Prisen på CO₂-utslipp i det europeiske kvotesystemet har i mange år vært så lav at effektene knapt har vært merkbare for noen. De siste månedene har imidlertid CO₂-prisen økt svært raskt og passerte denne uken 20 euro pr tonn. Dette er en sterkt medvirkende faktor til at strømprisene nå er høye. Hvis vi ser noen år fremover, mener mange eksperter at vi vil kunne se CO₂-priser på både 30 og 50 euro pr tonn.

Økt CO₂-pris «smitter» over på strømprisen – også i Norge.

En økning i CO₂-prisen er sterkt ønskelig, men drar med seg noen problemstillinger som må drøftes og håndteres.

• Økt CO₂-pris betyr høyere strømpris. Høyere strømpris betyr økte kostnader for næringslivet og drar inn kjøpekraft fra forbrukerne.
• Samtidig løftes vannkraftens verdi. Grunnrenten øker.
• Hvordan skal denne økte grunnrenten fordeles mellom ulike formål og sektorer?
• Kan det for eksempel være riktig å redusere el-avgiften dersom CO₂-prisen overstiger et gitt nivå?
• Hvordan er fordelingen mellom kraftforedlende industri og alminnelig forbruk?

Økt CO₂-pris er bra

Økt pris på CO₂, et såkalt velfungerende karbonmarked, har i alle år vært fremholdt som et ønske og et mål for norsk klimapolitikk. Kvotemarkedet er på mange måter grunnmuren i både europeisk og norsk klimapolitikk og det er ingen tvil om at høyere CO₂-priser er bra.

Det gir et langsiktig signal om at utslipp skal koste og det kan også gi betydelige utslippsreduksjoner på kort sikt – i første rekke gjennom et skifte fra kull til gass i kraftproduksjon. Fornybar energi, både gammel og ny, blir også mer verdt når CO₂-prisen øker.

Det snakkes mye både om tørkesommeren og om utenlandskablers virkning på strømprisen, men lite om CO₂-prisens betydning.

Det er bare i de innerste krokene i kraftselskapene, i forvaltningen, og i noen konsulentselskaper, at man fullt ut er inneforstått med sammenhengen mellom CO₂-prisen og strømprisen. Ingen myndigheter eller sterke næringsaktører har brukt krefter på å forklare dette for folk flest. Når CO₂-prisen i mange år har vært på svært lave nivåer, har det heller ikke vært nødvendig. Men nå – og med utsiktene fremover – er bildet annerledes.

Med Acer-striden friskt i minne er det viktig å se på CO₂-prisens betydning i kraftmarkedene. Man må snakke om – og håndtere – klimapolitikkens fordelingseffekter. Hvis dette neglisjeres, kan det komme en rekyl fra politikkens ytterkanter. Det vil være krefter både til venstre og høyre i politikken som kan tenkes å utnytte en slik situasjon til å mane frem opprør – og det viktigste enkeltelementet i klimapolitikken – CO₂-prising – kan havne i vanry.

CO₂-prisen «smitter» til kraftmarkedet

Dette har en Europa-dimensjon. Norge er knyttet til EUs kvotemarked – det sikrer industrien like vilkår og gjør det enklere for Norge å oppnå sine klimaforpliktelser. Dette er viktig og bra for Norge, vi er tjent med å delta i et sterkt europeisk samarbeid om klimapolitikken. Men som med Acer, kan altså EU-tilknytningen gis «skylden» for at strømprisen øker – hvis noen skulle finne det for godt.

Poenget er følgende faktum: Kraftprisen bestemmes i hovedsak av prisen på råvarer – kull, gass og CO₂. Dette setter også prisen på den norske vannkraften, strømmen du og jeg kjøper fra våre leverandører.

Hvor mye vann det er i kraftmagasinene spiller en betydelig rolle, men råvareprisene er viktigere. De siste månedene har kull- og gassprisene økt. Kostnadene knyttet til CO₂-utslipp kommer på toppen av råvarekostnaden i et kull- eller gasskraftverk og gjør strømmen dyrere enn den ellers ville vært – også i Norge.

Denne effekten inntreffer gjennom prisdannelsen på kraft i det europeiske og nordiske kraftmarkedet. Når den siste kilowattimen som leveres inn i markedet har CO₂-utslipp, så vil denne CO₂-kostnaden reflekteres når prisen på all kraft settes. Derfor «smitter» CO₂-prisen over i prisen på strøm.

Det er vanskelig å beregne eksakt hvor stor denne «smitten» er, men omkring halvparten av CO₂-kostnaden er et godt estimat for situasjonen nå, ifølge ekspertene.

Med CO₂-priser som nå – på 19 euro tonnet – er kraftprisen altså omkring 10 øre/kWh høyere enn den ville vært uten kvotesystemet. En CO₂-pris på 30 euro tonnet – som vi altså kan vente – vil altså løfte strømprisen med omkring 15 øre/kWh målt mot et system uten prising av CO₂-utslipp.

For en norsk gjennomsnittshusholdning betyr dette at en økning i CO₂-pris fra 10 til 30 euro tonnet betyr omkring 2000 kroner i økte strømutgifter årlig, gitt et forbruk på 20.000 kWh.

For de fleste norske familier velter neppe det økonomien, men det vil veie tyngst hos dem som har minst å rutte med.

Med støyen om kraftkabler i minne, er det også verdt å merke seg at effekten på strømprisen av dyrere CO₂ er mye større enn virkningen av flere utenlandskabler.

Staten får økte inntekter

Den andre siden av mynten er at økt CO₂-pris løfter verdien på norsk vannkraft og dermed også grunnrenten – slik at kraftselskapene, som eies av staten, fylkeskommuner og kommuner, får høyere inntekter.

Økte CO₂-priser – og den høyere kraftprisen som følger – gir penger rett på bunnlinjen hos kraftselskapene. Den norske kraftproduksjonen er normalt på ca 130 TWh i året. Med en kraftpris på 30 øre/kWh er bruttoverdien av den norske kraftproduksjonen dermed på i overkant av 40 milliarder kroner i året. Hvis CO₂-prisen øker kraftprisene med en tiøring, til 40 øre/kWh, så kan det legges til 13 milliarder kroner – og det uten at noen har løftet en finger. Det aller meste av de økte inntektene vil stamme fra regninger norske forbrukere betaler, fordi det aller meste av strømmen konsumeres her i landet.

Fordeling – stat og privat

Med høyere CO₂-priser så drives altså grunnrenten i været og det må tenkes nøye igjennom – og debatteres åpent – hvordan disse ekstraverdiene fordeles. Det handler om fordeling mellom stat og privat, men også mellom vanlige forbrukere og industrien.

Kraftsektoren står foran store investeringer og mener dagens skatteregime er et hinder. Det kan tenkes regimet bør justeres for å fremme investeringer, men med høyere CO₂-priser i vente er det ikke på noen måte gitt at det er riktig å gi kraftsektoren generelle skattelettelser. Med bedre lønnsomhet i bransjen, vil det være kommuner og fylker som tilfeldigvis eier store kraftressurser som nyter godt av ekstraprofitten. Skattlegging gjør at pengene går rett inn i det store spleiselaget statsbudsjettet representerer.

El-avgiften forbrukerne betaler har blitt en viktig inntektskilde for staten og den har økt relativt mye de siste årene. Med økende CO₂-priser kan det være fornuftig å se på denne avgiften i nytt lys. Som nevnt, vil økte CO₂-priser gi forbrukerne økte kostnader – og staten økte inntekter. Hvis Stortinget ønsker å skjerme folk flest mot høyere strømpriser, kan el-avgiften justeres noe ned.  Argumentet mot, i tillegg til hensynet til statens inntekter, vil være at høyere kraftpriser stimulerer til energieffektivisering og egenproduksjon av strøm, for eksempel ved solceller på taket.

Hvordan kostnadene innen energiforsyningen fordeles mellom alminnelige forbrukere og industri som nyter godt av reduserte satser og forskjellige kompensasjonsordninger, er også et spørsmål med betydelige fordelingspolitiske komponenter. Mens industrien er unntatt, så betaler vanlige forbrukere for kostnadene for eksempel ved grønne sertifikater. Dette er en overføring av verdier fra den alminnelige forbruker til store selskaper som Hydro og Alcoa. Også CO₂-kompensasjonsordningen for den kraftkrevende industrien representerer en overføring av verdier fra fellesskapet til bestemte industrier.

Det er sterke argumenter for å gi industrien gode vilkår, men det er også et spørsmål hvor mye vanlige forbrukere og lønnsmottakere skal yte for å støtte industrien og dens eiere.

Mange vil trolig være skeptiske til å «blande inn» fordelingspolitikken når det er snakk om klima- og miljørelaterte avgifter og subsidier. Men klima- og energiomstillingen er så stor og omfattende at den vil påvirke samfunnet i betydelig utstrekning. Derfor må fordelingsdimensjonen med når kursen fremover stakes ut.