Natt til mandag 8. oktober slapp FNs klimapanel en ny spesialrapport om konsekvensene av 1,5 graders oppvarming. Rapporten skal være kunnskapsbidraget til den internasjonale klimakonferansen i Polen i desember. Hele teksten, inkludert et sammendrag for beslutningstakere kan lastes ned her. Men hvorfor har akkurat 1,5 grader blitt en så viktig størrelse? Og hva skjedde egentlig med togradersmålet?

2°C: – Hva er det med tallet 1,5 som er så spesielt at vi fikk denne rapporten?

Ekspertintervjuet:

Navn: Glen Peters
Stilling: Seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning
Aktuell: Profilert klimaforsker som blant annet forsker på menneskeskapte klimaendringer. Er også blant forskerne bak det globale karbonregnskapet. 

Glen Peters: – For å svare på det, må vi ta et lite skritt tilbake. I FNs klimakonvensjon heter det at man skal hindre «farlig menneskeskapt påvirkning» av klimaet. I utgangspunktet var det jo ingen som helt visste hva det betydde i praksis. Men etter noen år med mer forskning og politisk diskusjon fikk vi mer greie på hva som var realistisk å oppnå. Da begynte folk å gravitere mot at vi skulle sikte mot å hindre mer oppvarming enn to grader fra førindustriell tid. På klimatoppmøtet i København ble dette togradersmålet nevnt i klartekst, og da ble det satt et slags likhetstegn mellom «farlig menneskeskapt påvirkning» og to graders oppvarming.

– Men hvorfor har vi da plutselig fått et halvannengradersmål også?

– Det kom ettersom man begynte å få mer kunnskap om hva det faktisk ville innebære om jorden ble varmet opp to grader. Det har jo fortsatt betydelige konsekvenser. Derfor begynte enkelte å jobbe for at vi skulle bli mer ambisiøse. Samtidig nærmet man seg én grads oppvarming, så for at det skulle være teoretisk mulig begynte de å snakke om å begrense oppvarmingen til halvannen grader. Og så kom Paris: Der fastslår avtaleteksten at vi skal sikte mot å begrense oppvarmingen til «godt under» to grader og helst ikke mer enn 1,5 grader.

Det er verdt å merke seg at det ikke egentlig er vitenskapelige grunner til at akkurat disse verdiene er valgt. Det er mer at man over tid har følt seg frem til hvor mye menneskeskapt påvirkning man synes vi kan tåle.

– Hvorfor sikter vi ikke enda lavere?

– Det er jo et naturlig spørsmål: Hvorfor skal vi tillate at menneskelig påvirkning fører til global oppvarming? Hvorfor sikter vi ikke heller mot null? Slikt ble gjerne avfeid tidligere, folk sa rett ut at det var en latterlig idé, det virket helt urealistisk. Togradersmålet – og senere halvannengradersmålet – har handlet om hva som var gjennomførbart, og når vi allerede er rundt én grads oppvarming, er jo det forståelig. Men forutsetningene har endret seg nå, og da blir spørsmålet vanskeligere å avfeie.

– Hvorfor det?

– Fordi nå er det i utgangspunktet urealistisk å nå både halvannen- og togradersmålet bare ved å kutte utslipp. Vi kommer etter all sannsynlighet til å gå over, da må vi satse på negativ utslippsteknologi for å komme ned til målet.

Men gitt at vi får slik teknologi til å fungere, at vi får den opp i skala og det blir bærekraftig: Da får vi jo fått et styringsinstrument. Vi kan forestille oss det som en knapp vi kan stille inn på temperaturen vi ønsker. Da er det ingen teoretisk grunn til at vi skal nøye oss med to grader, eller halvannen. Negativ utslippsteknologi har endret synet vårt på dette temperaturmålet. Og det har for alvor fått i gang diskusjonen om geoengineering, om å bruke teknologi i stor skala for å bevisst endre klimaet.

– Men tilbake til halvannengradersmålet. Hva vet vi egentlig om forskjellene vi vil oppleve, mellom 1,5 og 2 grader?

– Jeg er ikke noen ekspert på konsekvensene, men helt overordnet handler dette om risiko. Risikoen for negative følger av oppvarmingen øker fra 1-1,5 grader, og den øker enda mer fra 1,5-2 grader. Vi merker allerede effektene av global oppvarming i dag. Etter bare én snau grads oppvarming fra førindustriell tid. De effektene kan vi regne med vil øke. Og på noen områder vil det å passere to grader bli spesielt ødeleggende. Rapporten sier for eksempel at korallrevene på kloden vil minske med 70-90 prosent med 1,5 graders oppvarming, mens nesten alle vil gå tapt med to graders oppvarming. Risikoen for å miste flere slike sårbare økosystemer er større ved to graders oppvarming enn 1,5. Og da snakker vi om konsekvenser som ikke kan reverseres.

– Men kan vi klare å nå halvannengradersmålet? Eller togradersmålet?

– Vel, jeg tror vi først må endre tankesettet vårt. Vi har en tendens til å tenke – som du formulerer spørsmålet – at målet er å holde temperaturen under en viss grense, det må vi greie, og alt handler om veiene til det målet. Det er fint, det, men alle disse veiene krever koordinert politisk handling, og internasjonal politikk er veldig komplekse prosesser. Politikerne må velge mellom tiltak, men de er begrenset av hvilken teknologi som er tilgjengelig, av ressurser, av sosiale hensyn hjemme, av hva andre land gjør og så videre. Derfor vil ulike land prioritere klimaspørsmålet ulikt. Jeg tror ikke det er realistisk at vi får alle jordens land til å prioritere dette i tilstrekkelig grad til at vi klarer å nå noen av målene. Hverken halvannen eller to grader.

– Så … vi kan like godt bare gi opp disse målene?

– Nei, men jeg tror det er mer konstruktivt å tenke slik: Akkurat nå sikter vi mot 3 graders oppvarming. Så vil vi, over tid, kanskje få flere verktøy tilgjengelig. Kanskje ny teknologi, kanskje mer forståelse for alvoret. Og kanskje vi da klarer å høyne ambisjonsnivået. Ikke raskt nok til at vi holder oss under to grader, men nok til at vi i alle fall beveger oss mer i riktig retning, selv om målene ryker. Uansett da blir jo spørsmålet igjen – hva vil konsekvensene bli, hvor mye verre blir det med 3 graders oppvarming? Er det noe vi kan leve med? Kan vi tilpasse oss? Det var et komplisert svar på et nokså enkelt spørsmål, men det er noe vi er nødt til å begynne å forberede oss på. Det er det mer realistiske utfallet.

– Men hva må til for at vi skal klare å strekke oss lengre?

– Det handler om prioriteringer, og det krever at vi alle – ikke bare politikerne – prioritere klima mye høyere enn vi gjør i dag. Det er i alle fall mye mer enn et spørsmål om teknologi. Vi kan diskutere om vi bør – eller en gang har mulighet til – å utvikle teknologi som kan fjerne flere milliarder tonn CO₂ fra luften. Men i tillegg til det, har klimamålene vidtrekkende konsekvenser, de vil kreve mange, vanskelige avgjørelser. Se bare på hvor vanskelig det er å enes om bompenger i Oslo, Bergen og Stavanger: Dette er forholdsvis enkle saker som skaper stor uenighet og konflikt. Hvis vi ikke klarer å løse dette en gang, hvordan skal vi da greie å komme i mål i de store avgjørelsene som har med klimaet å gjøre?

Halvannengradersmålet gir ikke mye rom for nøling. Vi har ikke råd til at noen land blir hengende etter. Skal vi strekke oss etter det, må de som styrer måtte ta noen upopulære avgjørelser. Samtidig – og dette er noe jeg har inntrykk av at mange glemmer – virksomme klimatiltak har som regel andre positive sider også. Ta bompengeeksempelet igjen: Bompenger begrenser biltrafikken, som kan ha positiv klimaeffekt. Men færre biler på veiene gir også mindre trafikkork, det gjør luften lokalt i byene renere, og så videre. Slik vil det også være med de store klimatiltakene: Det som virker positivt for klimaet, har ofte også andre fordeler. Det er med andre ord ikke bare forsakelse og smerte som venter oss i fremtiden. Vi gjør dette for at flest mulig av våre etterkommere skal få det bedre.