2. Den oljeindustrielle fortellingen
Olje og gass er Norges desidert viktigste næring. Den har skapt hundretusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Den gir uunnværlige eksportinntekter og står for nær to tredjedeler av norsk vareeksport. En klimamoralistisk nedstenging av norsk oljevirksomhet vil bety en destruktiv bråstopp for norsk økonomi og døden for store deler av norsk industri.
Industrifolk har lenge identifisert seg med den oljeindustrielle fortellingen. Man har satt likhetstegn mellom høy aktivitet i petroleum og gode tider for norsk industri. Slik har det også i stor grad vært. Men hvordan ser forbindelsen mellom oljepolitikk og industriutvikling ut når verden er på full fart inn i den store energiomstillingen – vekk fra det som norsk industri gjør best og tjener mest på?
Her ligger en akutt utfordring for et av de mest sentrale områdene i norsk politikk: Ingen av de to konkurrerende fortellingene handler om hvilken oljepolitikk som er best for norsk industri i en verden i energiomstilling.
Derfor undersøker Manifest Tankesmie i en ny rapport hva energiomstillingen betyr for premissene i oljedebatten.
Tempoet i omstillingen øker
Landene omkring oss har forsterket ambisjonene – og satsingene – innen grønn industri kraftig. Et eksempel er havvind, der Norge foreløpig har utlyst prosjekter med en total kapasitet på 4,5 GW.
Dette er store tall (samlet norsk vannkraftkapasitet, til sammenligning, er på 33 GW.) Havvindauksjonene beveger seg stadig mer mot systemer med kvalitative kriterier, der utviklere må bygge industri i landet vindparken skal stå i. Det gjør at konkurransen om industrietableringer hardner til.
Energimarkedene er på vei til å endres svært raskt. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) innebærer nåværende politikk at etterspørselen etter olje begynner å gå ned på 2030-tallet og etterspørselen på gass svekkes frem mot 2050. Men med annonsert politikk vil etterspørselen etter olje og gass begynne å falle allerede på 2020-tallet. I et netto null-scenario vil oljemarkedet skrumpe frem mot 2050, men den største økningen i markedet for grønn teknologi skjer i perioden frem til 2030.
Dette skjer nå. Men i norsk debatt omtales grønn industri som noe som ligger et godt stykke inn i fremtiden. Da Jonas Gahr Støre bidro til å øke Norges oljeavhengighet med sin støtte til oljeskattepakken i 2020, skulle det gi «håp for arbeidsplasser, inntekter og broen inn til det grønne skiftet». Mens landene rundt oss løper skoene av seg inn i det grønne industriskiftet, velger Fellesforbundets leder Jørn Eggum å feire at utbyggingen av Wisting-feltet – langt mot nord – skal «fylle verkstedhallene» i norsk leverandørindustri i flere år fremover. Aker BP omtaler aktiviteten på norsk sokkel som «rekordstor» og vil «investere 135 milliarder norske kroner fram til 2028 i nye prosjekter på norsk sokkel».
Dette er i samme periode som mye av Nord-Europas havvindindustri, og andre grønne verdikjeder, skal etableres. Den høye olje- og gassaktiviteten i disse avgjørende årene gjør at det blir vanskelig for Norge å vinne markedsandeler i grønn industri.
Dette skiftet i den klima- og energipolitiske situasjonen gjør at Norge trenger en aktiv industripolitikk som tilpasser tyngdepunktet i norsk næringsstruktur deretter. Norge har ikke råd til å være det eneste landet i Nord-Europa som klamrer seg fast til en markedsidealistisk forståelse av næringspolitikk og økonomisk utvikling. Særlig ikke fordi Norge er mer avhengig av fossil industri enn våre naboland.
Krigen i Ukraina og de europeiske reaksjonene på Russlands militære aggresjon bidrar bare til å forverre dilemmaet som nå kaster mørke skygger over norsk økonomis framtidige industrigrunnlag.
På den ene siden drives prisene på fossilgass til nye høyder, noe som forsterker de kortsiktige insentivene til å holde høyt tempo i leting og utvinning på norsk sokkel.
På den andre siden vil EUs ambisjon om å kutte ut russisk gass føre til at storstilte utbygginger av fornybar energi framskyndes i tid. Med andre ord: Den grønne omstillingen akselereres samtidig som det blir enda mer lønnsomt – på kort sikt – for norsk næringsliv å utsette det grønne industriskiftet vekk fra en «oljefast» næringsstruktur.
En industriomstilling som ikke går ihop
Om kapasiteten i norske verkstedhaller går til fossile prosjekter, begrenses rommet til den grønne industriutviklingen alle snakker så varmt om. Men på denne utfordringen synes regjeringen Støre å svare som Ole Brumm: «Ja takk, begge deler»; både storstilte planer for havvind og grønn maritim industri og, samtidig, rekordhøy aktivitet innen olje og gass. Strategien har flere problemer:
Ett problem er tidsperspektivet. Det er dessverre ikke slik at de grønne industrieventyrene sitter pent og venter helt til den norske Askeladden har gjort seg ferdig med hele oljeeventyret sitt. Når forbundsleder Jørn Eggum drømmer om «morgendagens grønne næringer», snakker han også om dagens grønne næringer. Bare ikke i Norge.
Det andre problemet er den særegne lønnsomheten som følger av «grunnrenten» i petroleumsnæringen. Norsk petroleum kommer fortsatt til å være superlønnsomt mens det ene grønne industritoget etter det andre forlater perrongen.
Det tredje problemet er stiavhengig teknologisk utvikling. Mange av norsk industris fremste tekniske fortrinn er knyttet til den globale lederrollen innen offshore olje og gass.
Når petroleum er så lønnsomt som det er, og dessuten er noe norske virksomheter kan fra før, finnes det en god sjanse for at regjeringens Ole Brumm-strategi vil mislykkes. I stedet for en industripolitisk styrt omstilling til bærekraftige eksportnæringer, blir norsk industri stående med begge beina i oljefatet helt til «eventyret» endelig tar slutt.
Finans og industri
I et rent finansielt perspektiv kan det være en fornuftig strategi å gi full gass for petroleum. En oljeinvestor kan tappe Nordsjøen til siste dråpe, så lenge det er lønnsomt, og deretter investere milliardene han har tjent i tysk, dansk og nederlandsk grønn industri. Finansformuen vokser.
Industrielt framstår strategien heller ufornuftig. Stord, Verdal, Egersund og andre norske lokalsamfunn er i dag avhengige av offshoreindustrien. Disse har knapt noen økonomisk framtid hvis de ikke lykkes med en kraftfull utvikling av grønnere industrier – før det er for sent. Det er usannsynlig at Norge vil lykkes med noen slik storsatsing på nye industrier med en tut og kjør-politikk for petroleum som binder enorme ressurser, over lang tid, opp til olje og gass.
I fravær av en kraftfull industripolitikk peker den nåværende utviklingen mot en finansielt motivert nedtrapping av norsk sokkel som til slutt etterlater et avindustrialisert rustbelte langs norskekysten.
Det amerikanske «rustbeltet» er navnet på områder og regioner, tidligere kjent som «stålbeltet», som de siste tiårene er rammet av en omfattende avindustrialisering med store negative konsekvenser økonomisk og sosialt. Politisk kan man forvente at en slik avindustrialisering bidrar til økt polarisering og, hvis Norge følger andre land, framgang for høyrepopulismen.
I veivalget mellom kortsiktig høsting av verdier på norsk sokkel og langsiktige investeringer i industriutvikling har lønnstakere og investorer i oljeindustrien ikke lenger samme interesser. De store oljeinntektene kan finansiere en satsing på omstilling som det er, men det vil kreve at bedriftene reduserer utbetaling av overskudd og aksjetilbakekjøp, noe som ville gjøre bedriften mindre attraktiv på aksjemarkedet. Derfor er det ikke interessant for investorklassen. Men for lønnstakere er situasjonen en annen, ettersom de er mer avhengige av arbeidsplasser, også i fremtiden.
Norge trenger derfor et industrielt perspektiv på tempoet i oljeaktiviteten. Det norske samfunnets omstillingsevne er i dag svak. Tilpasningen til endringene i energimarkedene krever en samlet politisk strategi som senker tempoet i oljeaktiviteten samtidig med at grønn industriutvikling stimuleres. Hvilke politiske verktøy kan tas i bruk for å sette et oljetempo som fremmer, ikke hemmer, ny industriutvikling?
1. Begrense leting
Det er vanskelig av tekniske, økonomiske og politiske grunner å begrense utnyttelsen av et oljefelt når det er funnet. De mest attraktive funnene er også de som blir funnet først, og deretter blir det stadig vanskeligere og dyrere å utvinne ressurser. Et effektivt politisk verktøy for å begrense oljeaktiviteten er derfor å begrense eller stoppe letingen. Det innebærer også at de minst attraktive og dyreste områdene blir liggende under bakken, noe som er økonomisk rasjonelt.
Problemet med å stoppe letingen er at det er mulig at det finnes store, attraktive felt som ikke er oppdaget. Det er imidlertid usannsynlig. Hvis det mot formodning skulle være tilfelle, ville utvinningen være rasjonell fra et finansielt perspektiv, men ikke et industrielt.
2. Stenge områder
Regjeringen kan også stenge områder for oljeaktivitet. Passende områder kan være særlig sårbare eller vanskelig tilgjengelige miljøer lengst i nord. De fleste gjenværende ressursene ligger i Barentshavet Sør og særlig i Barentshavet Nord, som også er de vanskeligste og dyreste områdene å utvikle. Utviklingen der ville også innebære store industrietableringer i Nord-Norge, som ville låse inn oljeutvinningen i Norge ytterligere.
Når slike felter elektrifiseres – som er regjeringens ønske – tar det også store mengder strøm, noe som undergraver Nord-Norges konkurransefordel med billig strøm til grønne industrietableringer. Derfor kan det være klokt å stenge hele Barentshavet for fortsatt olje- og gassaktivitet.
3. Innføre produksjonsavgift
Forskjellen i den relative lønnsomheten mellom olje- og gassutvinning og grønn industri er det store hindret for at bedrifter skal investere i grønn industriutvikling og frigjøre kapasitet for langsiktig utvikling av grønn teknologi. Et verktøy for å begrense lønnsomheten i olje- og gassproduksjonen kunne være innføring av en produksjonsavgift, som dermed gjør grønne industrisatsinger mer attraktive.
Problemet med en produksjonsavgift er at det påvirker lønnsomheten først etter at de største investeringene er gjennomført, og derfor frigjør industriell kapasitet først på lengre sikt. Men siden bedriftene må gjøre strategiske beslutninger over lange tidshorisonter, kan det likevel være et viktig tiltak for langsiktig endring av forholdet mellom petroleum og grønn energi.
4. Investeringsbegrensninger
Tidligere hadde Norge et tak på hvor mye penger det var tillatt å investere på norsk sokkel, for å begrense utvinningstempoet. Det kunne vi gå tilbake til. Et tak kunne innføres og senkes over tid for å vise at det finnes en langsiktig, forutsigbar strategi for reduserte investeringer. Et tak kan også kombineres med målsettinger for grønn industriutvikling.
Det finnes i dag en form for investeringsbegrensning. Investeringer på over 20 milliarder kroner må godkjennes av Stortinget, mens investeringer som er mindre, bare trenger godkjenning av Olje- og energidepartementet. Den grensen kunne endres, slik at Stortinget må godkjenne alle investeringer på norsk sokkel. Da ville Stortinget få mer kontroll over oljeinvesteringene og kunne godkjenne dem ut fra en helhetlig strategi for utviklingen i norsk næringsliv.
Ny strategi for industriutvikling og arbeidsplasser
Den framvoksende konsensusen om behovet for grønn industriutvikling må kombineres med en edruelig debatt om tempoet i norsk oljeleting. Hvis debatten setter seg fast i et polarisert forhold mellom den klimamoralistiske og den oljeindustrielle fortellingen, er det stor fare for at både klodens klima og norsk industri taper.
Lønnstakerkollektivet – og regjeringen – må utvikle en strategi for industriutvikling og arbeidsplasser basert på de oppdaterte forholdene på energimarkedene. Ikke på gamle sannheter.
