Grønn skipsfart trenger en global klima-krisepakke - Energi og Klima

Grønn skipsfart trenger en global klima-krisepakke

Nasjonale krisepakker kan bidra til å holde liv i maritim industri gjennom koronakrisen. Men skal denne industrien virkelig få utnyttet sitt store potensial, trengs mer ambisiøs klimapolitikk – også utenfor Norge.

Fem konsepter for utslippsfrie hurtigbåter. (Oppe fra venstre: Selfa Arctic, NTNU Technology Transfer og Flying Foil, Rødne Trafikk. Nede fra venstre: Brødrene Aa og Transportutvikling.) Norge er langt fremme med å utvikle lav- og nullutslippsfartøy, men det er behov for å globalt marked for å realisere eksportpotensialet.

I den tredje korona-krisepakken er grønn skipsfart prioritert. Stortinget ber regjeringen doble rammen for oppfølging av handlingsplanen for grønn skipsfart med 100 millioner kroner. Stortinget ønsker et finansieringsprogram for nærskipsflåten og at regjeringen legger frem et forslag til hvordan det offentlige kan sette i gang utviklingskontrakter for nullutslipps hurtigbåter.

Det er tre grunner til at grønn skipsfart står høyt på den politiske agendaen:

  • Grønn skipsfart er distriktsarbeidsplasser
  • Grønn skipsfart er nødvendig for å kutte nasjonale utslipp
  • Grønn skipsfart kan potensielt skape store eksportinntekter 

Nasjonale krisetiltak er bra, men for at denne industrien skal få utnyttet sitt potensial, trengs det etterspørsel fra andre markeder enn det norske. Det trengs et marked utenfor Norge som etterspør grønne maritime løsninger. Billig fossilt drivstoff og en svak klimapolitikk står i veien. En sterkere europeisk og global satsing på nullutslipp til sjøs, vil øke mulighetene for den maritime næringen i Norge.

Klimaambisjoner på kollisjonskurs med Paris-avtalen

Skip i internasjonal trafikk bruker billig og svært forurensende bunkersolje.
Internasjonal skipsfart er, sammen med internasjonal luftfart, de eneste sektorene som ikke er en del av Paris-avtalen. Ingen land eier eller må betale for utslippene fra skip som går i internasjonal trafikk, og ingen er heller ansvarlige for å redusere utslippene.

I 2018 vedtok FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) en ambisjon om at utslippene fra skipsfarten skal halveres innen 2050. Da denne ambisjonen ble vedtatt, ble den kalt skipsfartens Paris-avtale.

Men en halvering av utslippene innen 2050 er ikke nok. Verden er allerede mer enn én grad varmere, sammenliknet med førindustriell tid. Skal vi nå målene i Paris-avtalen om å begrense global oppvarming til godt under 2 grader, må utslippene halveres allerede i 2030 og nå null i 2050. Da kan ikke skipsfarten slippe unna med å gjøre mye mindre.

Dårlig rustet for dobbel krise

For maritim industri kom koronapandemien og fallet i oljeprisen på en tid da næringen akkurat var på vei tilbake etter forrige krise. 25 000 maritime jobber forsvant med oljenedturen i 2014. Omsetningen gikk ned fra 533 til 395 milliarder kroner. Nedturen varte i tre år, men i 2018 begynte pilene å peke svakt oppover igjen. Prognosene var også lovende. For kun en måned siden la Menon Economics frem «Vestlandsmeldingen 2020». Den viste blant annet at antall sysselsatte i maritim industri alene kunne øke fra dagens 86 000 til mellom 101 000 og 128 000 i 2035 og verdiskapingen kunne potensielt øke med nærmere 100 prosent.

Men dette var basert på to forutsetninger: Fortsatt vekst i verdenshandelen og sterkere internasjonale reguleringer knyttet til utslipp på skip.

Nå er verdensøkonomien og handelen rammet av koronakrisen. Vi vet ikke hvor langvarige eller hvor omfattende konsekvensene blir. Når aktiviteten går ned, er faren stor for at de kortsiktige utfordringene blokkerer for langsiktige behov.  

Akutt krisehåndtering må kombineres med langsiktig grønn vekst

Norge trenger lønnsomme, bærekraftige arbeidsplasser som kan gi eksportinntekter. Det behovet vil bare være større på andre siden av koronakrisen.

Maritim industri og grønn skipsfart er pekt på som en av de sentrale næringene der Norge har et stort potensial i fremtidens lavutslippssamfunn. 

Akutte krisepakker må suppleres med virkemidler som stimulerer til langsiktig grønn vekst. For å lykkes innen grønn skipsfart, må de akutte krisepakkene også suppleres med betydelig større innsats for å øke de internasjonale ambisjonene. Det må settes en pris på utslipp som er tilstrekkelig nå – og som øker såpass mot 2030 og 2050 at grønne alternativer har en sjanse til å konkurrere.

For Norge og norsk maritim industri vil det være en stor fordel om EU legger inn forsterkede krav om utslippskutt fra skipsfarten i arbeidet med sin «grønne giv». Det vil gi et europeisk marked for nullutslippsløsninger fra norsk maritim industri – i tillegg til hjemmemarkedet vi kan skape gjennom utviklingskontrakter for hurtigbåter og et program for grønn nærskipsfart.

Ad
Ad

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.