Må vi være brune for å bli grønne? – Energi og Klima

Må vi være brune for å bli grønne?

Vi har mye å lære fra oljeindustrien i overgangen til et mer miljøvennlig og bærekraftig samfunn, men det er også grenser for hvor viktig oljeindustrien kan bli i dette arbeidet fremover.

Oljebransjens ord om egen uunnværlighet er en del av bransjens selvforsvar i en verden med stadig større motstand mot fossil energi, skriver artikkelforfatteren. Her olje- og energiminister Tina Bru med Equinors konsernsjef Anders Opedal. (Foto: Olje- og energidepartementet).

Oljepolitikerne og talspersonene i oljebransjen har fått seg et nytt snakkepunkt. Da olje- og energiminister Tina Bru (H) åpnet Norsk offshoredag nå i starten av juni, hørtes det slik ut:

«Kompetansen og teknologien i olje- og gassindustrien utgjør selve grunnlaget for mange av fremtidens bærekraftige næringer».

Taper teknologi og kompetanse

Et par uker tidligere kom IEAs 1,5 grader-rapport, som viste hvordan energisektoren kan komme ned til netto null utslipp i 2050. I et lanseringsintervju med The Guardian sa IEA-sjef Fatih Birol: «Hvis regjeringene mener alvor med klimakrisen, så kan det ikke investeres i ny fossil energi fra nå av».

IEA har hatt noe nær gudestatus på energianalyser de siste årene, så det er naturligvis vanskelig å gå imot en slik oppfordring. Olje- og energiminister Bru sa imidlertid at hun mente det «ikke gjør en forskjell i et globalt perspektiv» om Norge dropper nye oljeutbygginger. I et intervju med E24 fortsatte hun slik: «Derimot vil vi tape viktig teknologi og kompetanse vi trenger for å klare omstillingen rapporten peker på, enten det er snakk om havvind, karbonfangst og -lagring, eller behovet for nye mineraler til å bygge batterier og fornybar energi».

Hennes statssekretær Tony Tiller sendte på samme frekvens da han var i Dagsnytt Atten-studio 18. mai. Han sa at «Vi går glipp av kompetanse og teknologi for å klare omstillinga» om vi skal legge om oljepolitikken og slutte å investere i nye felt.

«Lede oss inn i fornybarsamfunnet»

Noen dager senere var det administrerende direktør i Norsk olje og gass, Anniken Hauglie, som satt og svarte på spørsmål om IEA-rapporten i Dagsnytt Atten-studioet. Da programlederen spurte om konsekvensene av å følge anbefalingene i IEA-rapporten, sa Hauglie at:

«Vi ville jo tapt enorme inntekter til fellesskapet, og det er 200.000 arbeidsplasser i dag. Det ville hatt dramatiske konsekvenser. Men det som er enda viktigere, er at det er jo teknologien, kunnskapen og kapitalen i disse selskapene som skal lede oss inn i fornybarsamfunnet. Så det å skru av den ene delen og tro at den andre delen skal komme av seg selv, det er en stor misforståelse.»

De har utvilsomt et poeng, Bru, Tiller og Hauglie. Det er nyttig å ha erfaring fra petroleumsutvinning offshore når du skal bygge ut vindkraft offshore. Akkurat slik det var nyttig for petroleumssektoren, den gang den var fersk, at Norge hadde erfaring fra vannkraft og skipsfart.

Et forsvar for fossil energi

Petroleumsindustrien er stor og viktig i Norge og det jobber mange kunnskapsrike og initiativrike mennesker der. Teknologi som er utviklet i petroleumsindustrien, ofte i samarbeid med forskningsinstitusjoner, kan brukes innen fornybar energi, energieffektivisering og automatisering – eller helt andre områder: innen helse, for eksempel. Kompetanse på væskestrøm og trykk i rørledninger offshore har vært nyttig i forskningen på blodårer til hjertepasienter.

Samtidig må vi huske at oljebransjens ord om egen uunnværlighet er en del av bransjens selvforsvar i en verden med stadig større motstand mot fossil energi. Fra 1990-tallet og frem til i dag har sektoren fremmet en rekke ulike argumenter for å få folkelig og politisk aksept og støtte, og dermed den nødvendige «licence to operate».

Det har vært påstått at den norske oljebransjen er «klimavennlig» og at norsk oljevirksomhet hjelper de fattige i en verden som trenger mer energi. Disse gamle påstandene var betydelig overdrevet, og brukes ikke på samme måte lenger. Bransjen har i alle fall valgt litt andre, mer nøkterne ord.

Fra bro til tunnel

Et klassisk retorisk grep fra bransjen har også vært at gassen vår kan danne en «bro» til et samfunn som drives av fornybar energi. Det er like usant som det er sant. Det stemmer at en liten andel av gassen vi eksporterer til Europa kan brukes i stedet for kull, men gassen konkurrerer også i stadig større grad mot rene og fornybare energiformer. Ved å satse på gass i en overgang, kan Europa låse seg inne i en fossil infrastruktur, og det har ikke EU noe ønske om. På grunn av EUs grønne giv skrumper markedet for fossil gass dramatisk fremover.

Gass kan riktignok fungere som en balansekraft for sol- og vindenergi, når sola ikke skinner eller vinden ikke blåser. Til dette formålet kan man imidlertid også bruke vannkraft, batterier, hydrogen, geotermisk energi og andre former for mer klimavennlig teknologi.

I promoprosjektet «Den nye oljen», som Norsk olje og gass sto bak, ble det i 2017 laget en rapport av unge med tilknytning til bransjen. Målet var å få unge til å heie på oljebransjen. I rapporten ble bro-bildet erstattet av en tunnel-modell. Ideen var at det handlet om å grave seg frem til fornybarsamfunnet, og i en illustrasjon i rapporten så vi at det var stadig yngre og freshere oljearbeidere som gravde. Støttebjelkene var laget av petroleum, eller rettere sagt av «olje- og gassbransjens teknologi, kapital og kunnskap». «Uten disse bjelkene faller tunnelen sammen», ble det sagt.

Det ble bare ikke sannsynliggjort at fortsatt olje- og gassproduksjon var nødvendig for å kunne bruke den teknologien, kapitalen og kunnskapen petroleumssektoren har gitt oss.

Motarbeider omstilling

De store selskapene i den norske oljebransjen satser på klimaløsninger som CO2-fangst og -lagring, havvind, hydrogen og ammoniakk, men det er foreløpig en liten andel av virksomheten. Samtidig jobber de dessuten for at det skal være mulig å produsere mest mulig olje og gass, så lenge som mulig.

Det kan godt være at en satsning på fortsatt oljeproduksjon fortrenger klimasatsning, i minst like stor grad som den «hjelper» klimasatsning. I et intervju med Khrono i 2019 sa William Helland-Hansen, professor i geologi og mangeårig oljeforsker, at «Når myndighetene gjør det de kan for å stimulere aktiviteten på norsk sokkel, inkludert rekordtildeling av nye leteområder, hindrer det vridningen fra fossil til grønn forskning».

Vi har også sett at representanter for norske oljeinteresser i mange år har kjempet for norsk petroleum, da særlig den fossile gassen, i Brussel. Når EU har jobbet for en stadig mer ambisiøs klima- og energipolitikk, har norske oljeaktører prøvd å forsvare gassen og forhindre at fossil energi presses ut for fort. Det ser vi også i disse dager, når det er tøffe forhandlinger i EU om gassens rolle i taksonomien, EUs klassifiseringssystem for hva som kan passere som grønne og bærekraftige investeringer. Hvis det som i utgangspunkt var klassifisert som «brunt» skulle bli «grønt», vil nok mange reagere med å kalle det grønnvasking.

Ta i bruk kompetanse og teknologi

IEA har sagt at vi i praksis har all teknologien vi trenger for å halvere utslippene fra energisektoren innen 2030, men at vi må ha mer og bedre teknologi for å komme helt ned til null i 2050. På kort sikt er det viktigste med andre ord å ta i bruk teknologi som allerede er tilgjengelig, og gjøre det i stor skala.

Når stadig ny teknologi skal utvikles, kan det være sannsynlig at andre aktører enn oljebransjen vil være de viktigste fremover. For eksempel kraftbransjen i stort, ulike forskningsinstitusjoner og ikke minst finansnæringen.

Ingeniører og andre ansatte i oljeindustrien kan jobbe videre i selskaper som satser på havvind, solenergi − eller sirkulærøkonomi i bygg og anlegg, for den saks skyld. De kan ta med seg sin kompetanse og bidra til omstilling. Vi kan også dra nytte av oljepengene og aksjeavkastningen i Oljefondet, og bruke disse pengene på store, viktige løft for fornybar energi fremover.

Alt dette er mulig uten at vi åpner opp nye felt for oljeproduksjon.

Nye signaler?

11. juni skal Tina Bru etter planen legge frem regjeringens nye energimelding. Der vil hun etter all sannsynlighet fortsatt mene at nye olje- og gassfelt er nødvendig og forsvarlig, men vil hun komme med nye signaler påvirket av IEAs netto null-rapport? Hvor ambisiøs vil satsningen på ny og mer klimavennlig energi være?

Minst like spennende blir det å få vite hvilken kurs Equinor staker ut, når selskapet skal presentere sin energiomstillingsplan 15. juni. Konsernsjef Anders Opedal har sagt at Equinor ønsker å være et ledende selskap i det grønne skiftet. Da må selskapet være mindre og mindre oljeselskap og mer og mer fornybarselskap og CO2-fjerningsselskap. Forhåpentlig vil Equinor bevege seg raskere enn retorikken fra Olje- og energidepartementet og Norsk olje og gass så langt legger opp til.

For så rart det enn måtte høres ut i Norge: Det er mulig å bli klimavennlig uten å måtte drive med storstilt oljeproduksjon.

Kommentarfeltet er stengt.