Det er ni år til 2030. Innen da skal vi ha kuttet 50–55 prosent av våre klimagassutslipp. Gitt at vi faktisk mener det vi sier, da, om at klimaendringene er vår tids største utfordring, og at tiden for bare å snakke om mål uten å lage en politikk som faktisk gjør at vi når dem – er over.

Derfor fortjener klimadebatten mer enn det nivået den ligger på om dagen. Aldri før har klimapolitikken vært så systematisert som den er nå. Det viktigste første skrittet tok vi da vi koblet Norge til EUs klimasamarbeid. Med klimameldingen har vi tatt det neste – for første gang har vi ikke bare et overordnet prosentmål langt frem i tid, men sektorspesifikke mål og et utslippsbudsjett for hvert eneste år frem mot 2030.

Men når man følger den politiske debatten på klima om dagen, er ting snudd på hodet sammenlignet med hvordan det var før. Partier som tidligere (og for øvrig fortsatt) beskyldte regjeringspartiene for å gjøre for lite, for sent og ha for lavt ambisjonsnivå, lanserer nå det ene urealistiske tiltaket (eller mangel på tiltak) etter det andre.

Sist ut er Senterpartiet. Etter først å ikke en gang svare tydelig på om de stiller seg bak klimamålet på 50 til 55 prosent, sier de nå følgende:

«Ja, vi stiller oss bak målet.

Nei, vi vil ikke støtte det viktigste tiltaket som tar oss dit (økning av CO₂-avgiften). Vi vil heller ha CCS, hydrogen, biogass og elektrifisere sokkelen utelukkende med havvind. Og så vil vi plante skog.»

Det er ingenting galt med verken CCS, hydrogen, biogass, havvind eller skogplanting. Tvert om skjer det nå masse spennende innenfor alle disse områdene, og det bidrar også regjeringen til. Men å peke på dette som løsninger som alene vil ta oss til målet innen ni år – det er totalt virkelighetsfjernt.

For det første: Fellesnevneren for alle disse tiltakene er at de er kostbare. I noen tilfeller, ekstremt kostbare. Senterpartiet uttrykker bekymring for legitimiteten til klimapolitikken dersom den blir for dyr for folk flest, en bekymring jeg for så vidt deler. Men da er det rart å tenke at dette forsvinner, bare vi «skjuler» regningen gjennom gigantbevilgninger på statsbudsjettet i stedet for å vise den tydelig frem gjennom forurenser betaler-prinsippet.

Folk er uansett ikke dumme – motstanden mot å bruke milliarder av skattebetalernes penger på klimatiltak i form av subsidier til noe kan være vel så stor som mot enkelte avgiftsøkninger.

For det andre: Målet skal nås innen ni år. Bare tiden det tar å bygge ut løsninger med CCS, havvind, storskala produksjon og forbruk av hydrogen eller massiv skogplanting som fanger nok CO₂, tilsier at disse løsningene ikke alene er realistiske for å ta oss til målet. Men de er viktige for den generelle omstillingen, og fremover mot 2050 når vi skal være et lavutslippssamfunn.

Men Senterpartiet er ikke alene. Flere partier, nå som dagen er her for å stå for konsekvensene av de forpliktelsene vi har påtatt oss (igjen: fordi vi mener dette er vår STØRSTE utfordring), stikker hodet i sanden. Og det er litt forståelig fordi dette ER krevende. Og upopulært. Klimapolitikk koster. For staten, for næringslivet og for enkeltmennesket. Kanskje har for mange partier for lenge latet som at det ikke er tilfelle. Men det gjør det ikke noe bedre. I stedet for å bruke masse tid på alt man er imot, burde man heller løfte flere løsninger og forslag om hvordan dette kan gjøres på måter som gjør ulempene minst mulig. En åpenbar debatt man i så måte kunne hatt, er hvordan næringslivet og forbrukere skal kompenseres for økningen i CO₂-avgiften. Altså en mer detaljorientert debatt om det grønne skatteskiftet.

Klimapolitikk er populært. Klimatiltak kan være upopulære. Men det er vår fordømte plikt som ansvarlige politikere å stå i dette, og bidra til gode debatter om hvordan vi kan bøte på konsekvensene. Og fakta er uansett at jo lenger vi venter, desto større blir både kostnadene og konsekvensene for oss alle.