Erna Solberg har omtalt EUs krav til hvordan vi skal realisere klimakuttene frem mot 2030 som så krevende at «Dette er et forvaltningsregime som får Rasmus Hansson til å fremstå som både fleksibel og forståelsesfull».

De Grønne er enige i at utslippsmålene for 2030 er ambisiøse og mener at de er nødt til å være strenge, for at norske politikere ikke nok en gang skal gi blaffen i klimamålene våre. Norge har alltid vært god til å sette ambisiøse mål – men viljen til å implementere virkemidler for å nå disse målene har vært svært liten.

Milepæler og straff

Politikere både til høyre og venstre på den politiske aksen har lenge forfektet at beste måten å redusere klimagassutslippene på er at forurenser skal betale. Men den politiske kostnaden ved å innføre avgifter som faktisk endrer folks adferd har vist seg å være høy. Fjorårets budsjettforhandlinger viste at til og med relativt små endringer i virkemiddelbruken kan true regjeringssamarbeid. Det vil derfor kreve både politisk mot og vilje for å implementere tiltak som er tilstrekkelige til å ta oss helt til mål.

Med felles oppfyllelse av målene med EU kan vi ikke lenger trekke på skuldrene og si at vi «dessverre» ikke nådde målene vi hadde satt oss, og erstatte dagens uoppnådde mål med enda mer ambisiøse mål lengre frem i tid. Denne gangen står vi overfor krav om utslippsreduksjoner, med milepæler underveis, og straff i form av ytterligere skjerpede krav underveis dersom vi ikke er i rute til å komme i mål. Samtidig har Stortinget vedtatt at i 2025 skal 100 pst av nybilsalget være utslippsfrie biler. Hvis vi mener dette alvorlig må vi justere virkemiddelbruken ganske drastisk dersom vi ikke ønsker å forby salg av fossilbiler i 2025.

Klimabelønning

Skal vi nå målene uten å ty til forbud mener De Grønne at vi må tørre å tenke nytt. En ensidig avgiftsøkning som er tilstrekkelig stor til faktisk å endre adferden kan være vanskelig å få gjennomført. De Grønne la derfor før sommeren frem et forslag i Stortinget om å utrede hvordan en klimabelønningsordning (også kalt klimaavgift til fordeling) best kan introduseres.

En klimabelønningsmodell innebærer at bruk av fossil energi pålegges en progressiv avgift over tid. Dette gjøres for at samfunnet skal få tid til å omstille seg til det grønne skiftet, samtidig som retningen er gitt. Det vil lønne seg å innrette seg miljøvennlig, mens det motsatte vil koste. Midlene som kommer inn vil fordeles likt mellom innbyggerne, f.eks. over skatteseddelen. Dette vil kunne bidra til å motivere folket til å delta direkte i klimavennlig adferd.

Den som forurenser mer enn gjennomsnittet vil betale inn mer i avgifter enn vedkommende får tilbake, mens den som forurenser mindre enn gjennomsnittet får utbetalt mer enn hun eller han har betalt i avgifter. Modellen fører til at det blir økonomisk fornuftig å innrette seg miljøvennlig, ved at forurenser beskattes direkte og proporsjonalt for utslipp av klimagasser. Dette er i tråd med prinsippet om at ‘forurenser betaler’ som har vært en sentral del av norsk miljølovgivning i nærmere førti år.

Tilbakebetaling

British Columbia (BC) innførte en lignende modell i 2008 med stor suksess. De har innført en inntektsnøytral ordning, hvor inntektene fra karbonskatten har blitt direkte tilbakeført til innbyggere og foretak gjennom skatteletter. Provinsens CO₂-utslipp har i perioden etterpå blitt redusert med 16%, sammenliknet med en 5% økning i landet som helhet. BC hadde også høyere økonomisk vekst i perioden enn resten av landet, med en BNP-økning på 1,75% sammenliknet med 1,28% for resten av Canada.

Vi mener at en ordning med tilbakebetaling av avgiftsøkningene vil lette aksepten for en økning i drivstoffavgiftene som er tilstrekkelig høy til faktisk å føre til adferdsendring. En annen grunn til at vi ønsker å betale tilbake den økte avgiftsinntekten er at vi ikke bør finansiere velferdsgodene våre med inntekter fra miljøavgifter som skal bort. Hensikten med denne miljøavgiften er at vi skal endre adferden slik at inntektene til slutt forsvinner. Den dagen vi alle kjører elbiler så har vi ikke lenger noen inntekter fra drivstoffavgifter på statsbudsjettet. Hvis vi da har brukt pengene fra miljøavgiftene til å finansiere skattekutt, kan det bli vanskelig for fremtidige regjeringer som må stramme til budsjettene.

Aktiv klimapolitikk

Samtidig må vi gjøre det mulig for folk å skifte ut fossilbilen. Vi må derfor bidra til en rask utrulling av lademuligheter over hele landet, etablere mekanismer som sikrer mulighet for å etablere ladeløsninger i borettslag og ytterligere premiere anskaffelsen av en utslippsfri bil ved å øke avgiftene for anskaffelse av fossilbiler og premiere anskaffelse av nullutslippsbiler. Vi har også foreslått en støtteordning for husstander som har en økonomisk situasjon som vanskeliggjør kjøp av en ny elbil. For nyttetransporten har vi foreslått å etablere et CO₂-fond etter modell av dagens NOx-fond.

Det ble ikke flertall i Stortinget for forslaget sist år – men klimaforpliktelsene våre vil tvinge frem en mer aktiv klimapolitikk, med nye virkemidler og løsninger som klimabelønning. Typisk nok for norsk klimapolitikk erkjente flertallet i forbindelsen med behandlinga av MDGs forslag om klimabelønning at for å nå målet om 40 pst. reduksjon må utslippene fra transportsektoren reduseres drastisk og at dette «krever både nytenkning og tiltak som kutter utslipp raskt, men også langsiktige tiltak som reduserer utslippene i en lengre tidshorisont». Men, flertallet på Stortinget har verken nytenkingen eller tiltakene, så da blir målet dessverre urealistisk.