2°C: – Hva er de største utfordringene knyttet til matsystemet i dag?

David Battisti: – Først kan vi definere matsystemet som hele apparatet maten vår er knyttet til – matproduksjon og -sikkerhet, distribusjon og sluttbrukernes tilgang til mat. Det er utfordringer knyttet til alle disse leddene. For å ta det siste først: Tilgang er absolutt et problem. Mange mennesker har ikke tilstrekkelig penger til å kjøpe mat, eller de bruker en overveldende stor andel av inntekten sin på mat. Med tanke på matproduksjon og -sikkerhet, er det tre store utfordringer: Skadedyr og sykdommer og tørke. Vi forsøker hele tiden å utvikle dyr som er mer motstandsdyktige mot sykdommer og planter som tåler mer skadedyr og sykdommer, det er en evig kamp. Og vannsituasjonen er alltid en utfordring. I tillegg er temperatur en viktig begrensning. Varme og vannforhold avgjør i stor grad hvor vi kan dyrke de viktigste matvekstene som ris, mais og hvete. Det vi gjerne omtaler som verdens brødkurver – områder i for eksempel Kina, Europa, Ukraina og USA er områder der temperatur og vannforhold er optimale for å dyrke slike vekster.

– Hva skjer så de neste tiårene, når kloden blir varmere?

– Det mest åpenbare og alvorlige, er at varmen vil gjøre det vanskeligere å dyrke de viktigste matvekstene der de gror best i dag. Jeg vokste opp på en gård i delstaten New York, der vi dyrket mais. Den gangen var temperaturen der bortimot optimal for maisdyrking, så vi bekymret oss aldri for varmen. Da jeg begynte å forske på klimaendringer og matsystemer, trodde jeg alltid at tørke eller ekstremregn ville være det største problemet for mais- og hvetebønder. Jeg trodde man ville klare å avle seg bort fra temperaturbegrensningene. Men da jeg pratet med dem som jobber med å utvikle nye sorter, viste det seg at de hadde holdt på med dette problemet i over 40 år allerede – å forsøke å avle frem mais og andre matkorn som tålte høyere temperaturer. De hadde knapt kommet noen vei. Det som imidlertid skjer, når temperaturen begynner å bli høyere enn det optimale, er at avlingene går ned. De har forsket på dette i såkalt lukkede systemer i både India og Mexico. I India fant de at man i gjennomsnitt taper rundt 17 prosent av hveteavlingen per grad oppvarming Celsius, og det er temperatur alene. Altså etter at man har kontrollert for andre forhold. I Mexico, der man forsket på mais, var tallet 10 prosent lavere avling per grad Celsius. Hvis vi går mot en oppvarming på 3-4 grader Celsius mot slutten av århundret, kan det bli dramatisk for matforsyningen.

– Hva med skadedyr og sykdommer?

– Mange skadedyr og organismer som forårsaker plantesykdommer er ektoterme. Det betyr at de er avhengig av varme utenfra for å regulere sin egen metabolisme. Eller litt enklere sagt: Når det blir varmere, spiser de mer. Vi har akkurat sendt inn en artikkel til et forskningstidsskrift der vi viser at avlingstapet på grunn av enkelte slike organismer vil øke med 50 prosent med den oppvarmingen vi styrer mot nå. I dag regner med at man taper 6-12 prosent årlig til sykdommer på våre breddegrader. I fremtiden må vi altså regne med minst i underkant av 10-18 prosent. Enda høyere i tropene, der sykdomsproblemet er større allerede i dag. Vi har ikke gjort tilsvarende beregninger for bakterier og virus, men også de vokser generelt raskere ved høyere temperaturer.

– Og vannforhold og tørke?

– Generelt øker fordampningen når det blir varmere. Det vil i neste omgang gi mer regn, men det meste av dette regnet vil falle over havet. Noen steder – som i Norge – er det ventet å bli våtere, og man vil nok se mer nedbør andre steder også, men i mange områder – inkludert «brødkurvlandene» vil all økning i nedbør bli mer enn utliknet av den enda mer økte fordampningen. Det betyr at i gjennomsnitt vil vi få lavere fuktighet i jordsmonnet, som stort sett er negativt for landbruk og matproduksjon. Det øker belastningen på plantene og det gir igjen lavere avlinger.

Hva kan man gjøre med dette?

– Det viktigste er å forsøke å avle frem korn som tåler høyere temperaturer, som gir høyeste avlinger ved høyere snittemperatur enn i dag. Det eksisterer sorter som tåler høyere temperaturer allerede, men dette er gjerne ikke dem som gir de høyeste avlingene.

– Kan man ikke bare bytte til andre vekster som tåler høyere temperatur?

– Jo, med noen forbehold. Hirse og sorghum, også kjent som durra, er viktige matkornarter som tåler relativt høyere temperaturer enn de vi dyrker mest av i dag. Men det er ikke helt enkelt, av minst fem årsaker. For det første er folk glade i å spise mais, hvete og ris. Hva vi spiser har også en kulturell verdi. For det andre er det tekniske utfordringer ved begge – hirse er for eksempel vanskeligere å høste og behandle enn mais. For det tredje krever det ny infrastruktur, nytt maskineri, altså nye investeringer. For det fjerde må du for det første lære bøndene å dyrke en helt annen vekst, samtidig som den kunnskapen de har ervervet seg gjennom hele sitt profesjonelle liv plutselig er overflødig. Det er også en investering som går tapt, og en ny investering som må gjøres. Og for det femte er store deler av den agronomiske industrien tungt investert i de artene de gror i dag. Dette er noe som fungerer for dem, som de tjener penger på, og som de neppe gir slipp på uten å slåss.

– Alternativt kan vi flytte vekstene litt og litt nordover? Vi kan for eksempel dyrke mer hvete i Norge, mer mais i Frankrike, og så videre?

– Akkurat det skjer i begrensede områder allerede. I Frankrike er mais en viktig vekst i sør, mens hvete er viktigst i nord. Det vi har sett over tid, er imidlertid at maisbeltet er begynt å bevege seg nordover. Men det har vært en gradvis utvikling, og i tråd med den nokså trivielle oppvarmingen vi har sett så langt. Det vil gå langt raskere, og bli mer utfordrende å få slikt til i fremtiden. I tillegg er det også slik at hvilken vekst som trives hvor avhenger av egenskaper ved jordsmonnet som er utviklet gjennom generasjoner. Det er ikke gjort i en håndvending å gjøre en hveteåker om til en maisåker. Sist, men ikke minst, selv om det blir varmere lenger nord, er det mer som skal til. Folk som ser på kartene fra projeksjoner for oppvarmingen, ser at det kan virke som om sommertemperaturen nord i Canada gjør det til en ideell vekstsone for hvete i fremtiden. Det høres jo flott ut, at vi kan dyrke korn i Nord-Canada. Bortsett fra at det finnes ikke noe matjord der. Det lå tross alt et isflak der for en tid tilbake som skrapte vekk all matjorden. Så det er ikke praktisk mulig å dyrke noen som helst mat i særlig stort monn der.

– Kan vi dyrke mer tropiske vekster på våre breddegrader, da, der vi i dag dyrker hvete og mais?

– Neppe. Tropiske strøk har et nokså stabilt klima gjennom året, mens vi generelt har store årstidsvariasjoner der vi dyrker matkorn. Disse årtidsvariasjonene vil vi etter alt å dømme beholde, og de vil kanskje forsterkes, selv om sommertemperaturen vil bli mer som i tropene. Og det er dårlig nytt både for artene vi dyrker i dag, og for de tropiske artene, som krever mer stabilt klima året rundt. I et varmere klima, vil vi altså se den samme variabiliteten i temperaturen i vekstsesongen som vi opplever i dag. Det vil gjøre hvete-, ris- og maisavlinger mer ustadige. Man kan kjøpe forsikringer mot slikt i dag, men denne ustadigheten vil gjøre slike forsikringer vesentlig dyrere i fremtiden, om de overhodet vil fortsette å eksistere. Alt i alt betyr dette at vi er nødt til å endre måten vi driver jordbruk på i de landene hvor vi har brødkurvene våre i dag.

– Så hva gjør vi med dette i dag?

– Som nevnt har vi forsøkt å avle frem mer tørke- og varmebestandige arter over lang tid. Det finnes også mer bærekraftige metoder for å begrense fordampningen fra matjorden, som for eksempel pløyefri jordbearbeiding. Det blir mer ugress av det, men det fungerer bra – broren min, som tok over familiegården, gjorde det med stort hell. Når det gjelder sykdommer og skadedyr, skjer det selvsagt utvikling innen sprøytemidler, samtidig pågår det også en utvikling innen eksempelvis integrert plantevern, alternative bekjempelsesmetoder mot skadedyr, sopp og andre sykdomsfremkallende organismer.

– Hva bør vi gjøre mer av?

– Gitt at politikerne ikke har klart å stanse eller en gang bremse oppvarmingen, må vi forsøke å stanse tapet i avlinger. Vi bør selvsagt fortsette å forsøke å avle frem korn som gir høyere avlinger i varmere klima, og som tåler økte temperaturvariasjoner. Økt varmetoleranse kunne vært selve nøkkelen til hele problemet med global oppvarming, men som sagt – kloke hoder har brukt over 40 år på dette uten å lykkes. I tillegg vil vi trenge store investeringer fra landbruksindustrien for å starte opp dyrking av andre arter. Og ikke minst må folk ønske å spise disse artene. Det siste kan bli utfordrende. I Afrika, for eksempel, der sorghum har vært en viktig kornsort i flere tusen år, dyrkes og spises det stadig mer mais. Ikke fordi mais gir større avlinger enn sorghum – tvert om er det vanskelig å dyrke mais i Afrika – men mer fordi det etter mitt inntrykk er forbundet med status å spise mais, dessuten er det enklere.

I tillegg er vi nødt til å gjøre enda mer med matsvinnet. En fjerdedel av all mat som produseres i verden i dag går tapt i svinn. De kan vi ikke tillate i fremtiden. Om vi hadde utryddet alt svinnet, ville det ikke vært nok, vi må antakelig doble produksjonen i løpet av de neste 30 årene for å møte den forventede etterspørselen i fremtiden.

– Doble produksjonen? Hvorfor tror man etterspørselen vil stige så voldsomt?

– Det enkle svaret er at det kommer av befolkningsveksten, men det har også med utvikling og velstandsøkning å gjøre. Jo rikere man blir, jo mer kjøtt spiser man. Problemet med kjøtt – utover det kostholdsrådene forteller oss – er som kjent at ku som brukes til kjøttproduksjon spiser mye korn som vi også kunne spist, og det er lite effektiv bruk av kalorier. For hvert gram storfekjøtt du spiser, er det gått med 6-8 gram korn du kunne spist i stedet. Kylling og fisk har høyere fôreffektivitet, men også der er konklusjonen at om vi alle ble vegetarianere, hadde vi hatt flere kalorier tilgjengelig å fø verden på. Men det er en nærmest håpløs utfordring kulturelt. Vi liker jo kjøtt. Jeg argumenterer ikke for at vi alle skal droppe alt kjøtt, men det er en kjensgjerning at når vi ikke har særlig mye mer areal vi kan bruke til landbruk, er det å dyrke korn til menneskemat den mest produktive måten å bruke eksisterende matjord på.