Denne teksten drøfter seks svært sentrale spørsmål i diskusjonen om elektrifisering av oljesektoren. Et «størst mulig felles multiplum» når det gjelder fakta, vil gjøre det enklere å få til en god og kunnskapsbasert debatt – og dermed et bedre beslutningsgrunnlag i denne store og viktige saken.

1. Gir elektrifisering av oljesektoren reelle utslippsreduksjoner?

Ja. All klimapolitikk handler om å fjerne utslippspunkter. Når gasskraftverk på en oljeplattform erstattes med strøm, så er et utslippspunkt borte. Det samme er tilfellet når et kullkraftverk legges ned eller en dieselbil erstattes med en elbil.

At gass, kull eller olje blir «til overs» når det gjennomføres klimatiltak, er en uunngåelig og nødvendig konsekvens av en politikk som over noen tiår skal bringe utslippene ned mot null.

Norsk oljesektor er en del av EUs kvotemarked. Med elektrifisering vil oljeselskapene trenge færre kvoter. Disse kvotene kan i prinsippet brukes av noen andre innenfor systemet. Men med reformene i EUs kvotesystem vil overskuddskvoter bli tatt ut av markedet, og sammenhengen mellom utslippskutt i norsk oljesektor og reelle utslippsreduksjoner er derfor sterkere nå enn for noen år tilbake.

2. Må Norge elektrifisere oljesektoren for å nå våre klimamål og oppfylle våre forpliktelser i henhold til Paris-avtalen?

Nei. Norsk oljesektor er en del av EUs kvotesystem. Norge får uansett «vår andel» av kuttene innenfor kvotesystemet når vi skal rapportere våre utslipp til FN, uansett om utslippsreduksjonene skjer i Norge eller et annet sted i EU.

Norge har meldt inn til FN at vi skal nå våre klimamål sammen med EU. Både EU og Norges klimagassutslipp er delt i to bokser, en som dekkes av kvotesystemet og en for utslippene utenfor kvotesystemet.  FN bryr seg ikke om fordelingen mellom Norge og EU. Dette gjelder både for kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Men overfor EU har Norge forpliktet seg til å ta hånd om utslipp fra ikke-kvotepliktig sektor hjemme. En slik forpliktelse har vi ikke når det gjelder kvotesektoren, som altså omfatter oljesektoren, kraftproduksjonen og det aller meste av industrien på land.

• Norge kan nå sine klimamål uten at oljesektoren elektrifiseres – fordi vi deltar i EUs kvotesystem.
• Om vi likevel vil legge til rette for elektrifisering, er en beslutning i norske myndigheters hender.
• Elektrifisering av oljesektoren er derfor et politisk valg – med en rekke argumenter for og imot – men ikke noe vi må gjøre for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til Paris-avtalen.

3. Betyr elektrifisering av oljesektoren at vi kan kutte mindre i andre sektorer – blir det for eksempel mindre behov for utslippskutt i transportsektoren?

Nei. Elektrifisering av oljesektoren reduserer ikke behovet for kutt i sektorene som er utenfor kvotesystemet, altså transport, oppvarming og landbruk. Årsaken er «todelingen» av klimapolitikken i EU. I sektorene som omfattes av kvotesystemet er utslippene regulert på EU-nivå. I sektorene som står utenfor kvotesystemet, må medlemslandene (og Norge) kutte utslipp i tråd med en fordelingsnøkkel. Det er kutt i sektorene utenfor EUs kvotesystem som er det primære i klimameldingen Sveinung Rotevatn presenterte og som nå er til behandling i Stortinget.

• At EU – og Norge – øker ambisjonene for klimapolitikken til 50-55 prosent kutt i 2030, målt mot 1990, endrer ikke «todelingen» av politikken.
• På grunn av «todelingen» gir det ikke mening å sammenlikne kostnadene for eksempel mellom elektrifisering av oljeplattformer og elbil-politikken. Det blir ikke mindre behov for flere elbiler om vi elektrifiserer oljeplattformer. Elbilene – transport – er i ikke-kvotesektoren. Oljeplattformene i kvotesektoren. Skal Norge nå sine mål, kreves det store kutt i sektorene som ikke er en del av kvotesystemet.

4. Er oljenæringens ambisjoner om utslippskutt mulig uten elektrifisering?

Nei. Det er umulig å halvere utslippene fra norsk oljesektor på ti år uten omfattende elektrifisering. I dette tidsperspektivet – frem til 2030 – vil elektrifisering stort sett handle om å koble plattformene til kraftsystemet på land.

Oljesektoren ønsker å kutte egne utslipp. Oljenæringen la for et drøyt år siden frem ambisjoner om å kutte klimagassutslippene på norsk sokkel med 40 prosent innen 2030. I forbindelse med skattepakken i fjor vår, økte Stortinget denne ambisjonen til 50 prosent – altså en halvering av utslippene på sokkelen på ti år. Næringen arbeider med planer som vil vise hvordan kutt på 50 prosent kan oppnås.

I en verden på vei mot nullutslipp kan det tenkes at olje og gass med lave utslipp i produksjonen oppnår en eller annen form for premie i markedet, og at «elektrifisert» olje og gass derfor får et konkurransefortrinn.

• Elektrifisering vil kreve betydelige investeringer, både i form av ombygging av plattformer og i strømforsyningen. Anslaget fra oljenæringen er at 40 prosent utslippsreduksjon vil bety investeringer på omkring 50 milliarder kroner over en tiårsperiode. Staten vil bære det meste av disse investeringene, på grunn av oljeskattesystemets innretning.
• En CO₂-pris som øker i takt med forslaget i regjeringens klimamelding – der summen av CO₂-avgift og kvotepris øker til 2000 kroner i 2030 – vil gjøre at oljeselskapene kan regne hjem flere elektrifiseringsprosjekter – fordi det blir billigere å elektrifisere enn å betale for utslippene.

5. Hva betyr elektrifisering av oljesektoren for det norske energisystemet?

Å erstatte gasskraftverk på oljeplattformene med strøm fra land betyr økt etterspørsel etter elektrisitet. Økt etterspørsel betyr – alt annet likt – at prisene går opp. Samtidig har vi et kraftoverskudd i Norge og Norden etter svært stor utbygging av vindkraft de siste årene. Elektrifisering av oljeplattformer vil medføre behov for nettforsterkninger – nye kraftlinjer. Også dette må finansieres og betales.

• I tidshorisonten frem til 2030 er det ikke grunn til å tro at elektrisitet fra havvind vil gi noe vesentlig bidrag når det gjelder strømproduksjon. Men store havvindprosjekter kan gi betydelige strømmengder frem i tid. Jo tidligere det blir tatt beslutninger om å bygge ut havvind i stor målestokk, jo raskere vil vesentlige deler av kraftbehovet i oljesektoren kunne dekkes på denne måten. Kostnadene ved å bygge flytende havvind er vesentlig høyere enn å kjøpe kraft fra land.

• Hvor mange elektrifiseringsprosjekter som faktisk realiseres, vil bestemme både hvor mye utslippene kuttes og hvor mye «ekstra» etterspørsel etter strøm elektrifiseringen vil representere. Omfanget på elektrifiseringen vil derfor være viktig for priseffektene i markedet.

• Det vil kunne oppstå konflikter mellom elektrifisering av oljeplattformer og ambisjoner om mer grønn industri på land. Kraftoverskuddet i Norge og Norden vil bli «spist opp» om mange av de nye grønne industriprosjektene realiseres. Ny kraftproduksjon vil ikke uten videre være enkelt å realisere – store vindkraftanlegg på land er ikke populært. Uansett vil det ta tid både å bygge ut ny kraftproduksjon og nye kraftledninger. Å bygge ut store volum ny kraftproduksjon vil innebære naturinngrep.

6. Finnes det muligheter for løsninger – politiske kompromisser der alle får «noe», men ingen får «alt»?

Ja, opplagt. Det går an å se for seg løsninger der det meste av kraftbehovet ved elektrifisering over tid dekkes ved havvind – slik at det produseres like mye strøm i Nordsjøen som det forbrukes. Da vil effektene på det «innenlandske» norske kraftforbruket kunne nulles ut på årsbasis. Med et betydelig innslag flytende havvind, ville et slikt opplegg også være et bidrag til teknologiutvikling i en sektor som har stort globalt potensial. Men elektrifisering med havvind vil uansett kreve tilkobling til kraftnettet på land, fordi produksjonen vil svinge med vinden.

Et slikt opplegg vil innebære kostnader – og fordelingen av disse kostnadene vil måtte avveies nøye.

Det politisk mest «spiselige» vil trolig være å lempe mest mulig av kostnadene over på oljeselskapene, slik at landbasert industri og folk flest ikke får økte kostnader. Det finnes ulike modeller for hvordan dette kan gjøres. En mulighet til være å finne frem forslaget fra Klimaomstillingsutvalget om en omstillingsavgift.

• Elektrifisering kan ses på som klimapolitikk «etter boken»: Politikerne setter en pris på utslipp – i form av kvotepris og avgifter. Denne utslippskostnaden gjør det lønnsomt å kutte utslipp – ved å erstatte fossil energi med fornybar.

• Men samfunnsøkonomien ved elektrifisering er langt fra opplagt. Det som er økonomisk attraktivt for selskapene, er ikke nødvendigvis gunstig for staten og samfunnet.

• Kjør debatt!