Solid klimaoptimisme; stor uvisse - Energi og Klima

Solid klimaoptimisme; stor uvisse

Høyere skatt på utslipp vil ramme lavinntektsgrupper og distriktene mest. Hvordan kan den økte karbonskatten kompenseres på en måte som best treffer disse gruppene?

Regjeringen bør raskt bygge ut lavkarboninfrastruktur i distriktene, skriver artikkelforfatteren. Her ladestasjon i Gudvangen, Vestland fylke. (Foto: Fortum)

Det er ikke bare nynorsken som bærer Sveinung Rotevatns stempel i stortingsmeldingen om klima som ble lagt frem fredag, det er også klimaministerens fremtidsoptimisme som gjennomsyrer den.

Omstilling til lavutslippssamfunnet er nødvendig, ikke bare for den globale dugnaden, men også for å sikre jobber i hele landet, levende byer og bygder og høyere livskvalitet. Norge i 2030 vil kjennetegnes av «verfta som byggjer elektriske ferjer, anlegga som vinn att nye produkt frå organiske avfallsprodukt frå jordbruk og havbruk, framtidige fabrikkar som produserer hydrogen med låge utslepp, og berekraftig skogbruk som gir materialar til klimavenlege bygg».

Økt CO2-skatt mot lammende uvisse

Men uttrykket som like mye går igjen, er «uvisse». Det er stor uvisse om hvordan EUs skjerpede klimamål vil slå inn, uvisse om hvordan en nær firedobling av karbonavgiften vil virke, uvisse om Norge får underskudd eller overskudd på strøm og stort uvisse om utsleppsreduksjonane, som kan bli både mindre og større enn anslått.

Ja, selv en av bærebjelkene i de siste årenes miljø- og bypolitikk, overgangen til mer kollektivtransport, er det nå blitt uvisse om: «Når pandemien er over, håper regjeringa at dei som har moglegheita, vil velje kollektivtransport framfor privatbil igjen».

For å redusere den store uvissen som kan virke lammende, lanserer klimaminister Rotevatn og regjeringen et viktig og hittil uprøvd grep: Meldingen gir et langtidsvarsel om at den samlede skatten på CO2-utslipp skal økes fra dagens 570 kroner til 2000 kroner i 2030. Planen er i tråd med en av hovedanbefalingene fra Klimaomstillingsutvalget, men går enda et stykke lengre. Virkefeltet skal også økes noe (i dag er ca 70 prosent av de ikke-kvotepliktige utslippene i Norge omfattet av avgiften).

Ved å fremheve CO2-avgiften, utstyrer den borgerlige regjeringen også klimapolitikken med en ideologisk overbygning: Det er prisene i markedet som gir de beste signalene til teknologiutviklere, bedrifter og lokalsamfunn og dermed avgjør hvor raskt og effektivt omstillingen vil gå. En nær firedobling av prisen på karbonutslipp er et kraftig signal til markedsaktørene. Akkurat hvilke innovasjoner prisøkningen vil medføre kan ikke regjeringen si, men ut fra erfaring vet vi at den vil lede til både nyvinninger i teknologi og endringer i atferd.

Endringer vil merkes mest i lavinntektsgrupper og distriktene

Økningen i karbonskatten vil lede til at det blir atskillig dyrere å kjøre fossilt på norske veier, og dyrere å fly fossilt innenlands. Det vil generelt bli mer kostbart å produsere både mat og de fleste andre varer i Norge, og dyrere å importere det samme.

Folk i distriktene og de med lavest inntekt er de som vil merke dette mest.

På denne bakgrunn er det et viktig signal at regjeringen nærmest gjør seg til talsmann for KAF, karbonavgift til fordeling: «Provenyet frå avgiftsauken vil bli nytta til å redusere andre skattar og avgifter, primært for dei gruppene som er omfatta av auka avgifter».

Vi støtter Energi og Klima:

Det store og vanskelige stridstema i klimapolitikken i årene fremover vil trolig rotere rundt nettopp dette spørsmålet; hvordan kan den økte karbonskatten kompenseres på en måte som best treffer «gruppene som er omfatta av auka avgifter»?

Meldingen viser blant annet til SSB, som har beregnet at dersom målet er økonomisk vekst og flest mulig i arbeid, så er svaret mindre skatt på arbeid. En liten generell lette i inntektsskatten vil sikkert fungere bra samfunnsøkonomisk, men vil den treffe distriktene?

Distriktene: Infrastruktur viktigere enn skattelettelser

Debatten vil trolig avdekke at det ofte vil være en motsetning mellom skatte- og avgiftslettelser som beskytter de med lavest inntekt, og folk i distriktene.

Når det gjelder distriktene, er infrastruktur trolig viktigere enn skattelettelser: Akselerert bygging av tett utbygde nett for hurtigladestasjoner samt innfasing av elektrisk og lavutslipps flytransport og hydrogen-fyllestasjoner når disse teknologiene er tilgjengelige.

Dette vil koste penger, mye penger. Men for å sette det i perspektiv: Kostnadene ved elbilpolitikken, som frem til nylig har vært en politikk for bileiere bosatt i sentrale områder, har kostet mer enn 10000 kroner per tonn CO, anslår meldingen. Skal Sveinung Rotevatn komme kritikerne i Senterpartiet og Fremskrittspartiet i forkjøpet, bør han og regjeringen ikke vente for lenge med å komme på banen med en plan for utbygging av lavkarboninfrastruktur i distriktene.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.