Det betyr: Medreell grønn vekst kan vi, i rike land, ha en moderat (for eksempel omlag +1%/år) økning i verdiskapingen (målt i kroner) samtidig med en reell, gradvis, samlet nedgang i ressurs-forbruket (typisk målt i tonn eller økologisk fotavtrykk (for eksempel omlag -4% per år).

Dette kan vi måle og etterprøve ved å sjekke at ressursproduktiviteten (kr/tonn) faktisk vokser raskere enn vekstraten i verdiskapingen år for år. Dette må skje i alle selskaper, byer, sektorer og land.En lang rekke studier og beregninger viser at dersom bedrifter, byer og land kan levere >5% forbedring i ressursproduktiviteten per år (= reell grønn vekst), så vil dette kunne løse både klima- og økokrisene innen 30 år.

I tillegg til at
noen protesterer, krever stopp, stans og kutt i de grå selskapene,
så er det antagelig enda mer effektivt at nye grønne aktører
utkonkurrerer dem. Det kan skje ved at de oppnår langt raskere vekst
i grønn verdiskaping som fortrenger og skaper konkurser i den grå
verdiskapingen. Slik kreativ destruksjon har allerede skjedd med
kullindustrien, og har begynt i bilindustrien. Som mange grønn
vekst-kritikere
påpeker, så har det ikke skjedd i alle sektorer eller land ennå.
Men det er ikke noe argument for at det ikke kan skje fremover, i
stadig økende grad.

En nedgang i
ressursintensivt, materielt forbruk, kan i prinsippet kombineres
enten med en nedgang i nasjonal verdiskaping (resesjon), en moderat
økonomisk vekst (0-2%/år) eller maksimal vekst (>2%). Det gir
fire mulige vekstmodeller, slik figuren viser.

Men resesjon
(degrowth) er uønsket for oss av mange grunner; særlig fordi man da
får raskt økende arbeidsledighet, mer sosial ulikhet, brått
fallende investeringsnivåer og uhåndterlige gjeldssituasjoner. En
politikk som forårsaker resesjon ved brått å nekte borgere
flytrafikk, bilkjøring, kjøttspising eller petroleumsproduksjon,
vil slik gi massivt sosialt og politisk tilbakeslag for grønn
politikk. På den annen side, er maksimal vekst i Norge verken
ønskelig eller realistisk (rike land verken trenger eller får
lenger til høye vekstrater over tid, når de har brutto verdiskaping
på over 400.000
kr per person). En moderat økonomisk vekst gir bedre handlingsrom
til å gjøre flere grønne investeringer og til sosial utjevning.

Derfor er reell grønn vekst-modellen en svært håpefull og realistisk modell for grønn utvikling i tiårene fremover. Den gode nyheten er at mulighetene – både av sosial, økologisk, finansiell og teknologisk art – for å realisere reell grønn vekst finnes i hundretall allerede i dag. Sustainia i www.goexplorer.org dokumenterer 100 nye ledende cases hvert år. Project Drawdown viser hvordan vi kan reversere klimaendringene på en – konservativt estimert – lønnsom måte de neste 30 årene. Og Ellen MacArthur Foundation demonstrerer lønnsomheten i sirkulære forretningsmodeller. Nå handler det om å skalere disse løsningene opp så fort som mulig.

Den historisk
omfattende omleggingen av økonomien vi står overfor, krever
imidlertid både investeringsvilje og -evne. Evnen er best når
verdiskaping er jevnt, moderat økende, med lav rente og inflasjon. I
resesjon er det lite vilje til å investere i nye løsninger.

Det er dette jeg
jobber for, og håper at alle klima- og miljøinteresserte kan samles
om: At vi er klare for å bevege oss forbi den posisjonen hvor grønn
utvikling skal oppstå ved politisk å tvinge folk til lavere
personlige forbruksnivåer (økonomisk resesjon). Dette støter folk
flest (>90%) fra oss, og skaper unødvendig mye sosiale
konflikter. Og om vi skulle lykkes, så rammes særlig folk i de
lavere inntektsklassene. De rikes velstand er det som blir minst
berørt av resesjon; de sikrer lett sine eiendeler. Da står vi igjen
med en lite attraktiv politikk som i tillegg er ineffektiv med tanke
på å få ned ressursoverforbruket, og å løse de enorme
miljøutfordringene vi har.

Dersom noen blant
oss misliker ordet "vekst", og vil kalle dette "grønn
utvikling" isteden, er det helt fint for meg. Men den grønne
næringsutviklingen kan uansett skje raskest når den bygger på –
og kombineres med – en reell grønn vekst (målt i
verdiskapingskroner, ikke tonn), slik våre kjære naboland Sverige
og Danmark allerede har levert siden 2000-tallet. Da forlater vi
grå-vekst- retningen, og legger kursen 90^o om.