I annonser og på sosiale media dundrer Equinor på med store og mange fortellinger om satsingen på fornybar energi. Det er ingenting å utsette på fornybarandelen i reklamen. Til finansmarkedet er informasjonen om den grønne delen av selskapet ytterst begrenset – og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke så mye substansielt å fortelle om.

Equinor hadde onsdag sin årlige kapitalmarkedsdag i London der resultatene for fjoråret ble presentert og øvrig materiale lagt frem for investorer og analytikere. Kostnadskutt og relativt høye oljepriser ga, som media har meldt, gode resultater.

I rene tall er selvsagt fornybarsatsingen liten, foreløpig. Fornybarsatsingen – New Energy Solutions – er gjemt bort under segmentet «Other». Det er for smått til å få en egen kategori.

Det hadde likevel vært på sin plass om Equinor hadde kostet på seg å presentere tallene for denne delen av virksomheten slik at det gikk an å lese ut av de offentlige regnskapene hvor mye vind- og solenergianleggene representerer i omsetning og resultat, og gjerne også i TWh.

Over tid blir det tallrekker av slikt. Og med tallene på bordet, er det lettere å gjøre bedre vurderinger av hvor selskapet er på vei.

For analytikere og investorer som er opptatt av aksjekursens kortsiktige svingninger er vind og sol sikkert marginalt, men det er viktig for oss som er interessert i selskapets langsiktige utvikling. For majoritetsaksjonæren, det norske folk, betyr aksjekursen svært lite. Vi sitter jo som eiere nær sagt med evighetens perspektiv.

I dette bildet er det lite tillitvekkende at Equinor ikke har en prosjektportefølje innen fornybar energi som gjør at den fossile dominansen kan dempes. Den mest interessante foilen i materialet fra London viser hva slags prosjekter som er på gang de nærmeste årene. I 2020, 2021 og 2022 har Equinor et lass med store prosjekter innen olje og gass, både på norsk sokkel og ellers. Innen fornybar energi: ingenting, nada. Først i perioden fra 2022-2025 kan det komme nye prosjekter på lufta – på britiske Dogger Bank og Empire Wind i USA. Dette er store prosjekter. Hywind Tampen her hjemme kan visstnok komme tidligere, men der er til gjengjeld skattebetalerne invitert til å ta store deler av regningen.

Nå kan dette bildet sikkert endres gjennom oppkjøp av eksisterende virksomhet og prosjektporteføljer som kan realiseres raskere, særlig innen solenergi. Solkraftverk har den store fordelen at de kan bygges veldig fort. Men dette er likevel et uttrykk for hva som egentlig ligger på Eldar Sætres tallerken. Det handler om olje, olje, gass og gass.

Hvor stor – eller rettere liten – andel av investeringene hvert kvartal som går til nullutslippsløsninger, ville også vært interessant informasjon. Dette burde Equinor rapportere.

Sannheten er at Equinor hittil har bygget opp en ganske begrenset portefølje innen offshore vind, supplert med et par solparker En gjennomgang av informasjon på selskapet hjemmeside viser at vindprosjektene samlet representerer i overkant av 1 GW installert kapasitet. Prosjektene er Sheringham Shoal, Dudgeon og Hywind i Storbritannia, samt Arkona i Tyskland. 1GW er omtrent på størrelse med det som bygges i vindprosjektene på Fosen. Det er mye i trøndersk målestokk, men ikke når man har verden som marked og et investeringsbudsjett på 11 milliarder dollar i 2019.

Vi må kunne forvente mer av Equinor, ikke minst i lys av fornybarandelen i selskapets pr-materiale.

(I den opprinnelige teksten til denne bloggen skrev jeg at det ikke ville bli tatt investeringsbeslutninger vedrørende Dogger Bank og Empire Wind før i 2022-25, men jeg er gjort oppmerksom på at dette kan skje tidligere og at tabellen i illustrasjonen viser til tidspunktet når prosjektene kan komme i drift, ikke tidspunkt for investeringsbeslutning. Teksten er derfor endret for å rette opp denne upresisheten.)