5

Støtt oss
Stillinger
5
Klimakalender

Om oss

Om oss
Støtt vårt arbeid
Annonsere
Personvernerklæring
Administrer informasjonskapsler

Følg oss

Facebook
Bluesky
Linkedin
Rss feed

Kontakt oss

Redaksjonen
Energi og Klima
Odd Frantzens plass 5
N-5008 Bergen
til toppen
Pål W. Lorentzen
Pål W. Lorentzen
Pål W. Lorentzen er høyesterettsadvokat med bred og lang erfaring fra norske domstoler og også Den Europeiske menneskerettighetsdomstol. Han har vært formann i Den Norske Advokatforenings Rettssikkerhetsutvalg, dessuten styreformann i en lang rekke virksomheter og institusjoner innenfor næringslivet og kulturlivet. Pål W. Lorentzen var styreleder i Norsk Klimastiftelse fra starten i 2010 og frem til 2019.
Publisert 23. april 2020
Sist oppdatert 23.4.2020, 20:08
Artikkelen er mer enn to år gammel
Kommentar

Klima­søks­målet setter Høyeste­rett på prøve

Klimasøksmålet setter ikke bare norsk energi- og klimapolitikk på prøve. Prøven gjelder ikke minst Høyesterett selv.

Klimasøksmål – Johanna Hanno, Greenpeace

Klimasøksmålet skal nå behandles av Høyesterett i plenum. (Foto: Johanna Hanno, Greenpeace)

Publisert 23. april 2020
Sist oppdatert 23.4.2020, 20:08
Artikkelen er mer enn to år gammel
Pål W. Lorentzen
Pål W. Lorentzen
Pål W. Lorentzen er høyesterettsadvokat med bred og lang erfaring fra norske domstoler og også Den Europeiske menneskerettighetsdomstol. Han har vært formann i Den Norske Advokatforenings Rettssikkerhetsutvalg, dessuten styreformann i en lang rekke virksomheter og institusjoner innenfor næringslivet og kulturlivet. Pål W. Lorentzen var styreleder i Norsk Klimastiftelse fra starten i 2010 og frem til 2019.

«Klimasøksmålet», anlagt av Greenpeace Norden, Natur og Ungdom m.fl. mot Staten, er nå kommet frem til Norges Høyesterett som vil behandle saken – regjeringens tildeling av boretillatelser i Barentshavet – i plenum, det vil si av en samlet Høyesterett med 19 dommere. Forhandlingene vil gå over 7 rettsdager og trolig komme opp til høsten.

Et viktig formål med søksmålet, nemlig å få Høyesteretts fortolkning og anvendelse av Grunnloven § 112 som skranke for politiske vedtak med sterkt negative miljøkonsekvenser, er dermed oppnådd.

Samtidig har miljøorganisasjonene, på veien til Høyesterett, fått medhold på viktige prinsipielle punkter, ikke minst i synet på § 112 som en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter.

Likevel har søksmålet så langt ikke ført frem. En hovedårsak til dette er at Borgarting Lagmannsrett har etablert en udefinert og sterkt skjønnsmessig «terskel» for at § 112 skal kunne komme til anvendelse, samtidig som domstolen innrømmer myndighetene en like udefinert og uklar «skjønnsmargin», det vil si en adgang til selv å definere forholdet til grunnlovsbestemmelsen.  Lagmannsretten slår fast «…at ikke enhver miljøskade er omfattet» av § 112, samtidig som at myndighetene innrømmes «stor skjønnsfrihet» i valg av tiltak. Inngrepet skal derfor underlegges «en helhetsvurdering», der «terskelen må ligge forholdsvis høyt». Retten avstår uttrykkelig fra «å utlede kriterier for hvordan den nærmere grensen skal fastlegges…»

I sum har dette ført til en sterkt begrenset overprøving av regjeringens tildelingsvedtak.

Det vil for Høyesterett bli anført at lagmannsretten her har abdisert fra sitt konstitusjonelle kontrollansvar. Angrepet på saksbehandlingen vil bli opprettholdt. Høyesterett får i det hele en svært viktig og krevende oppgave med å fastlegge innholdet i § 112. Bestemmelsen har, som grunnlovsbestemmelser flest, en overordnet utforming og sparsomme forarbeider. Desto viktigere er det at domstolen forholder seg lojalt til grunnlovgiverens vilje: Bestemmelsen skal være et effektivt verktøy i miljøets tjeneste – ikke minst av hensyn til de kommende generasjoner.

Men Høyesteretts utfordringer er ikke slutt med dette. «Klimasøksmålet» åpner for ytterligere, og kanskje enda viktigere, spørsmål: Etablerer § 112 et særnorsk vern av miljøet, eller bør bestemmelsens innhold tilpasses og harmoniseres med det europeiske miljøvernet under Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK)?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne problemstilling er blitt særlig aktuell etter at Nederlands Høyesterett i en dom av 20. desember 2019 påla den nederlandske staten å begrense utslippene av klimagasser i 2020 med minst 25 prosent i forhold til 1990, mens den nederlandske staten hadde lagt seg på et lavere ambisjonsnivå, oppunder 20 prosent. Dommen tok utgangspunkt i at dagens klimasituasjon innebærer en risiko for tap av liv og skade på hjem og eiendom – og er dermed en krenkelse av EMK art. 2 og 8. Dette utløser en plikt for den nederlandske stat til å iverksette forebyggende tiltak, en plikt som staten i dette tilfelle ikke hadde oppfylt ved å legge seg på et lavere ambisjonsnivå enn 25 prosent.

Det er svært mye som taler for at den nederlandske høyesterettsdommen er et autoritativt uttrykk for en ny og retningsgivende tilnærming til klimautfordringene under EMK, noe som vil kunne innvirke på utfallet i Norges høyesterett. Selv om «klimasøksmålet» gjelder et annet saksforhold i utgangspunktet, vil den europeiske bakgrunnsretten som den nederlandske dommen bygger på, kunne få stor innvirkning. Et sentralt spørsmål blir da dette: Hvis Nederland med 20 prosent reduksjon i utslipp av klimagasser krenker EMK, hva da med Norge som ikke har redusert utslippene, men tvert imot har øket dem i forhold til 1990? Er det tenkelig at Norge, som ligger svært dårlig an i forhold til internasjonale mål, i tillegg skal kunne forverre situasjonen ytterligere ved produksjon og salg av olje og gass fra Barentshavet?

«Klimasøksmålet» setter ikke bare norsk energi- og klimapolitikk på prøve. Prøven gjelder ikke minst Høyesterett selv. Her har nederlandsk høyesterett gått foran.

ANNONSE
Bluesky

Les også

Fire oljeplattformer og et rødt forsyningsskip ligger ute på åpent hav under en overskyet himmel.

Oljeeksporten, – honnør til Greenpeace?

Jeg håpet å kunne gratulere Greenpeace med at de endelig respekterer de internasjonale reglene: «Hver nasjon skal ha ansvar for utslippene på sitt territorium», skriver Tore Killingland i et svar til Andreas Randøy.

16. januar 2026
Les mer
En mann i dress og rødt slips er avbildet i profil, stående innendørs med runde taklamper i bakgrunnen.

Aasland mangler nyanser om Europas gassbehov

Dagen etter at energiminister Terje Aasland tilbød 57 nye utvinningstillatelser, tildelte den britiske regjeringen støttekontrakter til 8,4 gigawatt havvind. En av Norges største gasskunder kan dermed være på vei mot nullutslipp i kraftsektoren i 2030.

15. januar 2026
Les mer
En mann i dress holder en mikrofon i den ene hånden og peker fremover med den andre hånden mot en ensfarget bakgrunn.

USAs fravær svekker ambisjoner – men gir også muligheter

USA har ingen føderal delegasjon i Belém. Det etterlater et maktvakuum i forhandlingene på COP30, med konsekvenser for klimaambisjonene og verdens klimapolitiske dynamikk, skriver Svein Tveitdal.

15. november 2025
Les mer
En gruppe mennesker holder et blått banner med teksten "CLIMATE JUSTICE" utenfor en stor, moderne bygning med sylinderformede strukturer.

Norge frikjent i Strasbourg – men kravet til nye oljefelt skjerpes 

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) frikjenner Norge for brudd på menneskerettighetene i klimasøksmålet om tildeling av lisenser i Barentshavet fra 2016. 

28. oktober 2025
Les mer
ANNONSE