Karbonfangst og -lagring (CCS) blir neppe noen «gullgruve» - Energi og Klima

Karbonfangst og -lagring (CCS) blir neppe noen «gullgruve»

Karbonfangst og -lagring (CCS) er nødvendig, men kostbart og komplekst. Det blir neppe hverken den «nye oljen» eller noen «gullgruve», men de planlagte prosjektene i Norge bør likevel bygges.

Denne illustrasjonen fra Equinor viser hvordan CO2 kan fanges, transporteres og lagres i en komplett verdikjede.

Nyheten: LO og NHO krever at det i neste krisepakke bevilges penger for å realisere prosjektene for karbonfangst og -lagring som er på tegnebrettet. Dette gjelder lagringsanlegget «Northern Lights» og fangstprosjektene på Klemetsrud i Oslo og ved Norcems sementfabrikk i Brevik.

Bakgrunn: Prosjektene for karbonfangst og -lagring som nå nærmer seg investeringsbeslutning, har vært utviklet gjennom mange år. Trolig gjør koronakrisen at viljen til å bevilge penger er større nå enn i mer «normale» tider.

I energiscenarioer som samsvarer med Paris-målene er karbonfangst og -lagring (CCS) ofte tillagt stor vekt. Det er ikke tvil om at CCS trengs. Usikkerheten er knyttet til omfanget og i hvilke sektorer teknologien er konkurransedyktig mot alternativer som gir nullutslipp uten bryderiet fangst og lagring av CO2 innebærer.

Oljeselskapene har argumentert ivrig for CCS i mange år, men investert lite egne penger for å få det til.

Skepsisen mot CCS som klimaløsning er betydelig i mange land, kanskje særlig i Tyskland.

#Klimavalg21 – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk

I nyhetsbrevet #Klimavalg21 kommenterer Energi og Klima-redaksjonen klima- og energispørsmål som blir viktige ved neste stortingsvalg. #Klimavalg21 sendes ut tirsdager og har ekstrautgaver ved behov. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis. Gå her om du vil ha #Klimavalg21rett i innboksen.

Min analyse: Det er fornuftig og riktig å bygge mottaksanlegget for CO2 på Kollsnes, og det er trolig riktig å bygge fangstanlegg både på avfallshåndteringsanlegget på Klemetsrud og ved Norcems sementfabrikk.

Men det er ikke grunnlag for å hausse opp karbonfangst og -lagring som «den nye oljen» eller en «gullgruve» slik det gjøres i en fersk NRK-reportasje.

Det er tendens til at en del politikere bygger opp større forventninger til CCS enn det er grunnlag for. Et eksempel er at Ap-leder Jonas Gahr Støre i intervjuer har snakket om 20-30.000 arbeidsplasser i 2050 og inntekter på hydrogensalg (basert på CO2-rensing) på «flere hundre milliarder kroner». Tallene bygger på en utredning Sintef gjorde for NHO for noen år siden, der de aller mest optimistiske anslagene ble løftet frem i «innsalget».

Etter mitt syn er det grunn til å dempe forventningene om at karbonfangst og -lagring vil få et voldsomt stort omfang i Europa og bli en viktig inntektskilde for Norge.

I svært mange sektorer – for eksempel i kraftproduksjon – finnes billigere alternativer.

Men selv en «minimumsløsning» vil gi investeringer og arbeidsplasser som kan komme godt med. Og realisering av Northern Lights, avfallsmottaket for CO2, gjør det mulig for europeiske selskaper å bli kvitt CO2 på en forsvarlig måte. At svenske Preem planlegger for å lagre CO2 i Nordsjøen, er ett eksempel.  Og kanskje kan karbonfangst-konsepter utvikles i andre norske industrisektorer enn vi har sett til nå.

Som klimatiltak er karbonfangst- og lagring nødvendig. Noen utslipp er umulig å bli kvitt på andre måter enn ved å skille ut CO2 fra industriprosessene, frakte CO2en til mottaksanlegget, og lagre den under havets bunn. Samtidig er det ingen grunn til å drive med disse kostbare og omstendelige prosessene hvis problemet – klimagassutslippene – kan fjernes på enklere og billigere måter. Å frakte og lagre CO2 vil alltid være forbundet med en kostnad. En svært høy CO2-pris kan gjøre fangst og -lagring lønnsomt, men ofte vil alternativene være rimeligere og enklere å få til.

Vi støtter Energi og Klima:

Når for eksempel stål kan produseres uten utslipp, ved hjelp av fornybar energi og hydrogen, så vil den prosessen gjerne være mer ressurseffektiv og rimeligere enn å ta hånd om utslippene i etterkant. Tilsvarende gjelder for eksempel i gjødselproduksjon.

Diskusjonen om «blå» versus «grønn» hydrogen illustrerer poenget. Hvis «grønn» hydrogen lages med fornybar energi ved elektrolyse, så kreves ikke innsatsfaktoren gass – og man unngår avfallsproduktet CO2. Skal man lage «blå» hydrogen, så er gass råvaren og CO2 et avfallsprodukt som må lagres under havets bunn – med de kostnader det medfører.

Med stadig billigere fornybar energi, så styrkes «grønn» hydrogens konkurransekraft mot «blå».

Både sement og avfall er sektorer der det er vanskelig å bli kvitt CO2-en på annet vis enn gjennom karbonfangst, og prosjektene på Klemetsrud og hos Norcem i Brevik er derfor i kategorier som gir god mening.

Karbonfangst og -lagring har, som konsept, et grunnleggende problem – og det er at det ikke finnes noen kommersiell forretningsmodell. Skal CCS-prosjektene være kommersielt attraktive, så må noen betale en ekstra premie – for eksempel for CO2-renset sement. Et bygg eller en bro blir ikke nødvendigvis så veldig mye dyrere om «ren» sement benyttes. Men kunden – enten den er offentlig eller privat – må ha denne ekstra betalingsviljen. Denne logikken vil være til stede i mange sammenhenger når CO2-frie produkter utvikles.

Hva skjer fremover? Stortinget vil trolig gi klarsignal til fangst- og lagringsprosjektene som nå nærmer seg investeringsbeslutning. Kostnadene vil være høye – 17 milliarder kroner – og staten må ta det aller meste av regningen.

Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.