Oljeprofitt til klimatiltak! Spenstig forslag fra næringslivstopper

Superprofitten fra olje og gass bør inn på et klimafond som kan «do good» i verden, mener næringslivstoppene Peter Mellbye, Auke Lont og Harald Norvik. Dette er en god idé – den har «størrelsen» klimatrusselen krever.

collage_lont_norvik_mellbye
Oljefondet 2.0: Radikalt forslag fra tre eks-direktører. Fra venstre: Harald Norvik (foto: Olav S. Tange, Norsk olje og gass, CC:by-sa), Auke Lont (foto: Statnett) og Peter Mellbye (foto: Statkraft).

Det er i et innlegg i DN denne uken at de tre lanserer ideen om «Oljefondet 2.0 – et nytt fond, i klimaets tjeneste».

#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. #Klimavalg sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.

Abonner på #Klimavalg:

Dette er altså trioen bak et forslag som er så radikalt at det lett ville blitt møtt med hånlatter om det kom fra miljøvernere, den politiske venstresiden, eller fra kirkelig hold. Forslaget sprenger grensene for det som hittil har vært oppfattet som «politisk mulig», men det er samtidig helt i tråd med signalene fra Glasgow og fra klimavitenskapen: Trapper vi ikke opp klimainnsatsen kraftig, kan vi vinke farvel til en verden som også om noen generasjoner vil likne ganske mye på den vi kjenner i dag.

Det Lont, Norvik og Mellbye sier i innlegget, er at Oljefondet er «fulltegnet». De vil sette en sluttdato for innbetalinger til fondet for særskatten fra oljevirksomheten, og etablere «Oljefondet 2.0 – Et fond som, istedenfor Oljefondet, kan ta imot særskatten – superprofitten – fra den norske petroleumsvirksomheten og sette den i arbeid for klimaet».

De tre foreslår altså at vi nordmenn skal reinvestere noe av grunnrenten fra oljen og gassen i solidaritet med verden – til gunst for fremtidige generasjoner, enten de fødes innenfor eller utenfor Norges grenser.

I en aviskronikk har de naturligvis ikke svar på alle detaljer om hvordan et fond skal settes opp og kriterier for hvordan pengene skal brukes, men det bør kunne utredes raskt.

Det er to veldig viktige underliggende premisser for forslaget og som er viktige i debatten som nå bør komme.

  • Den første er at Norge som en stor petroleumsprodusent har et særskilt ansvar for å iverksette, og finansiere, klimatiltak. Vi har tjent oss søkkrike gjennom 50 år med olje. Eksporten av norsk olje og gass utgjør omkring 500 millioner tonn CO2 når produktene brennes, tilsvarende omkring ti ganger de årlige utslippene fra norsk territorium.
  • Den andre er at klimatrusselens alvor krever ekstraordinær innsats, «a wartime mentality» , slik USAs klimautsending John Kerry har formulert det. Det er ingen sjanse til å nå netto null i 2050 uten at det settes inn tiltak med en helt annen kraft enn vi har sett til nå.

Med denne bakgrunnen er tanken om å bruke den fremtidige «superprofitten» fra norsk oljeproduksjon til klimatiltak en svært god idé. Norske olje- og gassinntekter vil være betydelige i årene fremover, uansett hvordan vi innretter oljepolitikken. Forslaget fra Lont, Norvik og Mellbye kan derfor diskuteres uavhengig av spørsmål om nye lisensrunder, klimarisiko, og når det er fornuftig å sette stopp for leting.

Bare denne høsten betyr høye gasspriser at det ramler inn mange titalls milliarder mer enn noen så for seg for et år siden. I år er statens netto kontantstrøm forventet å bli 184,1 milliarder kroner, mens den neste år er ventet å bli 277,1 milliarder kroner.

Differansen på statens inntekter i år og neste år er altså omtrent en tidel av de 100 milliarder dollar alle verdens rike land strever med å skrape i hop årlig til klimatiltak i fattige land.

Hvor mye «superprofitt» norsk petroleumsvirksomhet vil bringe i tiårene fremover, er ganske uvisst, men klimapolitikkens kraft vil ha stor innvirkning. Uansett er det grunn til å tro at det blir «humpete». Jo bedre klimapolitikken lykkes, jo lavere vil prisene bli, men perioder med ubalanse i markedene kan gi rekordpriser og ditto inntjening.

Samtidig vet vi at investeringene i klimatiltak og fornybar energi må økes svært kraftig for å bringe oss på «skjema» til netto null i 2050 og nær halvering av utslippene i 2030. Det investeres omtrent passe mye i olje og gass i lys av et netto null-scenario, mens investeringene i fornybar må ganges med tre, ifølge IEA.

Når det gjelder hvordan «Oljefondet 2.0» skal investere, snakker Lont, Mellbye og Norvik om «lån, risikokapital, støtte» til land som ikke lett kan å sine klimamål på egen hånd. Det er mye å utrede i lys av forslaget, for eksempel når det gjelder hvordan pengene fra det nye fondet bør brukes og investeres. I den altruistiske enden kan det ligge en betydelig pott til bistand, i den kommersielle kan fondet være medinvestor når norske selskaper gjør store investeringer for eksempel i fornybar energi ute i den store verden.

Gjennomføres forslaget fra Lont, Norvik og Mellbye, vil det være den finansielle avkastningen som får dagens Oljefond til å vokse videre. Avhengig av avkastningen på investeringene kan fondet fortsatt legge på seg, mens vi som nå kan bruke det handlingsregelen gir adgang til over statsbudsjettet. Derimot ville «friske» oljepenger bli tilført «Oljefondet 2.0» – altså det nye klimafondet.

Men prinsippet vil, som de skriver, være slik: «noe mindre til velferdsstaten – noe mer til verden». Dele, altså. Med folk og nasjoner som er dårligere stilt enn oss, og med fremtidige generasjoner, uavhengig av passets farge.

Er det mulig få politisk oppslutning om noe sånt?