Norsk landbruk har gjennomgått en omfattende effektivisering de siste tiårene. Vi produserer mer melk med færre melkekyr. Landbruksarealet har gått ned, mens produksjonen har gått opp. Intensiv avl, utvikling av kraftfôr, kunstgjødsel, dieseldrevne kjøretøy og tekniske innovasjoner er blant det som har bidratt.
Effektiviseringen har gått hånd i hånd med globaliseringen. Vi importerer for eksempel mer mat og råstoffer til kraftfôr. Med dette kommer miljøkostnader i form av energiforbruk og CO2-utslipp når råvarene fraktes over lange avstander. Det moderne jordbruket er energikrevende: Produksjon og drift av landbruksmaskiner, kunstgjødsel og kraftfôr krever mye energi. Mesteparten av dette kommer også fra fossile kilder.
Samtidig skjer det noe med verden: Mens kloden blir varmere, tørker kornkamrene våre inn. Middelhavslandene, Ukraina, Kina, USA og andre storprodusenter av matkorn må regne med mindre nedbør og dårligere avlinger i tiårene som kommer. Dette skjer samtidig som vi vil oppleve befolknings- og velstandsøkning, noe som vil føre til at verden styrer mot en alvorlig matkrise. Verdens behov for mat er ventet å dobles i løpet av de neste tre tiårene, i følge FN. Produksjonskapasiteten er ikke ventet å øke med noe i nærheten av dette. Det må vi gjøre noe med.
Norge kan yte enda mer
Norge kan og må ta et større ansvar. Både for egen matproduksjon, men også for å bidra til dugnaden som kreves for å brødfø jordens befolkning i fremtiden. Da kan vi ikke belage oss på dagens energikrevende, importbaserte matproduksjon. Vi må tenke annerledes, og vi må begynne med det nå. Ironisk nok kan vi få litt hjelp fra de samme klimaendringene som skaper problemene nevnt i forrige avsnitt.
Landet vårt er i ferd med å bli varmere og våtere. Den globale oppvarmingen vil faktisk gi bedre dyrkningsforhold mange steder her hjemme. Fotosyntesen gir oss gratis energi fra solen, og under et varmere og våtere klima vil lengre vekstsesong muliggjøre mer mat og fôrproduksjon. Regnet vil, med mulig unntak for de våteste vestlandsbygdene, gi oss større avlinger og sikre mot tørken som truer matforsyningen i mange områder ellers i verden.
Samtidig er det to kjennetegn ved retningen norsk landbruk har i dag, som kan gjøre det vanskelig å møte og utnytte klimaendringene. For det første er hele landbrukssystemet optimalisert for det klimaet vi har i dag. For det andre er det optimalisert for den typen landbruk som drives mest effektivt på flatbygdene på Østlandet og i Trøndelag. Dette henger sammen med at dagens landbrukspolitikk er utviklet gjennom en tid der klimaendringer ikke hadde noen høy prioritet. Det var folk og penger, ikke miljø, som var den begrensende faktoren. Norsk landbruk skulle effektiviseres med tanke på arbeidskraft: Jo mer mat per nedlagt arbeidstime, jo mer effektivt ble landbruket. Subsidiesystemet har vært innrettet etter samme grunnleggende målsetning.
Skakkjørt debatt
I den offentlige landbruksdebatten har heller ikke klima vært noe fremtredende tema. Argumentene har dreid seg mest av alt om de store samfunnskostnadene ved landbruket, veid opp mot forsyningssikkerhet, folkehelse og kultur. Samtidig har landbruk i stor grad vært problematisert, som et slags nødvendig onde. Dette mens vi har framsnakket havressursene våre – fiskeri og oppdrett – og satset milliarder på å videreutvikle de marine næringene til å bli viktige mat- og inntektskilder.
Når for eksempel Ocean Forest-prosjektet til Lerøy skal utvikle levedyktige økosystemer for å produsere oppdrettsfisk på en bærekraftig måte, bejubles det i offentligheten. Med god grunn, det er et viktig og spennende prosjekt. Men hvorfor fokuserer vi ikke mer på at vi allerede har slike fungerende økosystemer som vi har høstet bærekraftig av i tusener av år – på land?
Gjennom beitebruk langs fjorder og på fjellet har for eksempel bønder i Norge tradisjonelt utnyttet energien fra fotosyntesen i variert og vanskelig dyrkbar natur, med minimal input av energi og små naturinngrep. Dette burde være et eksempel til etterfølgelse for fremtidens matproduksjon. Men dette er ikke historien som fortelles om norsk landbruk. Det å utnytte naturressursene våre på land – utover vannkraften – fremstilles i stedet som dyrt, ineffektivt og anakronistisk. Det er ikke mer enn tre år siden Civita i et notat i praksis foreslo å legge ned store deler av norsk landbruk – fordi det ikke var økonomisk konkurransedyktig.
Tre punkt i en ny debatt om landbruket
Før vi kan ta fatt på dugnaden, må vi derfor rydde litt opp. Den beste måten å gjøre det på, er ved å styre debatten mot de tre punktene vi mener er viktigst å ta stilling til nå.
For det første: Det totale arealet brukt til landbruksformål har gått kraftig ned. Dette gjelder både matjord, en ikke-fornybar ressurs som er under press globalt, og utmarksressursene i fjorder og fjell. Det er en kjensgjerning at arealtap kan begrense muligheten for å opprettholde eller øke produksjonen på en bærekraftig måte i fremtiden. Her må vi stanse og snu utviklingen. Matjord må bevares, og vi må finne tilbake til måter å utnytte utmarken bedre på.
For det andre: Subsidiesystemet har tilgodesett store bruk, spesielt i lavlandet og på Østlandet. Det har ført til at tradisjonelle former for landbruk i andre deler av landet ikke har vært økonomisk lønnsomme. Det tradisjonelle småskalalandbruket på Vestlandet og i Nord-Norge er nå under sterkt press. Vi må derfor vurdere nye former for støtte som kan gi oss en mer bærekraftig utnyttelse av naturressursene over hele landet.
For det tredje: Vi har innrettet landbrukssystemet for å minimere bruk av én ressurs – menneskelig arbeidskraft og -tid. Det er ikke dette som vil begrense matproduksjonen i fremtiden. Det er energi- og naturressurser som vil bli knapphetsgoder. Vi må derfor
