EU teller opptak i skog mot klimaregnskapet sitt. Norge opererer med et eget klimamål om opptak i skog, men regner ikke opptaket med i det totale utslippsmålet på samme måte som EU gjør. Det vil Frp endre på: Norge har store skogområder som tar opp CO₂. Hvis Norge kopierer EUs tellemåte, er argumentet, trenger ikke Norge kutte like mye utslipp som nå for å klare utslippsmålet vårt.

Forslaget ble i fjor raskt tilbakevist av både en rekke CICERO-forskere og daværende klimaminister Sveinung Rotevatn, men har ikke forsvunnet helt fra radaren. Senest i slutten av november ble forslaget løftet frem av kommentator Astrid Meland i VG, som omtalte Frps plan for klimakutt som «den mest realistiske».

Men hvorfor mener klimaforskere dette er så problematisk? Vi spør Fay Farstad ved CICERO, en av forskerne som tok til motmæle da forslaget først ble lansert.

Ekspertintervjuet

Fay Farstad er seniorforsker ved CICERO senter for klimaforskning.

– Hvordan teller vi opptak i skog som en del av klimamålene våre?

– Godt spørsmål, for det er viktig å understreke at vi allerede teller med opptak i skog som en del av klimamålene våre. Norge har rapportert utslipp og opptak fra skog til FNs klimakonvensjon siden 1990, og siden 2019 har vi i samarbeid med EU hatt er et separat mål for det som heter LULUCF-sektoren. På norsk kaller vi dette ofte for «skog- og arealbrukssektoren».

Det målet kalles ofte «No debit»-regelen og går helt enkelt ut på at man ikke skal ha større utslipp enn opptak i denne sektoren. Dersom ny virksomhet i denne sektoren fører til utslipp, skal det være tilstrekkelig opptak til å kompensere for det.

– OK, så hva er nytt med det EU gjør nå?

– EU pleide å ha et separat mål for skog som oss, men har nå begynt å telle opptak i skog mot det totale utslippsreduksjonsmålet sitt. Norge har altså et separat mål for sektoren: Ikke mer utslipp enn opptak. EU baker det nå inn i totalregnskapet. Begge teller med skogen, men vi gjør det på litt ulike måter, og det får helt ulike konsekvenser.

Kan føre til at man tar bedre vare på skogen i EU

– Hvorfor gjør EU det sånn?

– Fordi EU skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 og ønsker å bli karbonnøytrale. Da må opptak og utslipp sees i sammenheng. Det bygger på en erkjennelse om at det alltid vil være noen utslipp igjen. For eksempel i jordbrukssektoren – noen biologiske prosesser gir rett og slett utslipp. Derfor er det viktig at man ser utslipp og opptak i sammenheng: Baker man opptak i skog inn i utslippsreduksjonsmålet, kan det føre til at man tar bedre vare på skog, at man ikke avskoger. Men for Norges del kan det bli mer komplisert.

– Hvorfor det? Det høres jo lurt ut, og vi skal jo også bli et lavutslippsland?

– Vi skal det, men det er flere måter å gjøre dette på. Og så må vi ikke glemme at grunnen til at dette overhodet er blitt en problemstilling, er at Norge faktisk vil slite med å klare nåværende utslippsmål. Da kan det være fristende å begynne å bake inn opptak på denne måten her. For i Norge har vi veldig mye opptak i LULUCF-sektoren.

Opptaket totalt i Norge tilsvarer omtrent halvparten av utslippene våre. Teller vi opptak i skog inn mot utslippsreduksjonsmålet, er derfor tanken at vi plutselig ikke trenger å kutte så mye. I EU er ikke forholdet mellom skog og utslipp i nærheten av det samme. Når de baker dette tallet inn i målet sitt, reduserer det det EU skal kutte med 2-3 prosent totalt, altså de skal fortsatt kutte rundt 50%.

– Lite gunstig å lene seg for mye på skogopptak

– Og hvis vi teller på samme måten, vil vi trenge mye mindre kutt for å nå klimamålene våre. Hadde ikke det vært greit?

– Men å telle med så mye opptak i skog mot utslippsreduksjonsmålet er problematisk av flere grunner. For det første fordi vi da bryter med viktige prinsipper i den viktigste klimaavtalen vi er del av, Paris-avtalen, først og fremst fordi vi da reduserer ambisjonsnivået vårt. I tillegg vil det være et regelrett brudd på Norges eksisterende avtale med EU. Men også fordi det er et spørsmål på lengre sikt om det er gunstig at Norge skal lene seg så mye på opptak i skog.

– Ta det siste først: Hva kan gå galt?

– For det første er det stor usikkerhet i utslippsregnskapet for skog- og arealsektoren. Vi har begrenset med data og kunnskap om flere av de viktige biologiske prosessene. Det kan hende at vi lagrer mer enn vi tror, men det kan også gå andre veien. Skogbranner, ekstremvær og barkbilleangrep kan føre til både mindre karbonlagring og økte utslipp. Da har vi gjort Norge en bjørnetjeneste dersom vårt utslippsnivå gjøres helt avhengig av skogen.

For det andre er det en tvilsom langsiktig strategi for å møte det grønne skiftet som uansett vil komme. Da dette forslaget ble lansert av Frp i fjor, var daværende klimaminister Sveinung Rotevatn også raskt ute med å avvise det og si at det er viktig å ha høye ambisjoner for kutt. Fordi det kan tvinge oss til å måtte være i front i utviklingen av det nye, grønne næringslivet.

– En gigantisk nedjustering av ambisjonene

– Og så var det disse avtalene.

– Kort fortalt: Disse to avtalene sammen tvinger oss til å øke ambisjonene, mens en slik tellemåte vil svekke dem. Det gjelder samarbeidsavtalen vår med EU på klimaområdet, og Paris-avtalen. Avtalen vår med EU, gir Norge et utslippsmål på 40 prosent i ikke-kvotepliktig sektor. Altså jordbruk, transport, avfall og bygg. Skal vi telle skog som EU har begynt å gjøre nå, vil vi ikke oppnå dette og dermed bryte avtalen.

Den avtalen skal reforhandles, men det vi ser der er at målene skal oppjusteres. Det er fordi EU baserer dette på utvikling – hvor rikt et land er, med noen små justeringer for kostnadseffektivitet. Andre lignende land har fått mål på rundt 50 prosent kutt. Da ville det vært veldig rart om Norge skulle få noe annet. Så dersom vi får et nytt mål om 50 prosent kutt i denne sektoren, må vi uansett kutte mye i ikke-kvotepliktig sektor. Da kan vi ikke lene oss på skogen.

Å telle med skogen betyr altså en gigantisk nedjustering i utslippsambisjoner for oss, mens det for EU har relativt lite å si i forhold til ambisjonene. I tillegg gjaldt Frps forslag å telle rubbel og bit. I EUs «Fit-for-55»-pakke er det satt tak på hvor mye opptak man kan telle med mot klimamålet, og hvor mye «overskudd» fra skogopptak man kan regne mot målet for ikke-kvotepliktig sektor om land sliter med å nå dette. Nettopp fordi man skal være forsiktig med å lene seg for mye på skogen. Både fordi det er viktig å jobbe for at utslipp kuttes over hele linjen, og fordi bevaring av skog er viktig også for biologisk mangfold og andre formål. Så i en reforhandling kan det hende at vi vil kunne telle med litt mer opptak. Men det vil i så fall være innenfor lignende begrensninger.

Så for å oppsummere: Vi må uansett levere på EU-avtalen, og selv om vi reforhandler får vi ikke så stor uttelling som forslagsstillerne antakelig ser for seg.

– Bryter med prinsipper i Paris-avtalen

– Og så var det Paris-avtalen?

– Den er også problematisk for skog-forslaget, fordi en slik tellemåte vil bryte både med ordlyden og med intensjonene i avtalen. Et hovedpoeng med den avtalen er det såkalte «progresjonsprinsippet»: Hvert femte år skal det leveres mer ambisiøse mål. Det er alltid en diskusjon rundt hva som er mer ambisiøst, men å telle med skogopptak slik at man i praksis ikke trenger å kutte så mye, vil være vanskelig å forsvare.

I tillegg er det et «konsistensprinsipp» i avtalen: Du har ikke anledning til å endre metode, omfang og betingelser for hvordan man regner på målene i Paris-avtalen i løpet av en klimamål-periode. Skal vi gjøre dette grepet, må vi endre på regnemåten for hvordan vi teller med opptak og utslipp i dag. Det kan føre til at Norge blir kritisert og fremstår som lite troverdig.

– Så hva bør vi gjøre, da? Bare telle som før?

– Vi kan gjøre det, eller vi kan telle som EU, men da må vi samtidig kompensere med enda mer ambisiøse klimakutt. Dagens mål om at utslipp ikke skal overstige opptak bør også insentivere til at vi tenker på balansen. Jeg tror litt av problemet er at det målet har fått litt for lite oppmerksomhet. Det er en trend at vi avskoger, at vi bygger ned natur. Det gjør at vi vil slite på sikt med å nå det målet. Vi bør kanskje heller jobbe med det, enn med å redusere utslippsambisjonene våre.