Planene for Hywind-konseptets neste utviklingstrinn ble sluppet under ONS i Stavanger i slutten av august. Prosjektet kalt Hywind Tampen går tilbake til Hywind-konseptets røtter og tar sikte på å delelektrifisere Gullfaks- og Snorre-feltene i Nordsjøen. Til nå har mesteparten av kommunikasjonen om prosjektet handlet om å posisjonere det for offentlig støtte – for veien fram til kommersiell konkurransekraft er fortsatt lang – men noen detaljer er kjent. Hywind Tampen planlegges å bestå av 11 stykk 8 MW turbiner med en total utbyggingskostnad (capex) rundt 5 milliarder kroner. Kostnaden per MW blir da ca. 57 millioner, ned rundt 15 prosent fra Hywind Skottland. Tar man utgangspunkt i at drifts- og vedlikeholdskostnadene er på samme nivå som for Hywind Skottland, tilsier det en energikostnad på i overkant av 1600 kroner/MWh.

Ambisiøse
mål om kostnadskutt

Equinor har uttalte mål om å oppnå en reduksjon i utbyggingskostnad (capex) for flytende vindkraft på 50 prosent i 2023 sammenlignet med Hywind Skottland, og å komme ned i en energikostnad på 400–600 kroner per MWh (40–60 euro) innen 2030. Til tross for at kostnadsreduksjonene siste 10 år, hvis Hywind Tampen vedtas å bygges i 2019, vil være henholdsvis 67 prosent for utbyggingskostnad (capex) og 77 prosent for energikostnad, er dette ambisiøse mål.

Skal Equinor lykkes, vil de være avhengig av både videre teknologiutvikling, markedsmodning på leverandørsiden og av å kunne bygge ut betydelig større prosjekter.

Betydelig teknologiutvikling

Hywind Tampen ser ut til i første rekke å ta sikte på videre
teknologiutvikling. Turbinene vil være enda større enn i Hywind
Skottland, og det antydes blant annet floatere i betong (istedenfor
stål som i dag) og nye kostnadsbesparende metoder for montering.
Stadig større turbiner har vært en nøkkel til å redusere
kostnadene for bunnfast vindkraft, og vil utvilsomt også være det
for flytende vindkraft.

Med dyre floatere, kabling og installasjon vil muligheten til å
bygge færre, men større enheter gi store positive bidrag til
økonomien. Betongfundamenter vil både være kostnadsbesparende og
redusere sensitiviteten for varierende stålpris, og det vil være
mye å spare på å redusere behovet for svært dyre flytende kraner
til montering. Det er liten tvil om at prosjektet innebærer
betydelig utvikling, og vil kunne bli et viktig steg for å få
kostnadene ned på et nivå som muliggjør seinere utbygging av
flytende vindparker i flere hundre MW-klassen.

Store markeder utenfor Europa

I etterkant av Hywind Tampen-planene har debatten gått om behovet
for offentlig støtte. Equinor indikerer at prosjektet vil krevet 2,5
milliarder i støtte fra Enova, i tillegg til 566 millioner fra
NOx-fondet, for å kunne realiseres. 2,5 milliarder kroner er mye
penger – 200 millioner mer enn Enovas samlede støttetildelinger i
2017.

Vil Hywind Tampen være avgjørende for Hywind-konseptets videre
skjebne? Jeg tror ikke det. Hywind er per i dag det klart mest modne
konseptet for flytende havvind, og det eneste som er demonstrert som
en vindpark i full skala.

Potensialet er åpenbart stort. Enorme markeder som Japan og
California har få andre alternativer enn flytende for videre vekst i
vindkraft. Og i Europa ligger 80 prosent av havvind-potensialet for
dypt for bunnfast vindkraft, selv om dette nok først vil bli aktuelt
på noe lengre sikt da de resterende 20 prosent fortsatt utgjør
rundt 1000 GW.

Equinor selv anslår at det i 2030 vil være installert 12 GW
flytende vindkraft. Gitt potensialet og markedsutsiktene vil det være
rart om ikke Equinor strekker seg svært langt for å beholde
Hywind-konseptets forsprang.

Det er
imidlertid langt fra gitt, snarere lite sannsynlig, at en videre
utvikling av Hywind-konseptet vil skje i Norge, eller i Europa for
den saks skyld:

Alle tre
vil i et 2030-perspektiv utgjøre mer naturlige markeder enn et Norge
med høy fornybarandel, netto energieksport og lave energipriser, og
et Europa med betydelig resterende potensiale for bunnfast havvind.

Norske
myndigheter bør strekke seg langt

Equinor
viste under byggingen av Hywind Skottland både vilje og evne til å
trekke med norske underleverandører. Til tross for at prosjektet ble
lokalisert til Skottland gikk rundt 30 prosent av kontraktsverdiene
til norske leverandører, til sammen et sted mellom 550 og 600
millioner kroner. Omtrent halvparten av det resterende gikk til
turbiner, hvor det ikke finnes norske leverandører. Flere av
underleverandørene til Hywind Skottland hadde ikke tidligere vært
involvert i havvind. Dette var aktører som hadde gode relasjoner til
Equinor fra olje og gass og som fikk en ekstra dytt inn i et nytt
forretningsområde og en mulighet til å vise at kompetanse fra andre
offshorenæringer har stor overføringsverdi til havvind.

Hywind
Tampen vil gi en gyllen mulighet for underleverandører til å utvide
forretningsområder og demonstrere teknologi og kompetanse av
relevans for både bunnfast og flytende havvind. Noe tilsvarende vil
neppe være mulig hvis neste Hywind-trinn havner i Asia, Nord-Amerika
eller Stillehavet.

Til tross
for solide motargumenter mener jeg derfor at norske myndigheter bør
strekke seg langt for å sikre at Hywind Tampen realiseres. Om dette
best gjøres gjennom Enova-støtte, en særskilt støtteordning til
demonstrasjonsprosjekt for flytende havvind (som vedtatt i
stortingsbehandlingen av energimeldingen) eller pålegg om
elektrifisering, får andre avgjøre. Hywind Tampen er neppe
avgjørende for Equinor, men det vil åpne opp for at norske
underleverandører kan få sin del av havvind-kaka. For politikere
som vil framstå som grønne, innovative og framtidsrettede er dette
en mulighet det bør være vanskelig å la gå fra seg.