Jostein Røynesdal, Alexander Strøm Arnesen og Terje Omland skrev like før jul artikkelen «Krafteksport en dårlig forretningside» som ble publisert på Energi og Klima, og som er mye lest og delt. Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland, som arbeider med energispørsmål i Borregaard og Elkem, argumenterer mot flere kabler for strømhandel. To slike kabler eller mellomlandsforbindelser er besluttet bygget, en til Tyskland og en til Storbritannia, begge i regi av Statnett og deres samarbeidspartnere. Det kan bli åpnet for ytterligere kabler gjennom et forslag som åpner for at private aktører eier slike strømkabler.

Ifølge Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland risikerer Norge å miste et komparativt fortrinn gjennom krafteksport. Det er i første rekke hensynet til industrien de er opptatt av – billig kraft er en viktig råvare for den kraftkrevende industrien.

Det er lett å argumentere for at den nåværende situasjonen er svært gunstig for kraftkrevende industri. Markedsprisene for kraft er lave og forventes å forbli lave langt frem i tid. Støttesystemet med grønne sertifikater er det alminnelige forbrukere som betaler for, mens industrien nyter godt av effektene gjennom lavere kraftpriser. I tillegg er den kraftkrevende industrien sikret rammebetingelser på linje med europeiske konkurrenter gjennom deltakelse i EUs kvotesystem, og den kompenseres for CO₂-kostnader som smitter over i kraftprisene. Samtidig stiller staten store midler til rådighet for teknologiutvikling. Hydro har alene fått 1,55 milliarder kroner fra Enova til sitt prosjekt på Karmøy. Lav kronekurs hjelper også, og det er bra i en tid hvor petroleumsinntektene faller.

For norsk økonomi er det viktig at den kraftkrevende industrien har gode kår, og det er bred politisk enighet om at den bør nyte godt av disse ordningene. I diskusjonen om sektorens fremtid, løftes det ofte frem store visjoner. Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland skriver for eksempel at «vi må dyrke frem kunnskapsintensiv kraftforedling, og produksjon av høyverdiprodukter», ikke satse på eksport av nok en råvare» (altså vannkraft).

Men er slike visjoner noe mer enn argumenter for å sikre status quo? Spørsmålene det er grunn til å stille er følgende: Hvor blir det av investeringene i nye fabrikker og anlegg? Og om det skulle bli investert i nye anlegg, er det grunn til å tro at det gir mange nye arbeidsplasser? Eller snakker vi om kontinuerlige effektiviseringsprosesser der både energi-intensitet og arbeidskraft-intensitet går ned, altså bedre produktivitet?

Uansett vil det være private aktører som må stå for investeringene. Staten skal ikke bygge nye fabrikker, og rammebetingelsene får knapt blitt bedre enn de er i Norge nå.

Mitt spørsmål er altså om det er grunn til å tro at vi vil se store nyinvesteringer i kraftkrevende industri som virkelig monner i form av nytt kraftforbruk, og som kan gi nye arbeidsplasser i noe omfang? Det kan kanskje bli noen sentre for datalagring, men utover dette er det få tegn til nyinvesteringer i stor målestokk – hvis vi ser bort fra det som hjelpes frem via Enovas støttesystemer.

Ideen om Norge som grønt batteri for Europa handler ikke om at norsk vannkraft alene skal kunne løse behovene for eksempel Tyskland har for reguleringskraft. Men norsk vannkraft – lagret i magasiner – kan opplagt bidra til å løse en del av utfordringen på kontinentet og i Storbritannia – det er behov for store volum kraft når det ikke blåser og når solen ikke skinner. At det er god klimapolitikk å erstatte kull og gass med ren vannkraft, er innlysende. For hver TWh vannkraft som eksporteres, erstattes 8-900.000 tonn CO₂ hvis det er kull som skyves ut, og omkring halvparten hvis det er snakk om gass. En krafteksport på 12 TWh – som erstatter kull – tilsvarer spart CO₂ omkring på linje med utslippene fra den norske veitrafikken, som i 2014 var på 10,2 millioner tonn CO₂. Så vil det kunne hevdes at norsk vannkraft uansett vil erstatte utslipp innenfor det europeiske kvotesystemet, og at det derfor ikke spiller noen rolle – men dette er i så fall et argument som kan brukes mot absolutt alt som berører utslipp i kvotesektoren.

Røynesdal, Strøm Arnesen og Omland har rett i at eksport av fornybar energi fra Norge konkurrerer med norsk gasseksport. Men å spise seg selv er bedre enn å bli spist av andre. Det er jo ikke slik at norsk gass er sikret markedsandeler og inntekter på linje med dagens nivå til evig tid. Eksport av fornybar energi vil kunne forbli en inntektskilde for Norge lenge etter at det siste gasskraftverket i Europa er avviklet.

Forretningsmodellene for kabler bygger på at det er prisdifferensen mellom ulike markeder som gir disse mellomlandsforbindelsene lønnsomhet. Kraften går dit den er best betalt. Med utsikter til lave kraftpriser i Tyskland, er det derfor ikke sikkert at nettoeksporten dit blir så stor. I Storbritannia er bildet trolig annerledes, britene betaler mer for strømmen enn på kontinentet. Utfasing av kull i Tyskland kan imidlertid endre dette bildet om vi ser et tiår eller to frem i tid, samtidig som lokale energilagringsløsninger ganske sikkert vil ta større andeler av markedet når sol og vind ikke kan levere.

Trolig er det behov for å se etter andre forretningsmodeller enn dagens, hvis det skal bygges flere kabler enn det som er planlagt. Det er verdt å undersøke om en ren eksportkabel til Storbritannia kunne være fornuftig. Britene har høy betalingsvilje for tilgang til stabil langsiktig kraftproduksjon, slik kostnadene ved det nye kjernekraftverket Hinkley er et uttrykk for.

Hele energisektoren er i en fase hvor det skjer store endringer og mange gamle modeller snus opp ned. Den norske vannkraften er i realiteten i klemme – verdien på vannkraften bestemmes i et system basert på at fossil kraftproduksjon setter prisen. Målt mot situasjonen rundt 2008-2010, da kraftprisene var veldig høye, skjer det nå en stor overføring av verdier fra produsenter til konsumenter. Med stadig mer vind og sol forstyrres prisdannelsen og det er vanskelig å se for seg at dagens markedsdesign kan vare evig.

Det ligger stort ansvar hos olje- og energiminister Tord Lien og i Stortinget for å finne ordninger som balanserer ulike interesser og som sikrer at hensynet til langsiktig verdiskaping ivaretas både hos dem som produserer kraften, og hos dem som kjøper og bruker den – enten de er store eller små forbrukere.

Norge har dessuten både ansvar for – og interesse i – å bidra til at det utvikles et avkarbonisert kraftsystem i Europa, jo før jo heller. Vi vet at CO₂-utslippene skal kraftig ned, og det er uten tvil slik at de europeiske landene lettere kan få til dette sammen enn hver for seg. Det vil være utillatelig om diskusjonen om det norske energisystemets fremtid utelater dette viktige perspektivet. Tvert imot bør den europeiske dimensjonen styrkes. Nordsjø-Europa både kan og bør bli den første store regionen i verden med tilnærmet CO₂-fri kraftproduksjon. I et slikt bilde er det opplagt at norsk vannkraft vil spille en viktig rolle.