Høyesteretts dom i klimasøksmålet er nedslående for alle som har hatt forventning om at domstolene med Grunnlovens §112 i hånd skulle overstyre stortingsflertallet i oljepolitikken, konkret knyttet til 23. konsesjonsrunde i Barentshavet. Førstevoterende dommer, Borgar Høgetveit Berg, ga staten medhold på alle punkter. Høgetveit Berg har tolket absolutt alle rettskilder i tråd med statens syn.

Skuffelsen er stor, «tapet er totalt, seieren for regjeringsadvokaten er rungende», skriver Marius Gulbranson Nordby.

Bergljot Webster, som snakket for mindretallet i Høyesterett, slutter seg til Høgetveit Berg når det gjelder tolkningen av §112, men dissensen gir likevel svært viktige føringer når det gjelder ansvaret Norge har som stor oljeeksportør. Manglende utredninger om klimakonsekvensene – utslippene – er årsaken til at hun og et mindretall i Høyesterett mener at konsesjonsvedtaket er ugyldig. De har altså en klimabegrunnelse for standpunktet sitt, men uten at den knyttes til §112.

Hvor peker Høyesteretts dom? Det er ingen tvil om at Høyesteretts tolkning av §112 gir lite rom for at paragrafen kan brukes i andre miljø- og klimaspørsmål, enten det gjelder dumping av gruveavfall, vann- og vindkraftutbygginger, vern av skog eller hva det måtte være. Ifølge dommen er det som «sikkerhetsventil» på områder der det ikke finnes annen lovgivning, eller om Stortinget skulle gjøre seg aldeles bort, at §112 har noe reelt innhold som en rettighetsbestemmelse.

Men normalt vil det være opp til Stortinget, og ikke domstolene, å ta beslutningene, enten det gjelder oljepolitikken eller andre miljø- og klimarelaterte spørsmål. Det er med andre ord det politiske flertallet på Stortinget som også i fortsettelsen vil avgjøre hvordan oljepolitikken og øvrige deler av klimapolitikken skal se ut. Sånn har det vært, og sånn vil det bli.

Med større oppslutning om miljøpartiene vil politikken bli endret. Men heller ikke de store partiene er upåvirket av endringene i omgivelsene. De endres stadig, og som tidligere Greenpeace-leder Truls Gulowsen skrev på twitter tirsdag, så var hensikten med klimasøksmålet å «skape større forståelse for sammenhengen mellom ny oljeleting og Norges klimaansvar. Det har vi oppnådd».

Gulowsen har rett. Det norske klimasøksmålet er en av mange brikker i et stort puslespill som bidrar til å sette søkelys på ansvaret store fossileksportører har, og på klimarisiko knyttet til oljeaktivitet. Det går ikke en dag uten nye meldinger som på en eller annen måte viser at skjerpet klimapolitikk truer lønnsomheten i oljevirksomhet. Det globale opinionspresset overfor oljeland er økende og vil ikke avta. Fordi Norge ikke er Saudi-Arabia eller Angola, vil vi måtte ta hensyn. Klimatrusselen går ikke over. Å ville verne urørte områder for oljevirksomhet – å la olja ligge – er ikke lenger forbeholdt aktivister. Om noen uker er dette offisiell amerikansk politikk.

Presset mot oljeland vil i økende grad prege debatten om olje og klima i Norge, og også forme omgivelsene når beslutninger tas i oljeselskaper og i finansinstitusjoner.

I denne sammenhengen er dissensen fra Webster svært interessant, nettopp fordi den knytter utredning av klimakonsekvenser til utslipp også utenfor Norges grenser, altså når oljen og gassen brennes.  

Å ta innholdet i Websters dissens til Stortinget som et dok 8-forslag bør være en smal sak for MDG eller SV å gjøre, ved å stille krav om at det skal gjøres utredninger om globale klimavirkninger av forbrenningsutslippene hver gang et nytt oljefelt åpnes. Det er vanskelig å se for seg at Høyre og Ap ville motsette seg et slikt forslag.

Likevel er dette farlige greier for et lite og rikt oljeland, fordi grunnlaget for mulige erstatningssøksmål kan knyttes til hva vi gjennom årene har tjent på utslippseksporten. I henhold til FNs regnskapsregler for klimagassutslipp har hvert land ansvar for utslippene på sitt territorium, men at Norge før eller siden vil bli saksøkt med utgangspunkt i hva vi har tjent, er noe vi må regne med. Norge kan møte denne trusselen for eksempel ved skjerpet global innsats og investeringer som får klimagassutslippene ned – i en helt annen målestokk enn vi for tiden gjør.

Høyesterett avviste også at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 2 og 8 (EMK) kan brukes på klima – Høgetveit Berg tolker disse bestemmelsene på snevrest mulig måte. Eventuell klimaskade er ikke «direct» og «immediate», mener han. Nei, det er klimaendringenes natur at de kommer over tid og at fremtidige generasjoner vil være de som lider mest skade. Nettopp hensynet til de generasjonsoverskridende sidene ved klimatrusselen gjør at Strasbourg-domstolen kan være mer tilbøyelig til å gå inn på politikkens område når det gjelder klima enn i andre spørsmål. Dette kommer til å bli belyst i kommende dommer – og også rettsutviklingen på det europeiske planet vil være med å sette rammer rundt den norske politikken.

Det er ingen tvil om retningen. Koblingen mellom klima og olje har kommet for å bli. Å ha utslippseksport som forretningsmodell vil bli stadig mer krevende. Det vil både nåværende og kommende storting måtte ta innover seg – og her har klimasøksmålet – tross nederlaget i Høyesterett – bidratt til å forme den politiske utviklingen.