Jeg har god forståelse for skepsisen hos mange i miljøbevegelsen mot enhver form for økonomisk vekst som likner den vi hadde på 1900-tallet. Det er den samme type vekst vi fortsatt ser i mange land, også Norge. Jeg er selvsagt også selv svært kritisk til denne «grå» økonomiske vekstens bivirkninger, på både økosystemer og sosial ulikhet. Min systemkritikk vokser frem fra mine røtter i grønn tenking, den dypøkologiske tradisjon fra Arne Næss etc. Jeg har i alle år vært vekstkritisk, som i min bok Penger & Sjel fra 2007. Jeg har også i 17 år jobbet tett med en av de fremste vekstkritikerne i økonomisk historie, Jørgen Randers – medforfatter av Limits to Growth.

Det vi alle i klima- og miljøbevegelsen har til felles, er et ønske om en annen modell for samfunnsutvikling, som kan erstatte denne grå veksten. For den er suicidal på sikt. Men hva skal vi erstatte den med? Jeg har veldig sans for Buckminster Fullers innsikt som formulert i setningen: «You never change things by fighting the existing reality. To change something, build a new model that makes the existing model obsolete.» Reell, eller genuin, grønn vekst – er akkurat det: En modell som gjør den gamle grå veksten gammeldags og utiltrekkende. Tanken er at rask, ny grønn vekst kan utkonkurrere og fortrenge den grå veksten.

Det avgjørende spørsmålet alle som snakker om vekst bør svare på, er: vekst i hva?? Snakker vi om vekst i ressursforbruk målt i tonn? I så fall må svaret være nei – den type vekst er umulig på sikt fremover. Snakker vi om vekst i verdiskaping målt i penger, så kan svaret være ja: Vi ønsker flere plusshus, mer regenerativt landbruk, plantebaserte gourmet-måltider, mye smartere strømnett, mer elektrifisert transport, sirkulære materialstrømmer, mer idrett, yoga, coaching, terapier, konserter, musikk, litteratur og alle slags opplevelser som skaper livskvalitet. Alt dette kan bidra til verdiskaping målt i kroner, uten at ressursforbruket går opp. Nøkkelen til reell grønn vekst er å eliminere den vanvittige ressurssløsingen, ikke verdiskapingen.

Å fremme forslag om hvordan vi kan utvikle, måle og verifisere en reell grønn vekst innebærer å videreføre en sterkt vekstkritisk posisjon i tråd med dypøkologiens historie: Vi kritiserer den grå veksten, ikke bare ved å være negative og sure og snakke om kutt og reduksjon og nedgang og undergang, men ved å fremme et reelt, konstruktivt alternativ.

Det betyr: Med reell grønn vekst kan vi, i rike land, ha en moderat (for eksempel omlag +1%/år) økning i verdiskapingen (målt i kroner) samtidig med en reell, gradvis, samlet nedgang i ressurs-forbruket (typisk målt i tonn eller økologisk fotavtrykk (for eksempel omlag -4% per år).

Dette kan vi måle og etterprøve ved å sjekke at ressursproduktiviteten (kr/tonn) faktisk vokser raskere enn vekstraten i verdiskapingen år for år. Dette må skje i alle selskaper, byer, sektorer og land.En lang rekke studier og beregninger viser at dersom bedrifter, byer og land kan levere >5% forbedring i ressursproduktiviteten per år (= reell grønn vekst), så vil dette kunne løse både klima- og økokrisene innen 30 år.

I tillegg til at noen protesterer, krever stopp, stans og kutt i de grå selskapene, så er det antagelig enda mer effektivt at nye grønne aktører utkonkurrerer dem. Det kan skje ved at de oppnår langt raskere vekst i grønn verdiskaping som fortrenger og skaper konkurser i den grå verdiskapingen. Slik kreativ destruksjon har allerede skjedd med kullindustrien, og har begynt i bilindustrien. Som mange grønn vekst-kritikere påpeker, så har det ikke skjedd i alle sektorer eller land ennå. Men det er ikke noe argument for at det ikke kan skje fremover, i stadig økende grad.

En nedgang i ressursintensivt, materielt forbruk, kan i prinsippet kombineres enten med en nedgang i nasjonal verdiskaping (resesjon), en moderat økonomisk vekst (0-2%/år) eller maksimal vekst (>2%). Det gir fire mulige vekstmodeller, slik figuren viser.

Men resesjon (degrowth) er uønsket for oss av mange grunner; særlig fordi man da får raskt økende arbeidsledighet, mer sosial ulikhet, brått fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner. En politikk som forårsaker resesjon ved brått å nekte borgere flytrafikk, bilkjøring, kjøttspising eller petroleumsproduksjon, vil slik gi massivt sosialt og politisk tilbakeslag for grønn politikk. På den annen side, er maksimal vekst i Norge verken ønskelig eller realistisk (rike land verken trenger eller får lenger til høye vekstrater over tid, når de har brutto verdiskaping på over 400.000 kr per person). En moderat økonomisk vekst gir bedre handlingsrom til å gjøre flere grønne investeringer og til sosial utjevning.

Derfor er reell grønn vekst-modellen en svært håpefull og realistisk modell for grønn utvikling i tiårene fremover. Den gode nyheten er at mulighetene – både av sosial, økologisk, finansiell og teknologisk art – for å realisere reell grønn vekst finnes i hundretall allerede i dag. Sustainia i www.goexplorer.org dokumenterer 100 nye ledende cases hvert år. Project Drawdown viser hvordan vi kan reversere klimaendringene på en – konservativt estimert – lønnsom måte de neste 30 årene. Og Ellen MacArthur Foundation demonstrerer lønnsomheten i sirkulære forretningsmodeller. Nå handler det om å skalere disse løsningene opp så fort som mulig.

Den historisk omfattende omleggingen av økonomien vi står overfor, krever imidlertid både investeringsvilje og -evne. Evnen er best når verdiskaping er jevnt, moderat økende, med lav rente og inflasjon. I resesjon er det lite vilje til å investere i nye løsninger.

Det er dette jeg jobber for, og håper at alle klima- og miljøinteresserte kan samles om: At vi er klare for å bevege oss forbi den posisjonen hvor grønn utvikling skal oppstå ved politisk å tvinge folk til lavere personlige forbruksnivåer (økonomisk resesjon). Dette støter folk flest (>90%) fra oss, og skaper unødvendig mye sosiale konflikter. Og om vi skulle lykkes, så rammes særlig folk i de lavere inntektsklassene. De rikes velstand er det som blir minst berørt av resesjon; de sikrer lett sine eiendeler. Da står vi igjen med en lite attraktiv politikk som i tillegg er ineffektiv med tanke på å få ned ressursoverforbruket, og å løse de enorme miljøutfordringene vi har.

Dersom noen blant oss misliker ordet «vekst», og vil kalle dette «grønn utvikling» isteden, er det helt fint for meg. Men den grønne næringsutviklingen kan uansett skje raskest når den bygger på – og kombineres med – en reell grønn vekst (målt i verdiskapingskroner, ikke tonn), slik våre kjære naboland Sverige og Danmark allerede har levert siden 2000-tallet. Da forlater vi grå-vekst- retningen, og legger kursen 90^o om.