre, med tanke på tap av næringsstoffer.

I neste omgang, dersom man likevel ser tap av næringsstoffer, finnes det andre, mer etablerte måter å sikre næringsinntaket på. Man kan berike utvalgte matvarer med næringsstoffer, man kan gi kosttilskudd til spesielt sårbare grupper, eller lage insentiver for å fremme inntaket av bestemte næringsstoffer.

Til slutt, hvis kosten gjøres mer variert, kan man også bli mindre avhengig av matvekster som blir spesielt næringsfattige i et CO2-rikt miljø. Det betyr i neste omgang at man også senker risikoen for feilernæring totalt sett. Når det er sagt, med mindre vi klarer å drastisk redusere de globale CO2 -utslippene, er det ikke ett tiltak som vil løse alle problemene som følger av dette. Det vil kreve samordnet innsats fra mange mennesker og land hvis vi skal klare å forberede oss til dette.

Referanse

“The risk of increased atmospheric CO2 on human nutritional adequacy,” Matthew R. Smith, Samuel S. Myers, online August 27, 2018, ​Nature Climate Change, DOI:10.1038/s41558-018-0253-3

Bli abonnent!

2°C drives av

I samarbeid med

Støttes av

Kommentarfeltet er stengt.