EU-kommisjonen legger i midten av juli frem sin «Fit for 55»-pakke, med start på den franske nasjonaldagen 14. juli. Dagen minnes den franske revolusjon og stormingen av fengselet Bastillen i Paris i 1789. I Brussel innledes denne dagen en lang prosess for å sikre at EU kutter 55 prosent av klimautslippene innen 2030.

Pakken inneholder 12 lovforslag som omfatter direktiv for fornybar energi, reform av kvotehandel og en ny karbonskatt, for å nevne noe. Dette er en av de største reformpakkene EU har lagt frem noen gang. Den vil sikkert føre til høylytte protester, fordi forslagene griper for hardt inn i folks hverdag eller for at noen mener de ikke er omfattende nok.

• Les hva EUs «fit for 55»-pakke omfatter.

Internt i EU-kommisjonen har det helt frem til lanseringen pågått tøffe forhandlinger. De 27 kommissærene, en fra hvert medlemsland, har sverget på at de er uavhengige av nasjonale interesser. Men likevel vil nasjonale prioriteringer ofte skinne igjennom i deres vurderinger.

Det vil ta et sted mellom 12 og 18 måneder før EU tidligst har vedtatt de mange lovene i den store klimapakken. Du kan legge til ett år før den er innlemmet i norsk lov gjennom EØS-avtalen. Det betyr at vi kan være nær 2025 før alle tiltakene er vedtatt og trådt i kraft. Her er en guide til den politiske prosessen som avgjør om Europa når sine klimamål.

Kommisjonen har eneretten til å legge frem nye lovforslag. Selv om det har vært omfattende høringer i forkant, er det kommisjonen legger frem 14., 15. og 16. juli bare forslag. Og det er ventet betydelig dragkamp mellom medlemslandene og i Europaparlamentet. Og rundt de som skal fatte beslutningen svever lobbyister fra regjeringer, selskaper og organisasjoner.

Omstendelig prosess

Det blir lange forhandlinger. I EU skal ministerrådet (medlemslandene) og de 705 europaparlamentarikerne fra de 27 medlemslandene behandle alle forslagene samtidig. Det betyr i praksis at for eksempel noe skal behandles av klima-/miljøministre, noe havner på energiministrenes bord, og noe kan havne hos landbruksministrene.

Det er Slovenia som har formannskapet i EU og leder ministerrådets arbeid dette halvåret. Slovenerne vil lede forhandlingene mellom medlemslandene og overfor parlamentet. Deretter følger Frankrike og Tsjekkia som deler formannskapet i 2022. Problemene som blir vanskelige å løse, kan havne på svenskenes bord. De overtar formannskapet i første halvår 2023.

Europaparlamentet er delt inn i komiteer, slik vårt eget Stortinget er. Det er totalt 22 fagkomiteer i parlamentet. Det er ikke avgjort ennå hvordan parlamentet vil organisere arbeidet med denne pakken.

Parallelt med dette vil også nasjonalforsamlingene i medlemslandene bli hørt.

Rådet og Europaparlamentet får tre forsøk på å bli enige.

• Første gangs behandling er det ingen formell tidsfrist. Dersom rådet ikke godtar i sin helhet det parlamentet har kommet frem til ved første gangs behandling, vedtar Rådet en såkalt felles holdning. Denne oversendes Europaparlamentet, og dermed er man i gang med andre gangs behandling.
• Ved andre gangs behandling har partene tre måneder på seg. I denne runden kan ingen av partene fremme endringsforslag som ikke allerede har vært med under førstegangsbehandlingen.
• Dersom rådet ikke kan akseptere det Europaparlamentet vedtar i andre runde, går saken til tredjegangs behandling, såkalt forliksbehandling (trilog-forhandlinger). Da har de maks åtte uker på seg for å komme frem til et kompromiss. Det er sjelden at man ikke lykkes med dette og at en lov avvises.
• Dersom enighet ikke oppnås, må Kommisjonen avgjøre om den vil legge vekk forslaget eller fremme det på nytt i en revidert utgave.

Men ettersom klima er et politisk område EU har investert mye i, kan dette også bli en sak som i løpet av prosessen løftes opp på et EU-toppmøte.

Norge er en lobbyist

Prosessen mellom parlamentet og rådet skjer ikke i et vakuum. Det forhandles mellom rådet og parlamentet.

Les også: Milliarder i spill for norsk kraftkrevende industri når EU legger frem «Fit for 55».

Prosessen i Ministerrådet er lukket, mens parlamentet er åpent. Norge eller de to andre EFTA/EØS-landene har ingen formell rolle i denne prosessen. Selv om den i realiteten vedtar lover som blir gjeldende for oss. Men Norge kan, i likhet med bedrifter, næringsorganisasjoner, fagbevegelsen eller miljøorganisasjoner, drive lobbing for sine synspunkter.

Hvor kommer EØS inn?

EFTA-landene og EU må bli enige om hva som er EØS-relevant. Ett av direktivene er klart utenfor EØS, nemlig det som omhandler energiskatt.

Men Norge er så tett knyttet til EUs klimapolitikk at vi omfattes av nesten alt det som legges frem. Det har aldri skjedd at Norge har fått endret, eller brukt retten til å reservere seg mot, et vedtatt EU-direktiv som er EØS-relevant. Siden avtalen ble vedtatt, har Norge gjennomført tusenvis av EU-lover eller regelendringer.

Når EU har blitt enige om en lov, utarbeider de tre EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein en felles holdning. Denne, som ikke er offentlig, sendes til EU-siden. Er man enig, behandles den i EØS-komiteen, og dermed vil den være lov i hele EØS-området. Ofte vil de vedtak EU har gjort bare kreve endringer i forskrifter, noe regjeringen kan gjøre uten å gå veien om Stortinget.

Men dersom de nye EU-lovene krever lovendring eller saken er av stor nasjonal betydning, må Stortinget kobles inn. Da må regjeringen fremme en sak for Stortinget. Først når Stortinget har behandlet saken, vil den bli norsk lov. EØS-avtalen gir Norge ekstra 18 måneder for å legge frem en proposisjon for Stortinget.

Det betyr at det kan ta år fra EU vedtar en lov til den er innarbeidet i det norske lovverket.

Flere av de endringene som legges frem i den omfattende pakken av lover, «fit for 55», kommer til å kreve behandling i Stortinget. Men dette blir ikke klart før forslagene er klare.

Vil du lese mer om beslutningsprosessen i EU og EØS – gå til europalov.no.