Siden 2012 har magasinet <2°C kommet ut omtrent en gang i året med «siste nytt» om klimaendringene og energiomstillingen. Denne høsten utvider vi <2°C-porteføljen med et nytt og enklere format vi kaller temanotat der vi presenterer ett bestemt tema eller problemstilling.

Historiens første <2°C temanotat handler om e-fuel, drivstoff som fremstilles av hydrogen og CO₂ ved hjelp av fornybar elektrisitet. Dette intervjuet er del av grunnlagsmaterialet til notatet.

Les temanotatet på nett her

Last ned temanotatet (pdf)

E-fuel, også kalt electro-fuel, er syntetisk drivstoff som er laget av CO₂ og hydrogen, der all energi involvert kommer fra fornybare kilder. E-fuel er lansert som et alternativ til å bidra til å avkarbonisere sektorer der andre utslippsfrie alternativer ikke er aktuelle.

EU-kommisjonen åpner for eksempel for at e-fuel i likhet med avansert biodrivstoff kan blandes inn i konvensjonelt flydrivstoff for å øke den bærekraftige andelen, og ser for seg at det kan føre til opp til 80 prosent kutt i klimagassutslipp.

Det er ikke mange produsenter av e-fuel i Europa, men på kort tid åpner det to i Norge: Nordic Blue Crude var først ut med planer om å etablere produksjon på Herøya, siden har Norsk e-fuel kommet til. Sistnevnte skal åpne en demofabrikk på Herøya som etter planen skal lage 10 millioner syntetisk jetfuel per år fra 2023.

<2°C: – Hva er målet og planene til Norsk e-fuel?

Karl Hauptmeier: – Målet er å lage et produkt som kan bidra til netto nullutslippsløsninger, spesielt i sektorer som er vanskelige å elektrifisere. Planen er å lage karbonnøytralt syntetisk drivstoff – e-fuel – av fornybar energi og fanget CO₂.

Vi har samlet all nødvendig kompetanse og patenteiere til å gjøre industrialisering av denne ideen mulig. Tyske Sunfire, som er en av partnerne våre, startet en pilotfabrikk i 2014. Så vi vet det er teknisk gjennomførbart, men det er fortsatt et visst gap mellom teori og praksis. Det må bli lønnsomt, det krever en viss skala. Og den oppskaleringen er komplisert.

– Kan ikke jukse med fornybarkrav

Vi snakker med

Karl Hauptmeier er direktør for Norsk e-fuel

– Hvorfor akkurat Herøya?

– For det første fordi energien må være fornybar. Her kan vi ikke jukse. Ideelt sett bør det være overskuddskraft – fordi prosessen er energikrevende, og fordi eksport av energien vil fortrenge mer CO₂ enn vi kan klare å binde.

På Herøya kan vi være knyttet til det sentrale el-nettet og ha tilgang til bortimot 100 prosent fornybar energi. Samtidig tenker vi også langsiktig – når Norge bygger ut mer av sine enorme havvindressurser, blir tilgangen på overskuddskraft større. Da kan vi bidra til at den kraften blir brukt til noe fornuftig.

Til slutt er det praktisk – Herøya er et veletablert industriområde nært Oslo, og nær store CO₂-punktutslipp. Direktefangst er foreløpig ikke effektivt nok til å forsyne oss med tilstrekkelig CO₂. I starten vil vi dekke 20 prosent av karbonbehovet fra direktefangst, resten fra punktutslipp – CO₂ som uansett ville blitt sluppet ut. Planen er imidlertid også å få CO₂-fangsten opp i skala. På sikt skal vi ha 100 prosent direktefangst.

– Mer effektivt med CO₂ fra punktutslipp

– Men før det skjer vil det vel ikke være karbonnøytralt?

– Direktefangst er foreløpig ikke effektivt nok til å forsyne oss med tilstrekkelig CO₂. Ikke en gang til pilotfabrikken vår.

Men at vi ikke er karbonnøytrale, er jeg prinsipielt uenig i. Jeg vil påstå at produktet alltid er karbonnøytralt fordi det slipper ut nøyaktig samme mengde CO₂ som ble brukt i produksjonen. Så lenge man har et CO₂-utslippspunkt der fangst ikke ville skjedd uten e-fuel-produksjon, er det likegyldig om man fanger fra luft eller fra punktutslipp. Det er viktig å understreke at vi i Norsk e-fuel tror fremtiden ligger i direktefangst, men foreløpig er det mer effektivt å utnytte punktutslipp så lenge de eksisterer.

– Hvorfor?

– Det krever mindre energi. Så derfor vil jeg alltid spørre, så lenge det finnes punktutslipp: Hvor nært dem kan jeg sette fangstenheten min? E-fuel-produksjon kan på mange måter sammenliknes med gjenvinning av avfall: Vi skaper ikke avfallet, vi bare samler det inn og bruker det til et nytt, resirkulert produkt.

– Viktig å forbedre fangstteknologi

– Ville det ikke vært bedre å vente til direktefangst blir mer effektivt? Risikerer dere ikke å holde utslippsindustri kunstig i live fordi dere «belønner» dem ved å bruke CO₂-en deres?

– Det er en forståelig innvending, men svaret er egentlig ganske enkelt: Forurenser må betale for utslippene. Da må vi ikke bygge opp et rammeverk som belønner CO₂-utslipp dersom det fanges. Enten det er til lagring eller til bruk. Ingen av delene kan brukes som argument for å holde prosessen som skaper utslippene i gang. Politikken må selvsagt aldri gi insentiv til det heller. Det legges det heller ikke opp til i det regulatoriske rammeverket i dag.

Men dette handler også om å etablere et marked for produktet fra direktefangst – CO₂. Det er nøkkelen til å få den teknologien opp i skala. Og det er viktig også for alle andre enn oss: Direktefangst kan bli en av de viktigste klimateknologiene våre i fremtiden. Vi bruker all CO₂-en vi klarer å fange fra dag 1. Og vi vil også få et enda større marked for vårt synfuel-produkt igjen dersom vi på sikt legger til rette for 100 prosent direktefangst, fordi det da blir karbonnøytralt.

Derfor har vi en slags «1+1=3»-mentalitet. Direktefangst av CO₂ gjør at prosessen kun trenger ett innsatsmiddel: Elektrisk strøm. Målet vårt er at våre e-fuel-moduler skal kunne settes opp alle steder der du har tilgang til en fornybar energiressurs – men mangler all annen infrastruktur. Fordi det er lettere å befrakte flytende brensel  enn å legge kabler eller strekke rørledninger.

Kan erstatte alle petroleumsprodukter

– Trenger dere ikke vann så dere kan lage hydrogen?

– Jo, men direktefangstmetoden vår har vann som biprodukt. Vi får mer enn nok til å lage hydrogenet vi trenger derfra. Det betyr at vi kan produsere synfuel mer eller mindre der vi vil på kloden. Selv der det ikke finnes noen annen infrastruktur. Alt vi trenger, er en eller annen form for utnyttbar, fornybar energi.

– Som midt i ørkenen, med noen solcellepaneler?

– Det er nettopp det som er konseptet, ja. E-fuel gjør energi tilgjengelig der den er utilgjengelig med tradisjonell infrastruktur. Alle som har fulgt fornybardebatten, vet hvordan det blir stadig mer trangt om plassen – det er vanskelig å tyne mer energiutnyttelse inn der folk bor. Med e-fuel kan vi enklere frakte energien fra der folk ikke bor. Og i en form som er lett å håndtere, trygt å transportere, og som det allerede er et stort marked for.

– Ja, men hvis vi skal fase ut fossile brensler skal vi vel også fase ut forbrenningen som gir CO₂? Hvilket problem kan synfuel løse da?

– Det enkle svaret er alt. Vår prosess gir en ren, syntetisk råolje som sluttprodukt. Den kan raffineres videre – så alt man bruker råolje til i dag, kan lages av strøm og fanget CO₂.

– Avkarbonisering tar for lang tid

– Men når det er så lite energieffektivt, bør vi ikke bruke strømmen direkte? Eller konvertere til mer effektive energibærere, som hydrogen eller ammoniakk?

– Det er klart at hvis verden hadde blitt dekket med kabler, ville prosjektet vårt vært håpløst. Men det er den ikke, og da handler dette også om politiske realiteter. I Tyskland har vi forsøkt å anlegge én høykapasitetskabel i årevis uten å lykkes. Strømkabler mellom land blir gjerne enda mer politisk kompliserte – eller fysisk krevende. Tenk på Chile: Blant verdens beste sol- og vindressurser – men mange steder befinner den seg der du ikke har konsumenter i nærheten. Hva skal du gjøre da? Legge kabler gjennom hele kontinentet opp til Colombia? Eller produsere bensin på stedet så alt du trenger er en liten anleggsvei?

La oss være ærlige: Det tar for lang tid å etablere den infrastrukturen som kreves for effektiv avkarbonisering. Vi må skru opp tempoet. Vi må legge kabler. Vi må etablere en hydrogeninfrastruktur. Men vi rekker det ikke innen 2050, ikke i stort nok monn. I mellomtiden tilbyr vi et karbonnøytralt, fornybart alternativ. Det kan skaleres så lenge du har energi som kan utnyttes. Det kan bruke dagens eksisterende infrastruktur. Det er jo soleklart at det vil ha positiv klimaeffekt.

– Et stort hull bare e-fuel kan fylle

– Burde ikke poenget være å kvitte oss med forbrenningsmotoren? Slutte å brenne hydrokarboner i det hele tatt?

– Selvsagt burde vi det. Men det argumentet faller med en gang du i praksis ikke kan bruke strøm, hydrogen eller ammoniakk.

Se på oljemarkedet i dag. Vi frakter store mengder energi rundt i form av brensel på grunn av den høye energitettheten. Gass er mer komplisert å frakte, el-nettverk er mer kompliserte. Vi kan få det til – men ser vi på tiden og investeringene det krever – det er et stort, gapende hull her.

Det hullet er det foreløpig bare fossile brensler som kan fylle. Dette er det mange mennesker later til å glemme helt i debatten om energiomstillingen. Vi glemmer sektorene der vi mangler åpenbare løsninger i dag. Det gjelder ikke bare der vi må ha karbon som innsatsmiddel, som i kjemikalieproduksjon. Det gjelder også sektorer som ikke kan elektrifiseres, der hydrogen heller ikke er noen ideell løsning. For eksempel langdistanse flytrafikk. Skal vi frigjøre oss fra fossilbruk der, må vi konvertere strømmen til en annen energibærer. Hydrogen er fortsatt et stykke unna. Med e-fuel kan vi bruke den eksisterende flåten i mange år.