Det er en merkedag for Equinor når selskapet vinner en gigantisk havvind-kontrakt i Storbritannia til en pris på under £40/MWh. Det er rekordbillig. Det er en tredjedel av prisen for havvind i 2015. Det er under halvparten av hva britene betaler for ny kjernekraft. Det senker også strømregningen til britiske husholdninger fordi det er under markedsprisen på kraft. Å produsere gasskraft er dyrere enn £40/MWh, i alle fall når CO₂-prisen ligger på nivåer på 20-30 euro per tonn. 3,6 GW på Dogger Bank representerer en investering på omkring 100 milliarder kroner. Dette er stort, på mange måter. Prosjektet sparer mye CO₂ og erstatter store volum gass.

Kontrakten er også et interessant bilde på hvor Norge står.
Mer havvind i Storbritannia betyr mindre gass. Ved at Equinor bygger havvind,
så får Norge og norske selskaper del i verdiskapingen i britenes energisektor
også når gassen fases ut. Med klok håndtering av vannkraften, kan vi oppnå det
samme gjennom handel via kabler. Den norske vannkraften kan supplere når det
ikke blåser. Britenes gassbehov vil falle ytterligere og CO₂-utslippene kuttes mer.
Vi kan spise oss selv, heller enn å bli spist av andre.

Når det gjelder havvind, er det altså grunn til å gi Equinor
en stor og vennlig klapp på skulderen.

Men så er det bare et par dager siden Equinors Brasil-sjef
Margareth Øvrum plumpet
uti med uttalelser om Amazonas som vakte stor oppsikt. Equinors kommunikasjonsfolk
forsøkte å ro det hele i land, men saken illustrerer viktige poenger.

De politiske problemene Equinor – og dermed Norge – kommer til å møte som storeier i fossil energivirksomhet rundt om i verden vil ikke avta de nærmeste årene. Den økte vekten på klima vil gjøre det vanskeligere å oppnå «license to operate».

Det er bare å ta en kikk på klimastreikene verden over. Det er en ungdomsgenerasjon i konstruktivt opprør mot mangel på handling - både fra regjeringer og selskaper.

Hvorfor skal Equinor stryke Jair Bolsonaro med hårene? Hvorfor skal Equinor svekke Norges omdømme i Australia ved å bore etter olje i deres «Lofoten»?

Det er det norske folket som har aksjemajoriteten i Equinor,
gjennom det statlige eierskapet. Skal det være sånn for alltid? Bør Equinor
splittes opp i flere enheter, slik at staten kan dumpe deler av virksomheten,men forbli i andre? Er det noen mening i at staten skal være storaksjonær ipetroleumsvirksomhet i Argentina, Brasil og andre steder? Eller bør hele ellerdeler av Equinors fossile utenlandsvirksomhet skilles ut og selges tilhøystbydende?