Helt siden pilotfasen har Equinor hatt en uttalt ambisjon om å utvikle Hywind-konseptet til et kommersielt alternativ til andre energikilder.

Historien om Hywind begynner helt tilbake i 2003 i daværende Hydro. Målet var også da å produsere strøm til oljeinstallasjoner, den gang til Osebergfeltet. Prosjektet ble ikke realisert, men konseptet gikk veien videre til skalatesting i bølgetank hos Marintek i Trondheim i 2005, før den første fullskala piloten – Hywind Pilot – ble montert utenfor Karmøy i 2009. Hywind Pilot var med 2,3 MW effekt verdens første flytende fullskala vindturbin.

Ikke overraskende for noe som er det første i verden i sitt slag, var Hywind Pilot et svært dyrt prosjekt. Utbyggingskostnaden (capex) for én 2,3 MW vindturbin var nær 400 millioner kroner – ca. 174 millioner per MW. Til sammenligning kostet byggetrinn 2 av Smøla vindpark, som ble bygget ut med samme turbiner som Hywind Pilot, 8,15 millioner per MW.

Prosjektet ble støttet med 59 millioner fra Enova, men det er likevel liten tvil om at det må sees som en stor FoU-investering fra Equinors side. I kroner er ikke inntektene fra strømproduskjonen i nærheten av å dekke opp for kostnadene. Eksakt energikostnad er ikke kjent, men har blitt antydet å være i underkant av 7000 kroner/MWh. Gevinsten i form av læring har imidlertid vært enorm. Aller viktigst: Hywind Pilot viste at flytende vindkraft er teknisk mulig også i stor skala. Både produksjonen og holdbarheten har vært langt over hva som opprinnelig ble forventet, med en kapasitetsfaktor (andel av tiden med full produksjon) som har ligget rundt 40 prosent.

Fra Skottland til Tampen

Neste steg for Hywind ble tatt i 2017 med Hywind Skottland utenfor Peterhead i Skottland, verdens første flytende offshore vindmøllepark bestående av 5 stykk 6 MW turbiner. Utbyggingskostnaden (capex) var denne gangen ca. 2 milliarder kroner – 67 millioner per MW. Dette tilsvarer en reduksjon i utbyggingskostnad per MW på ca. 62 prosent sammenlignet med Hywind Pilot. Prosjektet ble gjort mulig av støtte gjennom den britiske ROC-ordningen (Renewable Obligation Certificates), hvor hver produsert MWh støttes med ca 1 600 kroner på toppen av salgsprisen for strømmen. Equinor har ikke offentliggjort tall for energikostnad, men fra inntektene virker det rimelig å anta at denne er rundt 2000 kroner/MWh.

Planene for Hywind-konseptets neste utviklingstrinn ble sluppet under ONS i Stavanger i slutten av august. Prosjektet kalt Hywind Tampen går tilbake til Hywind-konseptets røtter og tar sikte på å delelektrifisere Gullfaks- og Snorre-feltene i Nordsjøen. Til nå har mesteparten av kommunikasjonen om prosjektet handlet om å posisjonere det for offentlig støtte – for veien fram til kommersiell konkurransekraft er fortsatt lang – men noen detaljer er kjent. Hywind Tampen planlegges å bestå av 11 stykk 8 MW turbiner med en total utbyggingskostnad (capex) rundt 5 milliarder kroner. Kostnaden per MW blir da ca. 57 millioner, ned rundt 15 prosent fra Hywind Skottland. Tar man utgangspunkt i at drifts- og vedlikeholdskostnadene er på samme nivå som for Hywind Skottland, tilsier det en energikostnad på i overkant av 1600 kroner/MWh.

Ambisiøse mål om kostnadskutt

Equinor har uttalte mål om å oppnå en reduksjon i utbyggingskostnad (capex) for flytende vindkraft på 50 prosent i 2023 sammenlignet med Hywind Skottland, og å komme ned i en energikostnad på 400–600 kroner per MWh (40–60 euro) innen 2030. Til tross for at kostnadsreduksjonene siste 10 år, hvis Hywind Tampen vedtas å bygges i 2019, vil være henholdsvis 67 prosent for utbyggingskostnad (capex) og 77 prosent for energikostnad, er dette ambisiøse mål.

Skal Equinor lykkes, vil de være avhengig av både videre teknologiutvikling, markedsmodning på leverandørsiden og av å kunne bygge ut betydelig større prosjekter.

Betydelig teknologiutvikling

Hywind Tampen ser ut til i første rekke å ta sikte på videre teknologiutvikling. Turbinene vil være enda større enn i Hywind Skottland, og det antydes blant annet floatere i betong (istedenfor stål som i dag) og nye kostnadsbesparende metoder for montering. Stadig større turbiner har vært en nøkkel til å redusere kostnadene for bunnfast vindkraft, og vil utvilsomt også være det for flytende vindkraft.

Med dyre floatere, kabling og installasjon vil muligheten til å bygge færre, men større enheter gi store positive bidrag til økonomien. Betongfundamenter vil både være kostnadsbesparende og redusere sensitiviteten for varierende stålpris, og det vil være mye å spare på å redusere behovet for svært dyre flytende kraner til montering. Det er liten tvil om at prosjektet innebærer betydelig utvikling, og vil kunne bli et viktig steg for å få kostnadene ned på et nivå som muliggjør seinere utbygging av flytende vindparker i flere hundre MW-klassen.

Store markeder utenfor Europa

I etterkant av Hywind Tampen-planene har debatten gått om behovet for offentlig støtte. Equinor indikerer at prosjektet vil krevet 2,5 milliarder i støtte fra Enova, i tillegg til 566 millioner fra NOx-fondet, for å kunne realiseres. 2,5 milliarder kroner er mye penger – 200 millioner mer enn Enovas samlede støttetildelinger i 2017.

Vil Hywind Tampen være avgjørende for Hywind-konseptets videre skjebne? Jeg tror ikke det. Hywind er per i dag det klart mest modne konseptet for flytende havvind, og det eneste som er demonstrert som en vindpark i full skala.

Potensialet er åpenbart stort. Enorme markeder som Japan og California har få andre alternativer enn flytende for videre vekst i vindkraft. Og i Europa ligger 80 prosent av havvind-potensialet for dypt for bunnfast vindkraft, selv om dette nok først vil bli aktuelt på noe lengre sikt da de resterende 20 prosent fortsatt utgjør rundt 1000 GW.

Equinor selv anslår at det i 2030 vil være installert 12 GW flytende vindkraft. Gitt potensialet og markedsutsiktene vil det være rart om ikke Equinor strekker seg svært langt for å beholde Hywind-konseptets forsprang.

Det er imidlertid langt fra gitt, snarere lite sannsynlig, at en videre utvikling av Hywind-konseptet vil skje i Norge, eller i Europa for den saks skyld:

• Japan har utfordringer med enorm energiimport, begrensede innenlands energiressurser og areal og en sokkel som er for dyp for bunnfast vindkraft, og utgjør utvilsomt et lovende marked for flytende vindkraft. Det er ikke uten grunn at Equinors første landkontor med fornybar-fokus ble etablert i nettopp Tokyo.

• California vedtok nylig svært ambisiøse fornybar-mål, og har i likhet med Japan begrenset potensial for bunnfast havvind.

• Hawaii har store utfordringer med energiimport, høye energipriser (2,70 kr/kWh i snitt april 2018) og dypt hav.

Alle tre vil i et 2030-perspektiv utgjøre mer naturlige markeder enn et Norge med høy fornybarandel, netto energieksport og lave energipriser, og et Europa med betydelig resterende potensiale for bunnfast havvind.

Norske myndigheter bør strekke seg langt

Equinor viste under byggingen av Hywind Skottland både vilje og evne til å trekke med norske underleverandører. Til tross for at prosjektet ble lokalisert til Skottland gikk rundt 30 prosent av kontraktsverdiene til norske leverandører, til sammen et sted mellom 550 og 600 millioner kroner. Omtrent halvparten av det resterende gikk til turbiner, hvor det ikke finnes norske leverandører. Flere av underleverandørene til Hywind Skottland hadde ikke tidligere vært involvert i havvind. Dette var aktører som hadde gode relasjoner til Equinor fra olje og gass og som fikk en ekstra dytt inn i et nytt forretningsområde og en mulighet til å vise at kompetanse fra andre offshorenæringer har stor overføringsverdi til havvind.

Hywind Tampen vil gi en gyllen mulighet for underleverandører til å utvide forretningsområder og demonstrere teknologi og kompetanse av relevans for både bunnfast og flytende havvind. Noe tilsvarende vil neppe være mulig hvis neste Hywind-trinn havner i Asia, Nord-Amerika eller Stillehavet.

Til tross for solide motargumenter mener jeg derfor at norske myndigheter bør strekke seg langt for å sikre at Hywind Tampen realiseres. Om dette best gjøres gjennom Enova-støtte, en særskilt støtteordning til demonstrasjonsprosjekt for flytende havvind (som vedtatt i stortingsbehandlingen av energimeldingen) eller pålegg om elektrifisering, får andre avgjøre. Hywind Tampen er neppe avgjørende for Equinor, men det vil åpne opp for at norske underleverandører kan få sin del av havvind-kaka. For politikere som vil framstå som grønne, innovative og framtidsrettede er dette en mulighet det bør være vanskelig å la gå fra seg.