Bakteppet for klimasøksmålet: Mer alvorlige og raskere klimaendringer - Energi og Klima

Bakteppet for klimasøksmålet: Mer alvorlige og raskere klimaendringer

Ankerunden i klimasøksmålet begynner med et bakteppe av mer alvorlige, raskere klimaendringer. Spørsmålet er hva slags betydning det vil få for dommen.

Klimasøksmålet går nå for Borgarting lagmannsrett. Søksmålet fungerer som en demokrati- og offentlighetsskole, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Johanna Hanno, Greenpeace)

Da den andre runden i klimasøksmålet startet i Borgarting lagmannsrett tirsdag, var det til en fullsatt sal hvor mange måtte snu i døren. Greenpeace og Natur og Ungdom har saksøkt staten for brudd på Grunnlovens §112 ved tildeling av petroleumslisenser i 23. konsesjonsrunde, og etter to års venting fra tingrettens dom går saken i retten denne og kommende uke.

Om ikke den opphetede mediedebatten fra to år siden er like synlig denne gangen, er det ikke minsket interesse i miljøbevegelsen, hvor Naturvernforbundet også har gått inn som part i tillegg til Besteforeldrenes klimaaksjon. Petroleumsindustrien hadde også minst én utsending tilstede i retten, noe som tyder på at de heller ikke ser dette som uinteressant.

Ankesaken dreier seg konkret om gyldigheten av petroleumslisensene som ble tildelt i 23. konsesjonsrunde i 2016, men også om betydningen av Grunnlovens §112 og herunder hvorvidt ‘enhver har rett’ faktisk innebærer en rettighet eller ikke. Miljøorganisasjonene tapte som kjent i tingretten, hvor dommen ikke gav dem medhold i at lisensene skulle kjennes ulovlig. Samtidig vant de en viktig seier om innholdet i paragrafen, som gir noen rettigheter selv om ikke retten anså at disse var overskredet i det konkrete tilfellet. Begge disse punktene er oppe til ny vurdering i lagmannsretten. 

I tiden som er gått mellom tingretten og lagmannsretten har FNs klimapanel kommet med en ny rapport om forskjellene på henholdsvis 1,5 og 2 graders oppvarming og hva det vil bety for tørke, flom, ekstremvær og hetebølger som utsetter menneskeheten for stor klimarisiko, i tillegg til rapportene om biodiversitet og hav, is og snø. Situasjonen, slik den ble beskrevet av professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og seniorforsker Bjørn Samset fra Cicero, som begge vitnet i retten, er alvorlig. De siste to årene har ført til enda mer kunnskap om denne tilstanden, men også et tydelig gap mellom kunnskap og handling som kan snu utslippstrendene slik at den globale oppvarmingen stanser på 1,5 grader.

Også klimarisiko var trukket frem i mye større grad, både i innleggene fra advokatene og i vitneutsagnene fra de sakkyndige klimaforskerne, noe som reflekterer at vi har fått klimaendringene tettere på kroppen og samfunnet siden sist.

Gaute Eiterjord, leder for Natur og ungdom, brukte mye av sitt partsinnlegg på å forklare at mange av medlemmene i NU ikke har stemmerett, og at de dermed ikke har noen annen arena for å hevde sine demokratiske rettigheter enn å få denne saken prøvet for domstolene, når de mener at dagens petroleumspolitikk bryter med deres rettigheter til et levelig miljø i framtiden. I kjølvannet av skolestreikene har denne rettsrunden fått en fornyet symbolisme, hvor makten altså trekkes inn i rettssystemet for å tvinge dem til å svare for prioriteringene de gjør. 

Striden står således om noe av den norske petroleumen må vike, og hvilken rettslig betydning kunnskapen om klima og miljø har. Der dommen i tingretten pekte på at norske utslipp er marginale, minner saksøkernes advokat Cathrine Hambro om at alle utslipp i seg selv er marginale, men summen av dem er det som skaper klimakrisen. Når Norge allerede har sluppet ut så mye, og disse utslippene i tillegg er gått opp siden 1990, så er handlingsrommet vårt for å bringe nye utslipp til atmosfæren begrenset – og det er i dette lyset miljøorganisasjonene mener at mer petroleum til en verden som allerede har funnet for mye er i strid med §112.

Regjeringsadvokaten er selvsagt ikke enig i dette, og sa i sitt innledningsforedrag at det kun er 23. konsesjonsrunde konkret, og ikke norsk sokkel eller norsk oljeeksport generelt som skal vurderes. Han henviste også til kvotesystemet, som regulerer utslippene fra norsk petroleumsvirksomhet og at det også gjøres en rekke andre miljøtiltak på norsk sokkel.

Et nytt moment er at Hambro i hovedinnlegget refererte til gasskraftsaken fra 2000, hvor lovavdelingen i Justisdepartementet faktisk brukte miljøparagrafen, som da het §110b, som begrunnelse for hvorfor det ikke var rettslig adgang å gi Naturkraft AS tillatelse til gasskraftverket uten rensing. Dette var riktignok en begrunnelse gitt i forurensingsloven slik den måtte forstås i lys av §110 b, og ikke i seg selv. Ifølge Hambro viser uttalelsen at Lovavdelingen tolket 110b som et krav til at miljøet skal ha forrang. Her refererte hun også til en tekst av Hans Chr. Bugge fra 2002, som blant annet skrev at «I Grunnlovens §110 b ligger ikke bare en mulighet, men også en plikt for domstolene til å vurdere om langsiktige miljøhensyn er tilstrekkelig utredet og vektlagt ved viktige forvaltningsvedtak.» En slik støtte i tidligere lovarbeid som kan bli interessant i den videre behandlingen av saken.

Sakkyndigforklaringene fra professorene Mads Greaker ved SSB og Knut Einar Rosendahl ved NMBU var rimelig likt tingretten, og viste til alvorlige feil ved åpningen av Barentshavet Sørøst og de samfunnsøkonomiske vurderingene som lå til grunn der. Uavhengig av utfallet i retten reiser det spørsmål om hvorvidt forvaltningssystemet vårt er skrudd sammen på en måte som evner å takle de komplekse problemene som klimaendringene representerer.

Dette spørsmålet er ikke blitt mindre aktuelt de siste to årene, og peker mot at klimasøksmålet har en rolle som demokrati- og offentlighetsskole, på to ulike måter: For det første gir den innblikk i norsk politikk og forvaltning fra helt andre vinkler enn de man vanligvis diskuterer ut fra. For det andre innvier den sivilsamfunnet generelt, og klimaengasjert ungdom på tilhørerbenken spesielt, en forståelse av domstolenes rolle i demokratiet og retten de har til å bruke rettssystemet for å hevde sin rett til et levelig miljø.

Hvordan det går i retten fremover gjenstår å se – så langt er saksøkerne halvveis i sitt hovedinnlegg, mens motparten først går i gang neste uke. Sikkert er det uansett at spørsmålene ikke er mindre aktuelle siden sist, og det blir interessant å se hvordan regjeringsadvokaten responderer på de nye momentene fra miljøorganisasjonene når staten skal legge frem sitt syn. Det blir interessant å se både hvorvidt den internasjonale økningen av klima- og miljøsøksmål får en mer fremtredende rolle i argumentasjonen, og ikke minst om lagmannsrettens tre dommere vil vurdere saken annerledes enn dommen fra 2017.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.