For over 20 milliarder dollar i subsidier til 2023 (ifølge OCIs database) – samt lovnader om ytterligere 200 milliarder dollar til 2023, og mange flere milliarder i årene etter det – ligger global karbonfangstkapasitet på rundt 0,1 prosent av globale utslipp (der kun en liten del blir lagret).
Ifølge FNs klimapanel er karbonfangst blant de aller dyreste klimatiltakene, mens forskning fra Oxford viser at karbonfangstavhengige veikart innebærer merkostnader på 1 billioner dollar årlig.
Les også:
Norsk olje og gass har fått 22 milliarder for å hindre «karbonlekkasje» – Forsker kritisk
Karbonfangst er heller ikke risikofri. Karbondioksid er farlig, som lekkasjer i USA viser, mens karbonlagring til sjøs krever flere av de samme inngrepene som oljeboring (som seismikk) og lekkasjer vil være svært ødeleggende.
Tiltakene som muliggjorde transport av karbondioksid fra Oslo ved skip, krevde inngrep som ifølge Plan- og bygningsetaten har «svært store og betydelig negative konsekvenser for natur og miljø i Oslofjorden». Samfunnskostnadene fra karbonfangstavhengighet – inkludert fortsatt luftforurensing og høyt vann- og energiforbruk – kan koste opp mot 80 billioner dollar årlig.
Dagens karbonfangstbølge følger mønsteret til tidligere fiaskoer, som Mongstad – hypen sprekker over hele verden.
Det påstås at det ikke finnes alternativer til karbonfangst i visse «hard-to-abate»-sektorer. Men karbonfangst kan aldri kutte alle utslippene fra sementproduksjon. Svimlende investeringer i karbonfangst for avfallsforbrenning vil også låse samfunnet til en helse- og miljøfarlig aktivitet, til tross for at over 70 prosent av avfallet kunne håndteres mer miljøvennlig og Norge har store forbedringsmuligheter til å redusere avfall. I disse sektorene må vi redusere forbruket av forurensende materialer og erstatte disse med mer bærekraftige alternativer og tiltak for sirkulærøkonomi.
Les også:
Oljenæringen slipper unna mesteparten av klimaregningen – kan betale enda mindre snart
Når Naper hevder at karbonlagring muliggjør at frikvotene (altså fortsatte utslipp) kan forlenges «uten å øke belastningen på atmosfæren», er dette direkte misvisende. Karbonfangstprosjekter tar lang tid fra planlegging til drift i de få tilfellene de ikke avlyses. Dette forslaget gjør at selskaper kan grønnvaske seg selv med å love fremtidig lagring som offsetting av dagens utslipp, som gitt historien til teknologien nok aldri vil realiseres.
Nylig har europeiske medier avslørt store problemer med Norges Northern Lights-karbonfangstsatsing. Varslere som jobber på sementfabrikken i Brevik ble beordret til å holde kostnadene så lave som mulig, som førte til ulykker og at mye mindre utslipp ble fanget enn målet. Heidelberg Materials har likevel hevdet at de produserer «utslippsfri sement».
Dagens karbonfangstbølge følger mønsteret til tidligere fiaskoer (som Mongstad) – hypen sprekker over hele verden. Nå snakkes det mer om karbonfjerning og -lagring, som avhenger av enda mer spekulative, dyrere teknologier. Man setter fremtidige mål for «klimapositive» bidrag, og tjener penger ved å selge kvoter for fremtidige utslippskutt, uten at reelle utslippsreduksjoner foreligger. Karbonfjerning fremmes av petroleumsnæringen – og tekgiganter som vil kompensere for økende utslipp fra datasentre.
Les også:
Enova med millionsatsing på karbonfangst
Det er riktig at industrien deltar i klimadebatten. Men det er ikke særlig overraskende at en som jobber med karbonfangst i en næringsklynge vil ha mer karbonfangst. Industrier pleier ikke å ta til orde for mindre forbruk av varene de produserer.
Tekniske løsninger som innebærer minst mulig endring i dagens produksjonsmønstre – som også gir svære subsidier – fremstilles som uunngåelige når industrien setter grensene for politikken, som da Miljødirektoratets analyse av klimatiltak «i all hovedsak» baserte seg på intervjuer med industrien.
Lærdommen fra EUs klimarevers bør være at vi må slutte å la interessene som tjener mest av tut-og-kjør-politikken sette premissene.
Det er nettopp påvirkning fra industrien som utvannet EUs klimapolitikk. Endringene i kvotesystemet er ikke et ufarlig forsøk på å «gi industrien mer tid». De utgjør en dramatisk tilbaketrekning som skyldes langvarig lobbyvirksomhet fra forurensende næringer opp mot flere deler av EUs klimapolitikk.
Karbonfangstens uforholdsmessig store plass i klimadebatten skyldes også et langsiktig lobbyarbeid av oljenæringen (inkludert Equnior) og land som Norge, i Brussel, på klimatoppmøter og til og med hos Klimapanelet. Lærdommen fra EUs klimarevers bør være at vi må slutte å la interessene som tjener mest av tut-og-kjør-politikken sette premissene.
- Har du et innlegg du vil dele med Energi og Klima? Send en epost til energiogklima@energiogklima.no!
