Produksjon av biodrivstoff som kan erstatte fossil olje og gass, og planting av skog som kan fange CO₂, vil legge beslag på store landarealer i verden. Om vi ikke slutter å kaste så mye mat, må også verdens matproduksjon økes. Løsningen på plassmangelen finnes til havs, mener professor Øverland, som er senterleder for forskningssenteret Foods of Norway ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Margareth Øverland: – Ja, om vi tar i bruk havalger til dyrefôr kan vi produsere store mengder biomasse – veldig raskt – uten å legge beslag på landareal.

Margareth Øverland – professor i ernæring, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Øverland er ansatt ved Fakultet for biovitenskap og arbeider til daglig som senterleder for forskningssenteret Foods of Norway ved NMBU.

– I Norge vokser havalger, eller tare, på dypere vann enn den boblete grisetangen som vi finner langs land i fjæresonen. Havalgene kan både høstes og dyrkes av mennesker. I Foods of Norway tester vi ut bruk av tare som er dyrket av vår partner, Seaweed Energy Solutions (SES). Taren dyrkes frem fra små sporer som produseres i laboratorier. Disse festes på små tau som surres rundt større taustrukturer, som så settes ut i sjøen. Dette skjer oftest i februar, og to-tre måneder seinere kan en høste store, ferdigvokste alger, sier professoren.

2°C: – Det finnes mange typer alger, hvilke har du mest tro på?

– I Foods of Norway jobber vi mest med sukkertare. Den vokser mye raskere enn planter på landjorda og trives i det kalde vannet langs den langstrakte norskekysten. Den har også gunstig effekt på miljøet, fordi den binder og resirkulerer næringsstoffer fra lakseoppdrettsnæringen og fanger CO₂ i sjøen. Verden slipper ut altfor mye klimagasser, det fører til høyere nivåer av CO₂ og dermed også lavere ph i havet (havforsuring). Taredyrking kan bidra til å motvirke disse negative miljøeffektene.

– Hvorfor brukes den så lite?

– Sukkertaren inneholder en rekke stoffer som har gunstig helseeffekt, men den har lavere næringsverdi enn fôr fra landbruket. Derfor benytter vi nå nye metoder for å øke næringsverdien. Ved hjelp av enzymer bryter vi ned taren til sukker og andre næringsstoffer som vi kan bruke til å produsere proteinrikt gjærmel. Vi henter også ut helsefremmende stoffer fra tarebiomassen. Vi håper fôr basert på tare og stoffene som vi henter ut fra taren gir dyrene både næring og god helse. Lykkes vi med det, blir taren mer verdifull og forhåpentligvis mer interessant rent kommersielt.

– Men for at taredyrking skal bli lønnsomt, må vi utnytte hele biomassen til en rekke produkter og bruksområder for å sikre grunnlag for en ny tareindustri i Norge. Her gjenstår det målrettet forskning og et nært samarbeid mellom flere forskningsmiljøer både i Norge og internasjonalt, og forskning tar tid. Vi trenger også investeringskapital, realistiske businessplaner og effektive markedskanaler slik at produktet finner sin kjøper.

Øverland forteller at taren er gunstig i et klimaperspektiv fordi den som nevnt ikke konkurrerer om plassen til å dyrke menneskemat. Den kan dyrkes i sjøvann og krever verken ferskvann eller mineralgjødsel.

– Sånn sett er den en klimaløsning i seg selv og et av svarene på utfordringen med å ha nok landareal. Vi tror også at det å spise tare kan påvirke metanproduksjonen i vomma til drøvtyggere, noe vi ønsker å undersøke nærmere. Alt i alt kan tare brukes i dyrefôr som har en positiv effekt på norsk matproduksjon, samtidig som den reduserer klimautslipp.

Denne artikkelen finner du også i papirutgaven av 2°C-magasinet for 2019. Last ned PDF.

Hva med tare som mat for mennesker?

– Jeg har spist alger i mange varianter. Tare har jevnt over en veldig god smak, er frisk og spennende og full av antioksidanter, mineraler og vitaminer. Tare kan i fremtiden absolutt ha en plass på folks middagstallerken. I sin naturlige form har brune alger som sukkertare imidlertid lav næringsverdi for både mennesker og husdyr. I første omgang mener vi at alger har stor verdi som dyrefôr, dersom den foredles ved bruk av ny teknologi. Til fôrproduksjon trengs det store volumer, noe som gir muligheter for vekst i denne næringen.

– I tidligere tider var tang og tare en verdifull ressurs som mat til dyr og mennesker. I dag importerer vi mye menneskemat og dyrefôr fra andre land. Om vi igjen tar i bruk algene, kan vi øke selvforsyningsgraden vår. Da blir vi mindre sårbare for politisk ustabilitet i de landene vi importerer fra i dag. Vi vil også klare oss bedre nå når klimaendringene har begynt å påvirke verdens mulighet til å produsere mat, sier professor Margareth Øverland.