– Skremmende stor avstand
– Med «hele verdikjeden» mener du da at dere også regnet inn utslipp i andre land som gikk med til å produsere varer til husholdningene? Hvordan gjør dere det?
– Det stemmer. I klimaavtrykksmodeller er det kalkulert inn hvor mye utslipp som skapes i produksjonen av ulike varer i ulike verdensregioner. For eksempel utslipp fra stål produsert i Kina som går med til en bil produsert i Tyskland. På den måten kan vi finne klimagassutslippene knyttet til alt forbruket i en individuell husholdning – uansett hvor utslippet har skjedd. Dermed får vi med utslippene knyttet til importvarer også. Slik kan vi se på hvordan forbruket og klimaavtrykkene harmonerer med ulike globale klimamål – som halvannengradersmålet.
– Hva fant dere?
– For det første fant vi at det var skremmende stor avstand mellom avtrykket til husholdningene med spesielt høyt forbruk og det som er forenlig med Paris-målene. Prosenten med høyest forbruk i EU har et årlig klimaavtrykk på 55 tonn per person. Det er omtrent 22 ganger høyere enn det gjennomsnittet kan tillate seg under Paris-traktaten, skal vi begrense oss til 1,5-2 graders oppvarming.
I tillegg fant vi at de 10 prosentene i toppen har totalt samme klimaavtrykk som de 50 prosent på bunnen. Dette viser virkelig hvor skjev fordelingen av husholdningsutslipp er.
Reiser og transport
– Men hva er det de bruker penger på som skaper utslippene?
– Det er først og fremst knyttet til transport og reiser. Vi vet jo fra før hvordan flyreiser raskt gjør utslag på klimaavtrykket ditt. Studien vår viser hvor raskt det skalerer med inntekt. For den ene prosenten på toppen utgjør flyreiser i snitt 40 prosent av klimaavtrykket. Men også annen transport – spesielt bilbruk – slår høyt ut her. Det utgjør en femtedel av utslippene for husholdningene med aller høyest forbruk, for topp 10-prosent på forbruk utgjør bilbruk nesten en tredel av utslippene.
– Mellom land, da?
– Dessverre er det generelt slik at jo mer velstående et land er, jo lenger unna er de å nå klimamålene. Kun fattigere land er i nærheten av å være der de bør være med tanke på Paris-målene.
Det er noen unntak fra regelen – land med høy andel fornybart i energimiksen, har mindre totale utslipp fra det – og gjør det derfor relativt bedre enn land som ellers er sammenliknbare. I vårt datasett gjaldt for eksempel Danmark og Sverige (Norge var ikke inkludert dessverre!). Samtidig gjør det ikke tilstrekkelig store utslag, siden dette er relativt velstående land der folk har høyt forbruk og reiser mye. Og, som sagt, akkurat det skalerer raskt med inntekt.
– De rikeste må ta støyten
– Hva innebærer dette?
– Bare for å ha sagt det – dette har ikke egentlig handlet om å foreslå konkret, ny politikk. Vi vet allerede mye om hva som kan endre slik høyutslippsatferd.
Det dette heller handler om, er å dundre inn poenget om at politikken vi allerede har oppskriften til, må iverksettes mer effektivt, og når den skrus til må den må ramme mer rettferdig. Bare tenk deg, når COVID førte til en om lag 17 prosents reduksjon av husholdningsutslipp, og husholdningene med høyest forbruk forårsaker 22 ganger mer utslipp enn det vi kan tillate oss – vi er ganske langt unna der vi bør være.
Det er dermed husholdningene med det høyeste forbruket som i aller størst grad må ta støyten. Det er de med høyest inntekt blant oss som først og fremst må endre livsstilen sin. Politikken bør innrettes så det kan skje.
Etterlyser alternative mål på vekst
– Men det er vel et problem å kombinere dette med ønsket om økonomisk vekst?
– Det er mulig vi må finne alternative mål på vekst enn bruttonasjonalprodukt dersom det skal være forenlig. Men noe av utfordringen er også at våre begreper om livskvalitet er nært knyttet til den atferden som skaper utslippene. Når vi tilstreber en livsstil som fører til 22 ganger høyere utslipp enn planeten kan tolerere, sier det seg selv at vi kanskje bør sikte mot noe annet, og i større grad omfavne klimavennlig politikk og atferd.
Men hvordan vi skal få til det, har jeg ikke noe godt svar på. Det at vi fortsatt krangler om og sliter med å avkarbonisere strømproduksjon, lover jo uansett ikke godt. Det er jo omtrent det enkleste og minst kostnadskrevende klimatiltaket av alle som er nødvendige. Vi må i neste omgang gjøre langt mer enn det, vi må avkarbonisere flytrafikk og skipsfart, landbruk, og vi må gjøre alt dette samtidig som vi fordeler byrden så de rikeste tar den største byrden. Dette må altså rett og slett få konsekvenser for samfunnsstrukturen vår.
– Enklere å kutte for de rike
– Og hvis vi bommer der, får vi vel mer av sånt ingen er interessert i, som De gule vestene. Hvordan unngår vi det?
– Det er her fordelingen av velstand er nøkkelen, noe resultatene våre også viser. Drivstoffskattene er et fantastisk eksempel i så måte, vi så alle hva som skjedde i Frankrike. Personbiltrafikk er en viktig del av husholdningsutslippene i land som har høye utslipp. Og det er spesielt husstander med høyt forbruk der dette utgjør en stor andel. Så vi må selvsagt ha politikk som tar sikte på å dempe denne delen av forbruket.
Men det vi også kjenner til, er at graden av kontroll du har over eget reisebehov også øker med velstand. Altså: Der de med lavest forbruk kan være avhengige av å kjøre bil i hverdagen, kan de med høyt forbruk i større grad velge sin atferd. Et skatteregime som ikke tar høyde for det, kan favorisere de velstående som har råd til å betale uten å endre atferd, og skape problemer for de med mindre velstand som også har mindre kontroll over egne transportbehov.
Dette understreker behovet for at vi innretter slike avgifter på en annen måte. For eksempel ved at vi bruker inntektene fra dem til å etablere mer attraktive alternativer til personbilisme. Vi påstår ikke at dette ikke er en utfordrende problemstilling – vi prøver vel heller å vise hvor utfordringene ligger på bestemte områder. Slik at det blir lettere å skape effektiv og rettferdig politikk.
– Atferdsendring og teknologiske fremskritt
– Hva bør vi gjøre videre?
– Det denne forskningen illustrerer, er at selv om Norge gjør skritt for å avkarbonisere aggressivt, risikerer vi at husholdningsutslippene som stammer fra den utenlandske delen av verdikjeden bare øker. Hvis vi fortsetter å importere varer fra utlandet, hvis vi fortsetter å reise masse med fly på fritiden, kommer vi til å slite med å nå målene våre. Derfor trenger vi både atferdsendring her hjemme, og vi trenger teknologiske fremskritt over hele verden.
Vi må håndtere dette så raskt som mulig gjennom det internasjonale klimasamarbeidet. Det arbeidet har lenge blitt holdt igjen av ulike politiske barrierer. Vi har sårt behov for å gjøre noe med det.
