Intervjuet med Karl Eirik Schjøtt-Pedersen er både underholdende og godt. Delene som handler om politikk og kommunikasjon av oljens rolle i Norge nå – og fremover – innbyr til noen kommentarer.

Schjøtt-Pedersen ønsker å «eie virkeligheten». Oppnår han det på vegne av Norsk olje og gass sine medlemsbedrifter, ja så får oljebransjen også det som den vil i de politiske stridighetene som kommer.

Iscenesettelsen først: Intervjuet foregår delvis i Hammerfest. Den beste av alle kulisser. Der er drømmen om vekst og velstand virkeliggjort. En god arena for den underliggende fortellingen om at andre tettsteder og byer, særlig i nord, kan få oppleve samme bonanza bare Norsk olje og gass får det som de vil.

Intervjuet er verdt grundig lesning.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen angriper premisset i spørsmålet om hva «vi skal leve av etter oljen». Dette er feil å si, mener han:

Schjøtt-Pedersen: – Vi må spørre hva vi skal gjøre ved siden av og i tillegg til oljen. Oljeindustrien er Norges desidert viktigste næring, den står for 26 prosent av statens inntekter. Investeringsnivået er fortsatt enormt høyt, og det er gjort funn som gir grunnlag for drift i 50 år fremover.

Premisset er altså at oljen vil være en dominerende kraft i norsk økonomi også de neste 40-50 årene. At olje og gass har passert toppen, slik for eksempel statsminister Erna Solberg har påpekt, er ikke en del av denne fortellingen. En slik konstatering oppfattes som «nedsnakking».

Så spørres han:
DN: – Spørsmålet er jo om disse funnene bør hentes opp?
Schjøtt-Pedersen: – Jeg kommer til det, kommer til det. La meg først si at oljeindustrien sysselsetter 330.000 mennesker. Leverandørindustrien er en større eksportnæring enn fisk. Teknologien og innovasjonen kommer andre næringer til gode. Ressursene i Barentshavet blir avgjørende for velferdsnivået i Norge, helsetjenestene, skolene. Og for aktiviteten i Nord-Norge. Det er kolossalt viktig at det er liv på land, det er derfor turister tar Hurtigruten. Chile har en flott kyst ned mot Sørpolen, den er ikke like interessant.

Det interessante her er setningen der han knytter ressursene i Barentshavet til den fremtidige velferden i Norge, «helsetjenestene, skolene». Han vil at vi alle skal ta for gitt at ressursene som måtte finnes i Barentshavet gir grunnlag for lønnsom utvinning som i sin tur fyller statskassen med penger.

Hvis det er slik, så svekkes selvsagt argumentene mot oljeutbygging i nord. Men det er på ingen måte gitt at petroleumsutvinning i Barentshavet har noen grunnrente å snakke om. Marginalt lønnsomme felt kan gi aktivitet i Finnmark, men ikke store bidrag til statskassen, slik Schjøtt-Pedersen gir inntrykk av.

Så bringer DN inn klima, og svarene han gir er den norske oljebransjens faste klimafortelling i kortformat:

DN: Men det er jo slik at klimaforskerne har satt et tak på hvor mye karbon atmosfæren kan ta opp, innenfor togradersmålet. Og med dagens utslippsnivå vil taket nås om 25–30 år.
– Tror du ikke på dette karbonregnskapet?
Schjøtt-Pedersen: – Jo, og jeg mener at klimaendringene er alvorlige. Verden har så langt ikke kommet med gode nok tiltak. Både jeg og oljenæringen har store forventninger foran årets toppmøte i Paris.
DN: – Hvordan kan du da snakke om en norsk oljealder i 50 år til?
Schjøtt-Pedersen: – Norge er det land i verden som produserer olje med lavest utslipp. Om vi lar oljen ligge, så vil andre land utvinne mer og utslippene øke. EU kan ikke nå sine klimamål uten norsk gass. Når én enhet kull erstattes av gass, blir CO₂-utslippet halvert.

Den interessante setningen i dette svaret, er denne: «Om vi lar oljen ligge, så vil andre land utvinne mer og utslippene øke». Her forutsetter Schjøtt-Pedersen at det vil være en byrde, en stor kostnad, å la olje ligge. På de snart to årene som har gått siden han forlot regjeringskontorene har kunnskapen og debatten om risikoen ved fossile energi-investeringer tiltatt kraftig. Hvis han har fått med seg diskusjonen om karbonboblen, så overser han den glatt.

Debatten om oljeressurser vil bli liggende fordi de er ulønnsomme å hente opp, er langt farligere for Norsk olje og gass enn om de bør bli liggende av moralske hensyn. Derfor gjelder det å holde fast i virkelighetsbeskrivelsen han gir, det vil koste barnehager og skoler om vi ikke borer i ex-gråsonen eller oppunder iskanten. Biskoper og naturvernere er lettere å håndtere enn finansanalytikerne.

Så spør DN om fornybar energi og igjen kommer standardsvarende trillende:

DN: – Du forutsetter at fornybar energi holder seg på dagens nivå?
Schjøtt-Pedersen: – Fornybar energi øker mye, og det er utmerket, men det vil ikke dekke verdens energibehov i et 30–40-årsperspektiv. Behovet vil øke. Da må olje utvinnes, ingenting tilsier at det ikke vil skje. Det er her deler av den norske debatten blir virkelighetsfjern.

Her er det Sjeik Schjøtten som blir virkelighetsfjern, og det er her koblingen til klimapolitikk og energiomstilling ligger. Nøkkelsetningen er «Behovet vil øke». Dette er business-as-usual-politikkens hovedpremiss. Det er denne forventningen som ligger i oljeselskapenes fremtidsanalyser og som sluses nedover og bortover i byråkratiene, både de statlige og private. Den fornybare energiens potensial undervurderes systematisk. Petro-bransjen vil ikke se den fornybare energiens raskt stigende konkurransekraft.

For å være presis: Det er all grunn til å tro at etterspørselen etter energitjenester vil øke. Men om etterspørselen eller behovet for olje og andre fossile energikilder vil øke, ja det er en helt annen skål. Med en utvikling i tråd med togradersmålet vil oljeetterspørselen ganske raskt flate ut og falle. Med kullet går det enda verre. Med gassen går det bedre enn med olje og kull, men gassens problem er i tillegg til CO₂-utslippene at den er dyr. Spørsmålet er om den er konkurransedyktig mot fornybare alternativer.

Sjeik Schjøtten vil bli tvunget til å forholde seg til en annen agenda enn den han foretrekker. Klimapolitikk og energiomstilling er en eksistensiell trussel mot oljesektorens fremtid. Det er realiteten han og resten av oljebransjen må se i hvitøyet, enten de vil eller ikke.

Det kommer ikke til å holde med «spin».