Klima- og oljepolitikken blir et stadig vanskeligere felt. Frontene er steile, samtidig som sterke nasjonale hensyn tilsier behov for konsensus og kompromiss. Vindmøller og kraftkabler er ikke noe lettere. Det ropes og skrikes i kommentarfeltene. Fake og fakta surres i hop. Konfliktene går på kryss og tvers i de fleste partier, kanskje bortsett fra i Fremskrittspartiet. Der er stemningen ganske entydig mot vindmøller og utenlandskabler – og for mest mulig olje så lenge som mulig. Klimahensyn får noen andre ta seg av, en annen gang.

I høst var den nye energiministeren, Sylvi Listhaug, på Sunnmøre og erklærte at vindmøller er noe «svineri». Hun har hatt større problemer med å erklære at hun aksepterer klimavitenskapen enn noen annen norsk statsråd.

At Siv Jensen ønsker Sylvi Listhaug i jobben er ikke så vanskelig å forstå. Hun blir en effektiv polariseringsminister. Frp kan plassere seg som partiet som står imot både Arbeiderpartiet og Høyre når styringspartienes respektive ungdomsorganisasjoner stiller spørsmål ved vedtatte sannheter i oljepolitikken. Og i kraftpolitikken kan Listhaug vinke enda ivrigere med flagget enn Trygve Slagsvold Vedum når det gjelder synet på kabler og krafthandel mellom Norge og våre naboland. Listhaug vil trolig vise seg som en ekte nullsum-spiller: Vinner briter eller tyskere på å handle med Norge, så må vi nødvendigvis tape. Tanken på at samarbeid og handel kan tjene felles interesser passer ikke inn i det høyrepopulistiske universet hun er en del av. Der er klimapolitikk som en vannmelon, grønn utenpå, rød inni, noe som urbane elitister har funnet på for å plage vanlige folk.

Slutt med klimamaset, ja til olje, nei til handel med strøm. Dette er Frp-terreng. Her kan partiet ta velgere, kanskje særlig fra Senterpartiet, men også fra Ap og Høyre. Hun poserer sikkert gjerne ved en svær dieselbil hvis det kan styrke hennes posisjon i «kulturkrigen» hun er ekspert på å drive. Klima- og energifeltet seiler ved siden av innvandring opp som det saksfeltet som har mest krutt i seg, langs linjene Listhaug ser seg tjent med å dyrke.

Så fra Fremskrittspartiets ståsted er dette slett ikke dumt. Men at statsminister Erna Solberg gir Sylvi Listhaug denne jobben er veldig vanskelig å forstå. I en situasjon med spenninger, splittelse og kontrovers – særlig på et område som er så viktig som olje- og energi – bør en statsminister søke både mannskap og politikk som kan finne samlende løsninger, kompromisser. Behovet for kompromiss, for respekt overfor ulike syn, for kunnskapsbasert politikk, og for evne til å føre krevende debatter med «innestemme», er stort også når det handler om (vind)kraft og kabler.

I Høyre er det i ferd med å vokse frem en forståelse av at det er nødvendig å se på oljepolitikken med nye øyne i lys av klima. Nye ideer til politikk må kunne testes ut. Stemmer som utfordrer etablerte sannheter må få armslag – rom til å forme politikk som står seg for de neste tiårene. Vi har sett det fra folk som Unge Høyres fungerende leder Daniel Skjevik-Aasberg, fra stortingsrepresentantene Stefan Heggelund og Lene Westgaard-Halle.

I dette bildet velger altså Erna Solberg å utnevne en statsråd som hun kan være sikker på at vil øke støynivået og polariseringen i feltet. Hun må vite at Sylvi Listhaug betyr mer krangel og bråk, flere utspill som er designet for å provosere frem konflikt og uro. Det Erna Solberg hadde trengt i jobben som olje- og energiminister, er en person med stikk motsatt profil av den Listhaug representerer.

Det er neppe jubel i oljebransjen etter utnevnelsen av Listhaug. Hvis det er sånn at folk opplever oljesektoren som synonymt med Sylvi Listhaug, så risikerer «oljå» å miste folkelig støtte. Hun representerer tross alt en minoritet, et ytterstandpunkt i et ytterparti. Både Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Eldar Sætre må ta de statsrådene de får, men de ser seg neppe tjent med at olje- og klimadebatten havner i et spor der temaet i Dax18 er «for» eller «mot» Listhaugs siste sprell. Det er uansett ikke hennes linje som kommer til å definere oljesektorens langsiktige politiske rammer i Norge.

Og uansett er det ikke sikkert at det varer så lenge. Utnevnelsen av Sylvi Listhaug øker sjansene for at Solberg-regjeringen kommer til å sprekke på spørsmålet om forvaltningsplanen for Barentshavet nord. Å forene Venstre og Fremskrittspartiets standpunkter i den saken er krevende nok, uten at det kastes mer ved på bålet.

Kan noen se for seg at Ola Elvestuen og Sylvi Listhaug blir enige i den saken? Det er et spørsmål vi helt sikkert kommer tilbake til vinteren og våren 2020.