Vindkraft produsert fra flytende turbiner er så vidt kommet i gang, med Equinor som en av de ledende aktørene. I 2020-utgaven av DNV GLs «Energy Transition Outlook», en forskningsbasert fremskrivning av energiverdenen til 2050, fremheves flytende havvind som en av fornybarteknologiene der det forventes betydelig vekst:

• Frem mot 2030 går flytende havvind fra fullskala demonstrasjonsprosjekter til kommersiell utbygging
• Kostnadene vil falle med to tredeler, sterkest fall på 2020-tallet
• Veksten tar av etter 2030
• Blant fornybarteknologiene vokser flytende og bunnfast havvind sterkest
• Flytende havvind når 250 GW installert kapasitet globalt i 2050, tilsvarende rundt 20000 turbiner

Samlet sett står verden foran en gigantisk energiomstilling de neste 30 årene, ifølge konklusjonene i rapporten. Sol og vind vil produsere 24 prosent av verdens elektrisitet i 2030 og 62 prosent i 2050.

Kapasiteten innen ulike typer vindkraft vil tidobles fra dagens nivå. I 2050 vil kapasiteten fordele seg på 4,9 TW landbasert, 1 TW bunnfast havvind og altså 250 GW flytende havvind.

Bør posisjonere seg nå

DNV GLs konsernsjef Remi Eriksen og prosjektdirektør for rapporten Sverre Alvik mener flytende havvind kan bli et nytt norsk industrieventyr. Men da gjelder det for industrien å markere seg nå.

– Den store veksten vil skje fra 2030 og utover, men det kommer av den kostnadsreduksjonen som vil ha skjedd mellom nå og 2030. Det er klart at for norsk industri er posisjoneringen i startfasen her svært viktig, selv om volumet er mye mindre enn det blir på 30- og 40-tallet, sier Alvik.

Bedre vindforhold og plassering gir lønnsomhet

Til tross for fallende kostnader vil flytende havvind kanskje alltid være dyrere enn landbasert vind og bunnfast havvind, men gunstige vindforhold veier opp for dette, fremhever Remi Eriksen.

– Inntektspotensialet er større, og du kan kanskje ha større turbiner også, så du kan fange mer av energien. Og det er både kraftigere vind og mer stabil vind som gjør at dette vil bli mer lønnsomt, sier Eriksen.

Sverre Alvik peker på at plasseringen av flytende vindparker gir teknologien et ytterligere fortrinn.

– Hvis du tar Kina som eksempel, så produseres veldig mye av Kinas vind i dag helt i vest, og det er flere tusen kilometer til Shanghai og tilsvarende områder med mest befolkning, mens kysten utenfor der har dypt vann. Ved å bygge vindressurser der istedenfor på land langt inne i Kina, så vil du få mindre kostnader på linjene og mindre tap underveis, sier han.

Andre eksempler på lovende regioner med dypt vann utenfor store urbane sentra finnes langs kysten av California, Japan og områder ved Middelhavet.

Hywind Tampen bygges ut

Olje- og energidepartementet godkjente tidligere i år Equinors prosjekt Hywind Tampen for utbygging. Vindparken med 11 flytende turbiner og en kapasitet på 88 MW skal levere strøm til fem plattformer i Nordsjøen. Oppstart er etter planen i slutten av 2022, og prosjektet betyr store kontrakter for norske leverandører. Enova støtter Hywind Tampen med 2,3 milliarder kroner.

Et større hjemmemarked med flere pilotprosjekter med statlig støtte og kommersielle vindparker trengs dersom norsk leverandørindustri skal ta del i omstillingen, sa forsker Jens Hanson i intervju med Energi og Klima i juni.