Nylig la FNs klimapanel (IPCC) frem en spesialrapport om klimaendringer og landarealer. Den slår fast at klimaendringene truer verdens matsikkerhet. Menneskelig aktivitet forringer miljøet (ikke-bærekraftig arealbruk) og vil gjøre det vanskeligere å produsere mat i framtiden om vi ikke tar grep nå. Ørkenspredningen fortsetter også. Hvis den globale gjennomsnittstemperaturen øker to grader, vil dette i seg selv i høy grad påvirke muligheten for å produsere nok mat, viser rapporten.

Å produsere mat gir
dessuten store utslipp av klimagasser og beslaglegger store
landarealer. Men vi må jo alle sammen spise, også når vi blir
flere mennesker på jorda. Etter hvert som den globale temperaturen
øker – noen steder mer enn andre – kan det bli vanskeligere å
dyrke mat fordi klimaendringene fører til tørke eller for mye regn
i vekstsesongen. Hvordan kan vi finne den gode balansen som gjør at
vi kan dyrke nok mat samtidig som vi når målene i Paris-avtalen og
i FNs 17 bærekraftsmål?

– I dag er det
grovt regnet en milliard mennesker som er sultende og som
kontinuerlig ikke har nok mat. Om lag to milliarder lider av mangel
på mikronæringsstoffer i kostholdet. Dette gjelder for eksempel
vitaminene A, B₆, B₁₂, B₁, B₂,
B₃ og C og mineralene jod, jern, kalsium, sink, selen og
fluor. Verdenssamfunnet må derfor gjøre endringer nå, med en gang.
Det finnes mange løsninger som til sammen kan bidra til at vi alle
kan bli mette, samtidig som klimagassutslippene krymper, sier Inger
Elisabeth Måren, førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen.

Dette er forskerens
åtte løsninger:

Vi må kaste mindre mat

Det
krever store ressurser og mye energi å produsere, bearbeide og
frakte mat – før maten til slutt ender
opp på tallerkenen vår. Vi kaster 30–40
prosent
av all mat i verden, både nord og sør på kloden.
I
sør er mangel på kjøling og
lite
utviklet infrastruktur
viktige
årsaker.
I
vestlige
land er maten nå relativt billig. Det reduserer lysten til å unngå
å kaste mat. Slutter vi å kaste mat,
sparer vi enorme mengder utslipp av klimagasser og også arealer som
kan bidra til at vi tar vare på det biologiske mangfoldet.

Mer grønnsaker, mindre kjøtt

Kjøttforbruket
globalt har økt med 400 prosent de siste 60 årene. Kjøttinntaket i
Norge er doblet siden 1970-tallet. Folk i bystrøk spiser generelt
mer kjøtt enn de som bor på landet, og folk i rike land spiser
generelt mer kjøtt enn i fattige. Når folk får bedre råd, velger
de å spise mer kjøtt. Men storfe slipper ut klimagassen metan. For
å nå klimamålene må det globale forbruket av kjøtt og også
meieriprodukter reduseres kraftig. Da frigjøres også store arealer
og ferskvannsressurser som kan brukes til å dyrke grønnsaker og
annen mat.

Mindre produksjon av soya- og palmeolje

Vi er avhengige av
det biologiske mangfoldet for å overleve. Den artsrike regnskogen er
særlig utsatt, denne er halvert de siste 50 årene. Produksjon av
soya, palmeolje, kjøtt og papir står for halvparten av avskogingen.
Storfe, gris og kylling fôres nå med store mengder soya.
Ødeleggelse av regnskog er en av de viktigste grunnene til at
utryddelse av arter skjer opptil 1000 ganger raskere enn naturlig.
Klimaendringene og tap av naturmangfold henger tett sammen, og krever
mange av de samme løsningene, som for eksempel det at vi reduserer
inntak av kjøtt- og meieriprodukter.

Mer matproduksjon der folk bor

Å spise mer
sesongbetont mat som er produsert lokalt der folk bor, gir mindre
transport og mindre svinn. Maten holder seg frisk til den havner på
bordet. I Norge har vi også store utmarksbeiter som ikke lengre er i
bruk. Vi har valgt å satse på større gårder i lavlandet og
utnytter ikke gress og vekster mange steder i landet der det ikke er
flatt. Slik går vi glipp av lokale ressurser som godt beite til
storfe, sau og geit – og kortreist kjøtt i lokalmiljøene – uten
stygge naturinngrep. Det er fullt mulig å produsere mer lokalt også
i Norge, men da må politikerne legge til rette for det.

Befolkningskontroll

Det er viktig å få
kontroll på befolkningsveksten. Å redusere fattigdom
kombinert med at kvinner utdanner seg fører til
at kvinner føder færre barn.
Særlig i noen afrikanske land haster det med å få
på plass storskala program for familieplanlegging. Antall fødsler
per kvinne i for eksempel Niger er drøyt 7, i Mali 6,5. Her må
verdenssamfunnet hjelpe til. Dette trenger ikke å ta så lang tid,
det er bare å se på de gode resultatene i for eksempel Bangladesh.
Vesten brukte 60 år på å innarbeide ideen og kunnskapen om
prevensjon og familieplanlegging, mens tallet på fødsler per kvinne
i Bangladesh falt fra 6,2 barn i 1980–85 til 2,2 i 2016.

Stopp nedbyggingen av matjord

De siste tiårene
har produktivt landbruksareal gått tapt for urbanisering,
ørkenspredning, forsalting, jorderosjon og annen ikke-bærekraftig
arealbruk. Mange av de store byene i verden ligger i gode
jordbruksområder som blir ofret når byene vokser – da særlig sør
på kloden. Slik forsvinner noe av den aller beste matjorda først.
Alle land må sikre matproduksjonen og ikke bli fristet til å bygge
ned mer matjord, selv om det på kort sikt kan være lønnsomt å
bruke jordene til bygg og infrastruktur framfor livsviktig
matproduksjon.

Bedre jordkvalitet og mindre bruk av kunstgjødsel

Jord er en
avgjørende levende komponent i matsystemet vårt. Vi må bli
flinkere til å bruke kunnskapen vi har om jordsmonnet. Når vi
høster grønnsaker og korn fra jorda og erstatter det vi henter ut
med kunstgjødsel, da blir laget med matjord tynnere og tynnere. I
USA finnes det store landarealer der matjorda som før var en meter
tykk, nå er nede i 40 cm. Vi utarmer jorda fordi vi vil dyrke mye
mat veldig fort – da blir maten billigere per arbeidstime. For å
kunne produsere mye mer på hver kvadratmeter bruker vi kunstgjødsel
i stedet for naturgjødsel fra dyr og kompost. De stadig tynnere
jordlagene er mer utsatte for tørke, og tørke blir det mer av på
grunn av den globale oppvarmingen. Riktig jordforvaltning er altså
avgjørende.

Bruke mindre vann, produsere flere typer planter

I verden i dag har
vi dessverre konsentrert oss rundt fire ulike avlingstyper; ris,
mais, hvete og bygg. Disse fire utgjør hele 40 prosent av de globale
avlingene. At vi er så avhengige av få avlingstyper gjør oss
sårbare for sykdomsangrep som for eksempel råte som angriper alle
de fire korntypene og for andre farer som klimaendringer. Vi har
dessuten valgt å produsere mat som krever store mengder vann.
Mandler fra California og avokado fra Peru er eksempler på svært
vannkrevende avlinger. Og for å produsere ett kilo storfekjøtt
trengs i gjennomsnitt om lag 15 000 liter vann. Det vil bli viktigere
å kunne produsere mat som klarer seg med lite vann og å produsere
på flere typer planter.