Forskning og politikk

Utgangspunktet for debatten om klimaforskernes rolle: Bjørn Samsets foredrag under NRKs klimakveld 24. november. (Skjermbilde: nrk.no)
Jeg vil takke for det vennlige svaret fra Bjørn Samset, etter at jeg skrev en litt provoserende kronikk om «Skuggeredde forskere». Slik jeg leser ham, ønsker han debatten velkommen, selv om han ikke helt tar poenget mitt med forbruker vs borger. Hvorfor synes han det er greit å snakke om hva den enkelte kan gjøre for klima i sitt dagligliv, men ikke som velger og samfunnsmenneske?
Med Ciceros kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs er uenigheten større. Han tviholder på en rolleforståelse som legger bånd på forskeren: «Vår jobb som forskere er å beskrive løsninger som politikerne kan gjennomføre. Vår jobb er ikke å fortelle politikerne hva de skal gjøre. Dersom CICERO inntar rollen som aktivist, mister vi troverdighet. Vi ønsker ikke at våre forskningsresultater blir dratt i tvil fordi vi mistenkes for å ha politiske motiver.»
Selvfølgelig, forskere skal ikke utforme politikken. Det jeg har etterlyst er noe annet, nemlig at de utfordrer politikken og politikerne. Både ved å være tydelig på at en realistisk virksom klimapolitikk haster, men også ved å delta i den offentlige debatten, gjøre den mer opplyst og hindre at kunnskap blir misforstått og misbrukt og oversett.
Bjørnæs er opptatt av troverdighet. Men det krever noe mer enn å holde seg på plass bak den trygge muren mellom «er» og «bør», og tro at forskeren ikke gjør verdivurderinger eller kan stenge seg selv av som samfunnsmenneske. Da James Hansen besøkte Norge i 2010 for å motta Sofieprisen, blei han intervjua av Morgenbladet som viste til statsminister Stoltenberg, som hadde uttalt at hvis alle land fulgte Norges eksempel, ville klimaproblemet vært løst. "It's crazy!", sa James Hansen.
Burde han ikke sagt det? Svekker det hans troverdighet at han er så outspoken? Hvordan? Er det ikke heller slik at det kan svekke tilliten til forskere når de velger å si fra i slike sammenhenger? Som når våre toppolitikere misbruker scenariene fra IEA, når de serverer halvsannheter om at «verden trenger mer energi», eller kommer med sine ytterst tvilsomme påstander om norsk olje og gass som «en del av løsninga» på det globale klimaproblemet.
