Vi må lage planen for avviklingen av oljeproduksjonen – nå
Med den kunnskapen vi har nå er det ikke riktig å legge opp til å fortsette med norsk oljeproduksjon helt til vi er sikre på at den ikke lenger er lønnsom.
Vi vet at det tryggeste scenariet er at så mange land som mulig reduserer utslippene og går mot null – så raskt som praktisk mulig.
Vi er kommet i en fase der alle mann må på dekk, der alle monner drar og der CO₂-en fra hvert fat olje vi ikke bruker og brenner har betydning for fremtiden.
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
På en Klimafrokost i regi av Klimastiftelsen i februar i år var Arbeiderpartiets Espen Barth Eide til stede som innleder. Temaet for Klimafrokosten var «Hvordan avrunde oljealderen med stil?». Tittelen hadde vi lånt av CICERO-sjef Kristin Halvorsen, som også var på talerlisten.
Barth Eide holdt et høyst interessant og fremsynt innlegg om dilemmaene en oljenasjon står overfor i en tid der klimaendringer og klimapolitikk vil få konsekvenser for den samme næringen. En næring som har hatt – og inntil videre har – enorm betydning for verdiskapingen og sysselsettingen i Norge.
Klimastiftelsen hadde invitert flere innledere til å drøfte dette politisk sett kinkige spørsmålet – uten å forvente veldig mange konkrete svar. Tanken var først og fremst at vi må snakke om disse tingene – mange ganger – sammen og i plenum – både politikere, næringslivslivsfolk, forskere og folk flest.
(Du kan se og høre hele Klimafrokosten på klimatv.no.)
Barth Eide snakket blant annet om at det finnes flere retninger når det gjelder oljenasjonens fremtid i klimaendringenes tid. Én handler om å avvikle oljenæringen – som AUF er tilhenger av. Så har vi det han kalte tut og kjør-posisjonen. Selv hadde han falt ned på det han kalte en mellomposisjon som han mente «vokser frem og finner flere tilhengere, og det er den å treffe markedet riktig i erkjennelsen av at markedet der ute endrer seg på grunn av klimapolitikk».
«Det er ikke et spørsmål om at vi skal bestemme verdens klimapolitikk gjennom vår produksjon av olje, men vi må skjønne hva som skjer i de store økonomiene», sa Barth Eide.
I spørsmålsrunden etterpå spurte jeg Barth Eide om man når 1,5-gradersmålet hvis alle tenker slik.
Til det svarte han at «vi er medeiere i verden og må være med på å sette de globale trendene. Men det er et relevant spørsmål om man har tid til å bare tenke sånn. Norge kan selv ha som mål å bli det første fossilfrie samfunnet samtidig som vi lager nye næringsklynger.»
På det halve året som har gått siden da har vi fått enda mer kunnskap som gjør at vi ikke «har tid til å tenke sånn».
Det haster mer enn vi har visst
Når forskere snakker om prognoser og beregninger er de forsiktige med å legge seg på de mest ekstreme verdiene, man legger seg «midt i». CICERO-forsker Bjørn Samset sa i et intervju i fjor at klimaforskere er konservative og forsiktige med hva de går ut med.
De siste månedene har klimaforskere erkjent at de kan ha vært for beskjedne i sine beregninger av tempoet i klimaendringene. I august i år kunne vi lese på scientificamerican.com at “Scientists Have Been Underestimating the Pace of Climate Change”. I sommer har issmeltingen på Grønland og på Svalbard vist at klimaendringene går mye fortere enn vi har trodd og håpet på. De totale ødeleggelsene av samfunnet på Bahamas i slutten av august gjør det synlig hvordan enkeltpersoner rammes.
Alvoret har rykket mye, mye nærmere. Problemstillingen om verden når klimamålene dersom alle oljeland venter med å skru av kranene til de er helt sikre på at lønnsomheten er borte – er blitt mer akutt og relevant nå enn for bare et halvt år siden.
Med det tempoet vi har når det gjelder utslippskutt verden over nå, sikter vi mot 3-3,5 graders oppvarming. Jeg trenger ikke å utbrodere hva vi har i vente dersom vi ikke når klimamålene, vi vet det allerede: Alvorligere tørke, kraftigere og ødeleggende flommer og stormfloer, alvorligere havnivåstigning, flere og farligere branner samt matmangel – og dermed sosial uro og folkevandringer.
Her til lands skorter det ikke lenger på kunnskap om klimaendringene og klimakrisen.
Det skorter heller ikke på kunnskap om løsningene som skal til.
Men det skorter på politisk mot til å gjøre det mange av oss innerst inne har visst ganske lenge: Vi må fase ut all fossil energi – jo før – jo mye heller.
Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren er i 2019 46 prosent høyere enn i 1750, og den øker for hvert år. Vi vet at CO₂ blir værende i atmosfæren i flere hundre år. FNs klimapanel sier at om vi skal ha mer enn 66 prosent sjansefor å begrense oppvarmingen til om lag 1,5 grad, må vi nær halvereverdens klimagassutslipp i løpet av om lag ti år.
I en slik situasjon er det etter min mening ikke tid for å lage kalkyler av hvor mange år vi kan pumpe opp olje og gass for så å avrunde akkurat idet produksjonen står i fare for å bli ulønnsom.
Vi må heller regne på hvor fort vi kan og må fase ut all fossil energi for å ha langt mer enn 66 prosent sjanse for å begrense oppvarmingen til 1,5 grad.
Vi vet at det tryggeste scenariet er at så mange land som mulig reduserer utslippene og går mot null – så raskt som praktisk mulig.
Vi er kommet i en fase der alle mann må på dekk, der alle monner drar og der CO₂-en fra hvert fat olje vi ikke bruker og brennerhar betydning for fremtiden.
«Kunnskap som ikke endrer adferd er verdiløs»
«Kunnskap som ikke endrer adferd er verdiløs», skriver den israelske historikeren og professoren Yuval Noah Harari i den populærvitenskapelige bestselgeren Homo Deus som er solgt i et anselig antall også her til lands.
Det er noe å tenke på for oljenasjonen Norge som har tilgang til førsteklasses klimakunnskap analysert av noen av verdens fremste klimaforskere - på Bjerknessenteret for klimaforskning og CICERO Senter for klimaforskning. Vi har kunnskapsgrunnlaget, vi har en høyt utdannet befolkning. Vi er mange her til lands som er opptatte av at vi skal arbeide kunnskapsbasert, at vi legger vekt på å fatte informerte beslutninger.
I den situasjonen vi og verden er i nå – hva innebærer det å fatte kunnskapsbaserte beslutninger? At vi legger planer for nye 40-50-60 års petroleumsaktivitet? Eller som statsminister Erna Solberg sa i fjor høst: – Den som skal slukke lyset på norsk sokkel, er ennå ikke født.
Så hva skal vi gjøre i Norge?
Jeg tror flere og flere – også politikere – strir med kvaler over at Norge både er en klimasinke og en av verdens store eksportører av produkter som ved bruk medfører store CO₂-utslipp. Eksportert olje og gass fra Norge bidrar med 1,3 prosent av de globale CO2-utslippene når den forbrennes, hvor det enn måtte være, skriver forsker Helge Drange i rapporten"Norges CO2-utslipp: På kollisjonskurs med Paris-avtalen" (Norsk klimastiftelse 2018). I motsetning til mange andre europeiske land har vi i Norge dessuten økt våre innenlandske CO2-utslipp kraftig siden 1990, med nær 30 prosent. Til sammenligning kan Finland, Sverige og Danmark vise til en nedgang i de nasjonale CO2-utslippene på henholdsvis 22, 23 og 38 prosent siden 1990.
Jeg tror også at flere og flere kan leve med en framtidsutsikt der vi innser at vi ikke i all evighet skal være Europas heldige onkel Skrue, men at vi forstår og aksepterer at vi skal bli et vanlig europeisk land som på lik linje med andre europeere må sørge for verdiskaping uten en petroleumsnæring. Jeg tror også at mange gjerne blir med på dugnaden og omstillingen. Det siste halve året har det blitt tydelig at mange unge formelig higer etter et nytt og annet fokus for fremtiden.
Så tror jeg at færre og færre er komfortable med å leve med vissheten om Norge som CO₂-eksportør og et land som bidrar til å gjøre det vanskeligere å nå klimamålene. Jeg tror også at flere er villige til å ofre goder for å få noe annet i stedet: Et land med etisk ryggrad som setter alt inn på å bidra til å nå klimamålene – og som har finansiell muskel til å gjøre noe som monner.
Trenger vi beviser for «følgeeffekter»?
Innvendingene mot at Norge skal være det første oljelandet som lager en plan for avvikling av også såkalt lønnsom petroleumsaktivitet kjenner vi – og de er mange. Den mest kjente lyder omtrent slik: Hvis Norge ikke henter opp og selger oljen og gassen, vil andre land gjøre det. Slik er økonomiens lover.
Men økonomiens lover er også slik at det at noen slutter å selge et produkt kan føre til midlertidig prisoppgang og dermed en midlertidig lavere etterspørsel. – Den høyere prisen er gunstig for dem som gjør investeringer i alternative energikilder og for oljeeksportører som oss, skrev professor ved Økonomisk institutt (UiO) Bård Harstad i en artikkel i DN om «Klimapolitikk for en oljenasjon» i fjor sommer.
Mange vil også mene at det ikke har noen hensikt at Norge er det første oljelandet som legger planen for å avvikle den fossile produksjonen hvis vi ikke på forhånd er sikre på at dette får følgeeffekt, for eksempel ved at andre oljeproduserende land følger vårt eksempel.
Men slik verden er skrudd sammen nå er det ikke noen gitt å spå hva som får følgeeffekter og hva som ikke gjør det. I den situasjonen verden er i nå har vi ikke tid til å vente på noe verdensomspennende konsensus.
(Og, uten sammenlikning forøvrig: Da Greta Thunberg trasket mot Riksdagen med sin hjemmesnekrede streikeplakat, var det ingen som kunne ha analysert seg fram til at hun skulle påvirke ungdommer, folk flest og politikere over hele verden.)
Historien er full av eksempler på at noen har gått foran og tatt politisk risiko og økonomisk belastning – fordi det var det retteå gjøre og fordi de opplevde at «det er nok nå.» Jeg vil tro debatten må ha gått omtrent slik da noen i datidens USA gikk foran og slapp egne slaver fri. Ledere i butikkjeder som har besluttet å ikke kjøpe varer fra fabrikker som bruker barnearbeidere, kan ha blitt møtt med argumentene om at konkurrenten dermed kan selge billigere varer fordi de ikke bryr seg om etikken og fortsetter å få leveranser fra barnearbeidsfabrikker. Det er lett å se for seg argumentene: «Da gir du bare et konkurransefortrinn til dem som fortsetter å kjøpe varer fra barnearbeidere.» Det kan koste å gå foran.
Men det kan også koste å være for sent ute. Mye kan skje i markedet på få år. Det vet vi av arbeidet med finansiell klimarisiko. Leder Fiona Reynolds i den internasjonale investorkoalisjonen Principles for Responsible Investment (PRI) – der Martin Skancke er styreleder – skrev i Financial Times denne uken følgende: «We foresee an inevitable policy response by 2025 that will be forceful, abrupt and disorderly because of the delay. This will create considerably greater disruption than many investors and businesses are prepared for today.» En slik kraftig politisk respons på klimaendringene – i 2025 – vil kunne ha stor betydning for Norge som oljeeksportør. Også det at fornybar energi stadig blir billigere, at batteriene blir større og bedre, at klimakvotene blir dyrere. Vi ser allerede nå at EUs klimapolitikk strammer seg til. Alt dette får konsekvenser for lønnsomheten til den fossile energien og kan dessuten innebære at folk, politikere og næringsliv velger andre produkter enn olje, kull og gass der det finnes alternativer.
Vi kan bruke pengene bedre
Dessuten finnes det også for en oljenasjon alltid en alternativ bruk av pengene. Norge kunne ha investert i solenergi i utviklingsland der nye kullkraftverk er på trappene, slik Marius Holm foreslo i en artikkel i Vårt Land i sommer. Som majoritetsaksjonær i Equinor kunne staten Norge ha krevd at selskapet får beholde overskudd som reinvesteres i fornybare prosjekter, men at resten deles ut som utbytte. Av dette ville staten fått 67 prosent, penger som kunne gått til fornybarprosjekter andre steder i verden i samarbeid med for eksempel Norfund, Scatec Solar – eller Empower New Energy for den slags skyld. Vi kunne ha faset ut den såkalte leterefusjonsordningen for petroleumsnæringen som bare i 2016 og 2017 til sammen kostet 11 milliarder norske kroner.
Om Norge ble enig med seg selv om å gå i gang med å legge planen for å avvikle oljeproduksjonen ville det gi et kraftfullt signal til resten av verden om at vi har forstått alvoret i situasjonen og at vi er villige til å gjøre det som trengs. Kanskje en følgeeffekt i første omgang kunne bli at land som strever med å avvikle egen kullproduksjon eller som strever med å legge om energiforsyningen til fornybare kilder – fikk mot til å fatte de viktige beslutningene.
(Argumentet om at norsk olje er en klimaløsning fordi vi eventuelt slipper ut mindre CO₂ ved produksjonen, bruker jeg ikke spalteplass på. Det hører hjemme i samme skuff som argumentene fra klimafornekterne. Seriøse aktører bør ikke lenger bruke tid på å diskutere dette emnet.)
Norge kan bidra til å forlenge oljealderen
Slik Norge opererer i dag risikerer vi å være med på å forlenge oljealderen unødig ved å lete etter og investere i langsiktige fossile prosjekter. Av økonomien kjenner vi til sunk cost-fenomenet som veldig forenklet sagt kan gå ut på at når investeringen først er gjort og er irreversibel (som for eksempel å bygge kostbar oljeinfrastruktur) – kan man gjerne selge varene på billigsalg for på den måten å få inn iallfall noen kroner – såfremt disse dekker de løpende driftskostnadene. I mars i år innledet regjeringen ved Olje- og energidepartementet årets konsesjonsrunde med å åpne for oljeleting i hele 90 nye blokker.
Det er ikke så vanskelig å se for seg et scenario à la dette om noen år – når klimapolitikken er strengere, kvoteprisen høyere og fornybar energi mye billigere: «Når vi først har investert store beløp i all denne infrastrukturen, må vi hente opp all den oljen vi kan for å få igjen for investeringen, om vi så skal noe nær gi den bort.» Er det mange oljeprodusenter som har oversett advarslene om «stranded assets» og investert i nye installasjoner i en tid der vi burde ha rundet av oljealderen – kan vi se for oss at vi kan få mye skambillig olje på markedet – noe som igjen kan ødelegge for innfasingen av den fornybare energien og slik forlenge oljealderen – og ødelegge muligheten for å nå klimamålene. Ingenting av dette er sikkert, men det bør tas med i betraktningen. I Norge leter vi fremdeles etter mer olje og gass.
Hele Norges studiesirkel?
I min spede ungdom på 70- og 80-tallet drev jeg innen ungdomspolitikk. Den gang var det populært å sette i gang såkalte studiesirkler. Flere av partiene holder seg heldigvis med slike tilbud fremdeles. Etter endt skolering fikk organisasjonene en liten økonomisk støtte – som et incentiv til å drive med denne typen kunnskapsdeling og refleksjon. Per i dag ligger støtteordningen under Kompetanse Norge og Kunnskapsdepartementet. Poenget med å nevne dette er at det gode med disse samlingene var at vi ungdomspolitikere fra samme parti kunne samles og diskutere vanskelige problemstillinger uten å bli arrestert for å bryte med partiets politikk. Det lå i kortene at det skulle være høyt under taket, at man kunne sende ut politiske prøveballonger, drøfte gamle standpunkt fra nye vinkler og ikke være like «ferdigtenkte» slik mange politikere ellers fremstår.
Vi vet alle hvordan det kan gå med politikere som sender ut nye tanker og prøveballonger. Espen Barth Eide ble resolutt angrepet av Høyre og Frp da han i DN i januar 2019 – under overskriften «AP åpner for å diskutere oljebransjens gullordning» – åpnet for å revurdere den såkalte leterefusjonsordningen. Jonas Gahr Støre skjøt ned ideen omtrent før den var sagt.
Når vi nå må legge best mulig til rette for en diskusjon om hvordan et oljeland skal gå fra å være en oljeproduserende klimasinke til en ansvarlig bidragsyter i strevet med å nå målene i Paris-avtalen, kunne det kanskje ha vært en ide å invitere hele Norge til tidenes studiesirkel og idedugnad med tema:
Og i tillegg til dette en lang rekke problemstillinger vi må identifisere og diskutere.
«En forsettlig skadevolder»
De fleste av oss er innforstått med oljens enorme betydning for at Norge troner på velferdstoppen. De fleste av oss er også innforstått med at et Norge uten olje kan komme til å ligne mer på et vanlig europeisk land som må sørge for sin verdiskaping og som skaper arbeidsplasser uten å ha oljen å lene seg på. Mange av oss er klar over at økonomien blir trangere når vi må klare oss uten olje- og gassproduksjonen.
Men stadig flere av oss er villige og parate til å se for oss en framtid der det strammer seg til økonomisk. Vi ønsker å bidra til at den ubegripelig store og vedvarende regningen for klimaendringene som vi nå påfører etterkommerne våre – skal bli mulig å håndtere. Og at behovet for å investere i dyre tiltak som skal hente CO₂ ut av atmosfæren skal bli litt mindre for etterkommerne våre. Mine barn er født i tidsrommet 1998–2008 – de vil være pensjonister først i 2070 og 2080 når landet og verden for alvor vil kjenne konsekvensene av at verden mot bedre vitende har brukt altfor mye olje, kull og gass.
Initiativtageren til Norsk klimastiftelse, høyesterettsadvokat Pål Lorentzen, sier det slik: «I dag fremstår Norge som en forsettlig skadevolder.» En brutal beskrivelse som av mange vil oppleves fjern og urettferdig.
For barna mine og andre som skal rydde opp etter konsekvensene av dagens politikk – vil beskrivelsen om noen tiår kunne oppleves som uhyggelig presis og dekkende. Vår generasjon hadde kunnskapen, men ikke motet til å ta konsekvensene av den.
Vi må starte arbeidet med å fase ut all olje- og gassproduksjon – nå.
