«Langskip» er navnet regjeringen har gitt sin milliardtunge støtte til karbonfangst og -lagring. Da statsminister Erna Solbergs nylig presenterte prosjektet, var det som en invitasjon til EU om et spleiselag der Norge tar den største delen av regningen.

Regjeringen vil fullfinansiere karbonfangst ved Norcems sementanlegg i Brevik, mens innfanging av CO₂ fra Fortum Oslo Varme – avfallsforbrenningsanlegget eid av Fortum og Oslo kommune – «bare» delfinansieres med 2,6 milliarder kroner av staten. Resten av støtten til investeringer og drift på ca. 3,8 milliarder kroner må finnes hos andre.

I stortingsmeldingen om «Langskip» fremhever regjeringen EUs nye innovasjonsfond som en mulig kilde til støtte. Det finansieres av inntekter fra salg av utslippskvoter og kan bli på 10 milliarder euro over ti år, avhengig av hvordan kvoteprisen utvikler seg.

Forsker Milan Elkerbout ved tankesmien CEPS i Brussel spesialiserer seg på EUs klimapolitikk, og har sammen med sin kollega Julie Bryhn skrevet om behovet for et rammeverk for CCS i Europa. Han kan ikke uttale seg om hvilke sjanser enkeltprosjekter som Fortum Oslo Varme har for å vinne frem i konkurransen om midlene i innovasjonsfondet, men er klar på at CCS er blant de aktuelle teknologiene.

– Det er seriøs interesse for å støtte CCS. Andre prosjekter har allerede fått støtte gjennom ulike EU-ordninger. Så sent som sist uke mottok transportinfrastrukturen til «Porthos»-prosjektet i Rotterdam havn rundt 100 millioner euro i finansiering, sier Elkerbout til Energi og Klima.

Støtten til dette prosjektet ble gitt under ordningen «Connecting Europe Facility», som finansierer nøkkelprosjekter for europeisk infrastruktur. «Porthos» vil fange CO₂ fra industrianlegg i Rotterdam havn og frakte gassen i rørledning til tomme gassfelt i Nordsjøen utenfor kysten av Nederland.

I tillegg ble det gitt støtte til fem studier av CCS-prosjekter, to av dem med norsk tilknytning.

Øker sjansene for å lykkes med CCS

Forskningsdirektør Petter Støa i Sintef mener det er positivt hvis Norge kan få med resten av Europa på et finansieringsløp for å prøve ut karbonfangst.

– Lykkes vi med det, øker sjansene for å lykkes med CCS i sin helhet, sier Støa, som tidligere var Sintefs representant i Brussel.

Ved å fullfinansiere Norcems anlegg viser Norge at vi tar ganske mye ansvar for å få et første demonstrasjonsanlegg for CCS opp å gå, legger Støa til – og viser til at sementanlegget har tunge europeiske eiere i tyske HeidelbergCement.

Søknadsfristen for den første runden av EUs innovasjonsfond er i slutten av oktober.

2050-målet ga klarhet

Norske myndigheter har i årevis drevet lobbyvirksomhet for satsing på CCS i EU-sammenheng, men det gikk lenge tregt. De siste par årene har bildet endret seg, ifølge Milan Elkerbout. Gjennombruddet kom med større klarhet om at EU sikter mot netto nullutslipp.

– Det som virkelig hjalp, var langtidsstrategien som ble presentert for to år siden, og den grønne given. De skapte klarhet om sluttpunktet i 2050 – klimanøytralitet. Da blir nødvendigheten av CCS virkelig opplagt, sier Elkerbout.

Nylig lanserte Europakommisjonen sitt forslag om skjerpet klimamål for 2030 – minst 55 prosent reduksjon i utslipp, opp fra dagens 40 prosent.

– 2030-målet viser at målet om netto null i 2050 blir tatt på alvor, og betyr en virkelig sterk akselerasjon i utslippskutt på kort sikt. Målet som sådan, 55 prosent innen 2030, trenger en ikke CCS for å nå. Men det er et behov for å utvikle CCS over de neste ti årene for å bli i stand til å bygge det ut i høyere tempo på 2040-tallet, sier Elkerbout.

Avfall og CO₂-fangst

Avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo er hovedstadens største enkeltkilde til utslipp. Prosjektet har som mål å fange 400000 tonn CO₂ per år.

Mange byer i Europa har samme utfordring som Oslo, med behov for å få til energigjenvinning fra avfall, fremholder Petter Støa. Et forbud mot avfallsdeponier vil øke trykket på dette området.

– Selv med veldig mye resirkulering og gjenbruk vil du nesten uansett ende opp med avfall som du vil energigjenvinne fra. Det betyr at det må brennes på et vis, og da trenger man CO₂-fangst, sier Støa.

– Min vurdering er at dette prosjektet går rett inn i det de ønsker å få til med Det europeiske innovasjonsfondet, sier han.

Ikke bare for medlemmer

EUs grønne giv forutsetter enorme investeringer i klima- og energiomstilling. Rundt 300 milliarder euro per år må til for å klare et skjerpet 2030-mål. Norske aktører er kvalifisert for å søke på ordninger som innovasjonsfondet, men risikerer man at EU-landene og -systemet i denne situasjonen heller mot å prioritere søkere fra medlemslandene? Nei, mener både Elkerbout og Støa.

– Det er mange relevante politikkområder med tilhørende ordninger hvor EØS er likeverdig med fullt medlemskap. Dette er definitivt tilfelle med kvotemarkedet, sier Elkerbout.

Støa tar forbehold om at prosjektene er større enn han har vært borti tidligere, og at innovasjonsfondet er nytt. Men hans erfaringer tyder ikke på at statusen som ikke-medlem blir noe tema.

– Hvis en ser på forskningsprogrammet Horizon 2020 og erfaringene der, så har vi fra forsknings- og industrisiden aldri opplevd det som problematisk at vi ikke er EU-medlem. Formelt sikrer EØS-avtalen oss alle rettigheter knyttet til forskningssamarbeid. I praksis, oppfører vi oss som gode dugnadsdeltakere og jobber for vinn-vinn for Europa, har vi aldri opplevd å bli sett på som ikke-medlemmer i det hele tatt. Da er vi en del av gjengen, sier Støa.

Håper på nytt marked

Aktørene involvert i «Langskip» peker på fremtidige markedsmuligheter. Ifølge Fortum er det store muligheter for eksport av teknologien, med 450 aktuelle anlegg bare i Europa.

Analysebyrået Rystad Energy tror det kan bli investert 35 milliarder dollar i CCS i Europa frem mot 2035. De første kontraktstildelingene kan komme allerede i 2021-23.