Vi vet at konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren, 408,83 ppm, er den høyeste på 4 millioner år.  Den utløser en økning i Jordens gjennomsnittstemperatur som vil overskride 2 ° C, Vi må i dag regne med en temperaturstigning på 4 – 6 ° C, kanskje enda høyere.

Dette er et katastrofescenario.  Skadene vil være omfattende og over et bredt register.  Hos oss vil vi blant annet merke en sterk og ukontrollert havstigning i inneværende og neste århundre.  Den vil ødelegge infrastruktur globalt til ufattelige verdier og berøve livsgrunnlaget til hundrevis av millioner mennesker, innbefattet mennesker i vårt eget land.

Norge har – som part i Paris-avtalen – forpliktet seg til å arbeide aktivt for å få stanset temperaturstigningen på 1,5 ° C.  Denne forpliktelsen saboteres av norske myndigheter.  Olje- og gassnasjonen Norge, verdens 7. største, har vært – og er – tvert imot en viktig bidragsyter til den katastrofen som venter oss.  Vel vitende om de skadevirkninger som knytter seg til forbrenning av olje og gass, har norske regjeringer, uansett partifarge, aktivt stimulert en sterkest mulig utvinning og eksport av olje og gass.  Senest gjelder dette Regjeringen Solberg, som i tillegg har åpnet opp for aktivitet i Barentshavet og gjerne ser at dette også skjer i Lofoten og Vesterålen.  Som om ikke dette er nok, har Stortinget vedtatt at 78 – 93 % av oljeselskapenes letekostnader skal dekkes av norske skattebetalere.

Myndighetenes forsvar av denne politikken er at norsk olje og gass er særlig «miljøvennlig» (!) og følgelig noe Verden trenger.  Som all propaganda er også denne løgnaktig, trolig utviklet i oljeselskapenes kommunikasjonsavdelinger, og deretter «solgt inn» i Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre.  Norske myndigheter har i realiteten abdisert i energi- og klimapolitikken.  Vår olje- og energiminister, Terje Søviknes fremstår som en engasjert lobbyist for oljenæringen i landets regjering. Vår miljøvernminister Vidar Helgesen er ikke stort bedre.

Skadevirkningene knyttet til forbrenning av fossil energi er i dag udiskutable og er en uavvendelig følge av den politikken også norske myndigheter fører.  I strafferettslig terminologi vil således kunnskapen om skadevirkningene inngå i myndighetenes forsett, et utvilsomt interessant perspektiv i de rettssaker, nasjonalt og internasjonalt, som er i utvikling mot stater og oljeselskaper.

De direkte og indirekte miljøskadene, utløst av vår forbrenning av olje og gass, vil ramme dagens unge og de generasjoner som følger etter, med fullt tyngde.  De vil virke sammen med det som ellers skjer i de mange dyptgripende endringsprosessene innenfor alle samfunn, blant annet når det gjelder migrasjon, befolkningstilvekst, arbeidsliv, teknologi, globalisering mv., og vil i sum representere dramatiske, kanskje uoverstigelige, utfordringer.

Vi kan således slå fast at det består en dyp og grunnleggende interessekonflikt mellom de rådende krefter innenfor dagens samfunn og i de generasjoner som følger etter, representert ved dagens unge.  Denne interessekonflikten synes ungdomsgenerasjonen dømt til å tape.