EUs klimamål for 2050: Hva betyr de for Norge? - Energi og Klima

EUs klimamål for 2050: Hva betyr de for Norge?

Idet Stortinget setter sitt stempel på avtalen med EU om å redusere klimagassutslipp med 40 prosent innen 2030, forhandler EU-landene om neste steg: Hvordan skal de nå målet om netto null utslipp av klimagasser innen 2050?

EU-landenes ledere skal bestemme unionens overordnede klimamål for 2050 innen utgangen av 2019, skriver artikkelforfatteren. Stats- og regjeringssjefene møtes rundt dette bordet i Europa-bygningen i Brussel. (Foto: EUs ministerråd).

I henhold til Paris-avtalen skal alle land vedta konkrete planer for hvordan de skal kutte utslipp frem mot 2050. I EU tar slike planer tid. Europakommisjonen la frem en plan med åtte forskjellige scenarier allerede i november i fjor for hvordan EU-landene kan nå målsetningen på en mest mulig kostnadseffektiv måte. I planen fremheves det at overgangen til fornybar energi vil kunne skape arbeidsplasser, øke energisikkerheten og gi store økonomiske gevinster.

Kommisjonen peker på at EU-landene i dag betaler 266 milliarder euro (ca 2,5 billioner kroner) per år for import av olje og gass. I tillegg står luftforurensning fra forbrenning av fossilt brensel for 200 milliarder euro per år i helseutgifter. Gjennomføres EUs klimatiltak vil andel import av olje og gass falle fra 50 prosent i dag til 20 prosent innen 2050. Det betyr 70 prosents importreduksjon fra i dag frem til 2050. Samtidig vil det frigjøre 2–3 billioner euro til investering i modernisering av EUs økonomi frem til 2050.

EUs motivasjon for å kutte import av olje og gass er derfor myntet vel så mye på økonomi som på klima.

Forhandlinger i stå

I februar i år presenterte det rumenske lederskapet i EU Kommisjonens forslag for sine kollegaer i EUs råd. Der har forhandlingene gått i stå. De kulldominerte Visegrad-landene (Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia) fikk overraskende støtte av Tyskland til å blokkere Kommisjonens initiativ. Regjeringen i Berlin hadde hørt på de mektige bilprodusentenes frykt for at biler uten fossil forbrenningsmotor vil bety lavere inntekter og færre arbeidsplasser. Det stiller Angela Merkels nylige tale til avgangsstudentene på Harvard i et litt annet lys.

I mai tok åtte EU-land (Belgia, Danmark, Frankrike, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Sverige) til orde for et utslippsfritt EU innen 2050. Den norske regjeringen deltok ikke i oppropet, på tross av at Norge deltar i gruppen av progressive klimaland i EU i Green Growth Group.

EU-landenes neste diskusjon om 2050-målene vil foregå under toppmøtet den 20. juni. Få observatører i Brussel tror Det europeiske råd kommer frem til noen enighet før de må; dvs innen utgangen av 2019.

Finsk sisu

Den 1. juli tar Finland over EUs lederskap for de neste seks måneder. Den nye finske regjeringens ambisjoner om et klimanøytralt Finland innen 2035 har vakt oppsikt. Ikke bare fordi den, i motsetning til Norge, ekskluderer bruk av ‘offsets’, det vil si oppkjøp av FNs grønne klimakvoter, men fordi sterk grønn tilstedeværelse i den finske regjeringen vil endre forhandlingsklimaet i EU. Finlands nye utenriksminister Pekka Haavisto, leder av De grønne, var miljøminister allerede i 1995, og har god erfaring i EU-forhandlinger.

Det nye Europaparlamentet

Hva så med resultatet fra valget på Europaparlamentet? Hvilken innvirkning vil det kunne ha på EUs klimaplaner?

Noe av det siste det utgående EU-parlamentet gjorde var å vedta en resolusjon om EUs klimamål for 2030 og 2050. Av de fremmøtte representantene stemte 369 europaparlamentarikere for å øke EUs ambisjoner for å kutte klimagassutslipp innen 2030 til 55 prosent og ned til null utslipp i 2050. 116 representanter stemte imot og 40 avstod, deriblant de konservative gruppene EPP og ECR. Tallene viser at flere fra EPPs gruppe stemte sammen med Sosialdemokratene, De Liberale og De Grønne.

Europaparlamentet ba Kommisjonen om å legge frem konkrete lovforslag om å nå 2050-målsetningen i neste parlamentsperiode.

I valget den 26. mai tapte de etablerte partiene, sosialdemokratene (S&D) og sentrums-konservative EPP, stemmer til både høyrepopulister, liberale og grønne.

Høyrepopulistene er klare motstandere av EUs klimaambisjoner. Hittil har de ikke klart å samles om en politisk plattform og derfor ikke kunnet danne en gruppe med politisk tyngde i parlamentet. De Grønne med sin største oppslutning noen gang med 78 representanter, og De Liberale med 108 representanter, er sterke tilhengere av ambisiøs klimapolitikk (tallene over antall representanter er foreløpige og kan bli justert). Sosialistenes kandidat til å lede Europakommisjonen, Frans Timmermans, har satt klima øverst på partiets program.

Med et svekket EPP, fragmenterte høyrepopulister og betydelig styrkede grønne og liberale grupper, skal det mye til at Europaparlamentet ikke vil styrke sitt klimaengasjement.

Hva betyr det for Norge?

EUs nye klimamål for 2050 vil bli vedtatt i to omganger. Først skal EU-landenes ledere beslutte det overordnede målet innen utgangen av 2019. Deretter skal den nye Europakommisjonen sette i gang et omfattende arbeid for å meisle ut nye direktiver som skal gjelde fra 2027 og frem mot 2050. Gjennom EØS-avtalen vil de nye direktivene gjelde for Norge. Å kutte alle norske utslipp innen 2050 vil være svært krevende for norsk økonomi. Særlig når vi vet at EU forbyr kjøp av FNs klimakvoter etter 2021. Ny norsk fornybar kraft vil derimot bli sterkt etterspurt når EU skal erstatte alt fossilt brensel frem mot 2050.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

For vår petroleumsavhengige økonomi og industri er det viktig å forholde seg til EUs fremtidige etterspørsel etter norsk gass. Det eneste som kan «redde» norsk gass’ andel av EUs energiportefølje frem mot 2050, er produksjon av ‘blå hydrogen’ som kan avkarbonisere den energiintensive sektoren hvor fornybar energi ikke strekker til. Hydrogen til transportsektoren vil også bli viktig. Skal EU satse på blå hydrogen basert på norsk naturgass, må vi sørge for at karbonfangst og -lagring blir kommersielt tilgjengelig. I to av Kommisjonens scenarier står det at nullutslippsmålet kun kan oppnås ved bruk av karbonfangst og -lagring i kombinasjon med brenning av bærekraftig biomasse. I Brussel ser vi at Equinor og Sintef er aktive pådrivere for å fremme EUs satsing på blå hydrogen. Men fra regjeringshold ser det ut til å være muse stille. Hittil.

I utenriksminister Ine Eriksen Søreides melding til Stortinget i 2018 om regjeringens strategi for samarbeid med EU i perioden 2018 til 2012, står det svart på hvitt at «Norge er og, og skal fortsatt være, en meningsberettiget deltaker og bidragsyter i det europeiske samarbeidet».

Regjeringens fravær i dagens klimapolitiske debatt i EU skyldes nok ikke bare at Norge er utestengt fra EUs politiske diskusjoner. Regjeringen befinner seg utvilsomt i spagaten når det kommer til EUs nye klimapolitiske ambisjoner: Det vil se dårlig ut om Norge gikk ut og støttet Tyskland og Visegrad-landene om å ta en klimapolitisk pause. Regjeringen vil heller ikke støtte våre åtte nærmeste nabolands ønske om en politikk som drastisk reduserer import av fossil energi. For skulle EUs plan lykkes i å redusere import av norsk gass med 70 prosent innen 2050, vil de økonomiske konsekvensene av fallet i oljeprisen i 2014 fremstå som en svak økonomisk bris.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.