Tøft for småbedrifter å omstille i krisetid
– Hvorfor ikke? De ser vel skriften på veggen, de også?
– Jo, men de fleste leverandørbedrifter som er involvert i havvind får mesteparten av inntekten sin fra olje og gass. Når det går dårlig i den bransjen, satser de kanskje mer på havvind. Men når det er høy aktivitet i olje og gass, reduseres aktivitet på havvind. Dette har forskningen til kollegaer på TIK-senteret vist. Ideen om at vi får omstilling fra olje og gass ved å satse på olje og gass, går dermed mot all tidligere erfaring.
Det ser heller ikke ut til at det er føringer knyttet til grønn omstilling i oljens krisepakke. Det er heller ikke gitt i en krise at en bedrift kan satse på å prioritere noe nytt. Har vi en garanti for at bedriftene ikke nedprioriterer områder som ikke er hovedmarkedet? Som for de fleste havvindbedrifter er petroleum? Det gjelder særlig når målsettingen og retningen er mindre tydelig for alternative næringer som havvind.
– Hjemmemarked for havvind gir nødvendige erfaringer
– Men sett at jeg driver en bedrift som har en fot i hver leir, og ønsker å tilpasse meg fremtiden og stå mer i havvind. Hva er det som hindrer meg?
– En viktig barriere er at vi gjerne ikke har etablert hjemmemarkeder for den nye industrien. Det finnes store, og voksende, internasjonale markeder, men det kan være vanskelig å komme inn på dem.
– Hvorfor det?
– Fordi det kreves gjerne erfaring fra liknende prosjekter for å slippe til utenlands. De må vise at de har produkter og teknologi som fungerer, for det er ikke alltid gitt at erfaring og teknologi fra olje og gass er direkte overførbart.
– Med «hjemmemarked» mener du da konkrete vindkraftprosjekter? Altså flere vindparker til havs som leverandørindustrien kan levere til?
– Ja, kommersielle parker og pilotprosjekter med statlig støtte, fordi Norge ikke kan belage seg på at alt dette skal skje andre steder. Det bør i alle fall ikke stoppe med Hywind Tampen. Selv om det er demonstrasjonsprosjektet med stor D. Selv om det i seg selv vil bidra til mer konkret aktivitet. Skal Norge ta en posisjon som det landet som bidrar til å utvikle flytende havvind, er det lurt å teste og demonstrere ulike løsninger her. I en tidlig faseutvikling vet vi ikke hvilke løsninger som er optimale og vil fungere ulike steder.
– Si at vi er enige i alt dette – hvordan går vi frem konkret?
– Her kan vi følge eksempelet fra det britiske sektorprinsippet: Velg ut noen sektorer vi har gode fortrinn for å lykkes innenfor. Sett opp noen mål, og legg en plan som inkluderer hvilke virkemiddel vi har rimelig grunn til å tro bringer oss nær målene.
Trenger støtte til markedsføring og kundekontakt
– Og så er det bare å kaste seg ut på det internasjonale markedet?
– Det går ikke av seg selv. Potensialet er stort: Det er store likheter i tekniske løsninger mellom olje og gass og havvind. Bedriftene får også mye støtte til teknologiutvikling og forskning, som de er fornøyde med. Men en del bedrifter opplever at de sliter med å komme inn på markedet, fordi markedsforholdene er mer ulike.
Markedsføring og kundekontakt krever ressurser de ofte ikke har, og innsats de ikke kan ta seg råd til. Samtidig opplever de å få lite støtte til slike aktiviteter. Bedrifter som sliter fra dag til dag med å overleve, vil neppe prioritere å prøve seg på nye markeder hvis de kan betale regninger ved å bruke tiden på olje- og gassoppdrag.
– Hvordan løser vi det?
– Det dreier seg om å styrke noen deler av virkemiddelapparatet. Bruke kreftene i hjemmemarkedet og støtte oppunder markedsføring og andre aktiviteter som koster for mye for bedriftene.
For å ta et konkret eksempel: Vi har sammen med forskere i Nederland sett på utviklingen av havvindbransjen der, og sammenlignet med den norske erfaringen. Utgangspunktet var relativt likt. Begge land har en sterk maritim tradisjon, og olje- og gassutvinning på egen sokkel. Men så skiller det seg: I starten hadde ikke Nederland heller noe hjemmemarked å snakke om. Men så begynte olje og gass å spille en mindre viktig rolle i Nederlands økonomi. Da ga staten tydelige signaler om at det skulle bygges vindparker til havs. Da ble det aktivitet og flere pilotprosjekter.
Deltakere i pilotprosjekter gjør det bedre internasjonalt
– Er pilotprosjekter spesielt viktige?
– Vi ser i alle fall i forskningen vår at det er forskjeller mellom de som har deltatt i demonstrasjonsprosjekter, og de som «bare» har drevet forskning og teknologiutvikling. De som har deltatt i demonstrasjonsprosjekter ser ut til å ha lettere for å penetrere internasjonale markeder.
Det er spesielt viktig for små- og mellomstore bedrifter å komme inn i den typen prosjekter og demonstrere sine løsninger. Derfor er det viktig også i Norge at vi ikke bare bruker virkemidler til å hjelpe Equinor og de andre store spillerne. Pilotanleggene som må komme, må også trekke i gang de mange små og mellomstore bedriftene i leverandørindustrien. Mange av disse vil ikke ha ressurser til å investere i pilotanlegg alene.
Støtte fra myndigheter kan bidra til å redusere risiko, fremme viktige erfaringer og ikke minst muligheter til å verifisere løsninger overfor kunder. Såkalte «deployment» pilotanlegg kan også involvere leverandørsiden mer, og gjennom det styrke oppbygging av verdikjeder, som kan være viktig for å virkelig hevde seg internasjonalt. Og de må også få støtte til markedsføring og hjelp til å bygge kompetanse for å komme inn på de store markedene utenlands.
– Dedikert satsing over tid er nøkkelen
– Kan Norge akterutseiles hvis vi ikke tør å satse?
– Det er en fare for det, ja. Argumentasjonen mot, er jo ofte at flytende havvind er kostbart, hvorfor skal vi bygge parker på norsk sokkel når vi har så billig vannkraft, hvorfor subsidiere ny og dyr kraftproduksjon, og så videre. Men slike tiltak for å stimulere etterspørsel er avgjørende for å modne teknologi, som igjen kan gjøre løsninger mer attraktive på det større internasjonale markedet. Altså, å bruke etterspørselsrettede incentiv som del av industripolitikken.
Men vi ser litt av det samme i politikken som jeg nevnte i sted: Havvind kommer på agendaen når det er kriser i oljenæringen. Man glemmer det litt når oljen går bedre igjen. Er det noe vi vet om næringsbygging, er det at det krever et knippe dedikerte deltakere som jobber målrettet med det konkrete feltet over tid. Gjerne i samspill med målrettet politikk og støtteapparat. I løpet av 20 år med havvind i Norge, har oppmerksomheten vært mer svingende, både i industri og politikk.
– Vi må komme videre i debatten
– Men blir havvind nok? Hvor mange vindkraft-pilotprosjekter kreves for å veie opp for en oljenæring i solnedgang?
– Det er jo det klassiske argumentet til olje og gass: Ingen enkeltnæring kan erstatte petroleumsnæringen. På lang sikt er det også ingen tvil om at en mer riktig næringsstruktur for Norge er mer diversifisert. De fleste har nok innsett at det innebærer en viss risiko å være så tett bundet opp mot én spesifikk næring.
Men det er viktig å tenke på da hva norsk leverandørindustri egentlig er. Det er en veldig høyteknologisk og variert bransje, og Norges nest største eksportindustri. Og den utgjøres av mange ulike bedrifter som gjør mange ulike ting. Det kan de gjøre også i fremtiden, bare overfor mange flere bransjer. Utfordringen med å lage en ny, stor industripolitikk, er imidlertid blant annet at det er vanskelig å ramme inn den fortellingen. Det er vanskelig å fremstille den som en som har like store muligheter som det olje, gass, vannkraft og fastlandsindustrien har vært.
– Er ikke det en viktig erkjennelse i seg selv?
– Samtidig må vi snart komme videre i den debatten: Leverandørindustrien finner ikke én arvtaker til oljen og gassen. Det blir i stedet flere bransjer. Der ser vi fra de kartleggingene som forskere på TIK-senteret har gjort. Mange av bedriftene er allerede i flere ulike bransjer.
Det vi tenker, er imidlertid at vi trenger prioritering, strategier og retning for å utvikle de nye næringene. Havvind er én av dem. Men, vi har også gode forutsetninger for eksempel innen flytende solenergi, grønn skipsfart og hydrogen – igjen med internasjonalt potensial.
